— Anette Basso

The streit life

konferanseBildet over er fra gårsdagens shippingkonferanse, med gjennomgang av beredskapsrutiner og forsikring. Her er så underlig, jeg er visst havnet på feil klode. Hvordan?

Jeg er ferdig utdannet, og har siden juletider vært på jakt etter fast jobb. Noe interessant, relevant, utfordrende, innen det store feltet “kultur”. BAAHAHAA. Yeah right. En håndfull søknader har blitt sendt ut på de få jobbene som synes ok, uten hell så langt.

Det hjelper aldri å henge med hodet, i alle fall ikke om en har kost og losji å betale. Derfor videreutvikler jeg mitt virke som resepsjonist, en stilling jeg er underlig bekvem i, med tanke på mine begrensede people skills. Det jeg har er en flott  og jovial telefonstemme, og et serviceinnstilt vesen. Og en sveis som få eller ingen av mine nye (og ekstremt hyggelige) kollegaer har grunnlag for å forstå. “Du e så…festlig på håret, ja, det må eg si, veldig…fint”. The only skinhead in shipping?

Under konferanselunsjen på et av byens bedre hoteller forsøkte jeg forklare min bakgrunn som kulturviter, og ble spurt ut om mine ambisjoner nå fremover og videre i livet. Mumle mumle noe om frilans, mumle “prosjekter i Kulturvernforbundet”, “ønsker meg et stipendiat da”, mumle tekstforfatter og kulturformidling. Jeg trenger en strategi, jeg har en delvis plan, jeg vil noe mer. Jeg vil jobbe for det. Og jeg er optimist.

Så fra nå av tar jeg bybanen til jobb hver ukedag kl 0735 og jobber som sentralborddame på deltid i et shippingselskap. Busskort, kaffemaskin og leggetid før midnatt. Ikke det jeg så for meg. Det blir sjelden slik man ser for seg. It may not be right for evig tid, but it´s ganske okay.

hei

0 comments
Submit comment