— Anette Basso

Thank you for the music

Hva vet vel jeg om å vokse opp med Thatcher. Med gruvestreik og Falklandskrig. Fint lite. Men ukens store nyhetsevent har opptatt meg likefullt.

Jeg har lest min fair share med tekster om Thatcher denne uken. Jeg har særlig festet meg ved to typer tekster: de som omhandler hvorvidt Maggie var en feminist eller ei, og de som handler om musikken som vokste frem under jernkvinnens styre. Jeg har også kost meg med sosialpolitiske så vel som moteorienterte artikler – jeg tror jeg står over fristelsen med å kle meg som Maggiemor.

Girl power?

Thatcher var Storbritannias første og hittil eneste kvinnelige statsminister, og en av verdens mektigste kvinner i sin tid. Det gjør henne ikke nødvendigvis til et forbilde for andre kvinner. En skribent i The Guardian formulerer det slik:

“Far from ‘smashing the glass ceiling’, Thatcher made it through and pulled the ladder up after her”

Hun får støtte fra en av mine favoritter fra de britiske øyer, Russell Brand,  i denne artikkelen:

“It always struck me as peculiar, too, when the Spice Girls briefly championed Thatcher as an early example of girl power. I don’t see that. She is an anomaly; a product of the freak-onomy of her time”

og at

“she is an icon of individualism, not of feminism”

Brand har mange gode observasjoner i en ellers velskrevet og personlig tekst. Han formelig klør seg i skjegget i det han reflekterer over hvordan generasjonen som vokste opp under Thatcher har blitt opplært til at egoisme er bra. Thatcherismen var anti-solidarisk og knallhard:

“I hope I’m not being reductive but it seems Thatcher’s time in power was solely spent diminishing the resources of those who had least for the advancement of those who had most.”

Freeman påpeker i sin artikkel hvor lite familie- og kvinnevennlig politikken Thatcher førte var. Og i motsetning til vår egen første og hittil eneste kvinnelige statsminister gjorde hun ingen forsøk på å få flere kvinner inn i regjeringens maktposisjoner.

Som enkeltindivid med middelklassebakgrunn gjorde hun en ekstraordinær karriere, med en solid utdanning som kjemiker og senere advokat. Hun steg i gradene for egen maskin, og jeg forstår slik hvordan hennes politiske meningsfeller anser henne som et forbilde (Siv Jensen inkludert). Men det gjør henne ikke til feminist.

The past was yours, but the future’s mine

Siden mandag har min Twitter- og Facebookfeed vært full av ulike synspunkter på Maggie, som person og som politiker. Ikke overraskende reagerte en del av mine venner med jubel – ding dong the witch is dead! Særlig har det kommer et par “skål!” fra de som tilhører den subkulturen som den veldig relevante filmen/serien This is England portretterer. Folk som har verdier stikk motsatt av det Thatcher sto for. Fellesskap, arbeiderklassetilhørighet. Som kunne ha vært i unge Shauns Doc Martens-sko om de var født i England, som kunne ha endt opp i Grimethorpe. Som ikke kan tilgi.

De samme folka har gladelig delt låter som direkte omhandler Thatcher, til min store begeistring. Det har vært laget lister i hopetall over de beste anti-Thatcher låtene de siste dagene, blant annet her og her. Jeg vil anbefale å sjekke ut Bergens beste radioprogram denne uken – Gorilla på SRIB – som vier en hel sending til musikken som vokste frem under Thatcher.

De mest åpenlyse er allerede mye omtalt – Morrissey, Billy Bragg, Elvis Costello, The Beat, Crass, The Exploited, The Specials. Jækla mye bra musikk, etter min ydmyke mening. I juni skal jeg tilbake til London og se Stone Roses live i Finsbury Park. Stone Roses hadde ingen åpenlyse anti-låter, men jeg leste en interessant tolkning, jeg husker ikke hvor, der “She bangs the drums” knyttes til Thatcher. Ett år før hennes tvungne avgang synger Ian Brown:

“Kiss me where the sun don’t shine / The past was yours, but the future’s mine”

Har man i mente at samme mann også uttrykte et direkte ønske om at Maggie hadde “gone up in the Brighton bomb” i 1984 så er den tolkningen ikke helt på jordet. Hans bandkollega Mani, som også har vært medlem av det like eminente bandet Primal Scream, sier det litt mer diplomatisk: “We lived through Thatcher and it fed into the music.”

Så “takk”, Maggie Thatcher?

PS. This Is England-regissør Shane Meadows er snart aktuell ikke bare med den tredje oppfølgerserien This Is England ’90 men også med Stone Roses-dokumentaren Made Of Stone. Jeg bare nevner det.

0 comments
Submit comment