— Anette Basso

Archive
Tag "voldtekt"

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson og listekandidat ved #valg2015. Innlegget ble opprinnelig publisert i en forkortet versjon i Bergens Tidende 05.08.15.


Kjære politi, beskytt oss!

Feministisk initiativ ønsker å likestille voldtektssaker med voldssaker og innføre 90 dagers behandlingsfrist. Samtidig krever vi at politiet i Hordaland tar et oppgjør med skadelige holdninger.

Igjen skriver bergensavisene om voldtekt. Anledningen er en av de mer sjeldne overfallsvoldtektene, som ryster alle kvinner som beveger seg i Bergen by. Voldtekt er terror – en form for terror som rammer den enkelte og som sprer frykt blant resten. Offeret sitter igjen alene med skyldfølelsen, skammen og ofte følelsen av å selv ha ansvaret.

Kan vi stole på at politiet tar denne formen for terror på alvor? Er vi beskyttet?

Tilnærmet straffefrihet

En av ti kvinner i Norge blir voldtatt, en av hundre menn likeså. De fleste overgripere er menn, og i de fleste tilfeller kjenner overgriper og offer hverandre fra før.

Antallet anmeldte voldtekter øker. Dette behøver ikke å bety at det skjer flere voldtekter, men at bevisstgjøring har fungert og at flere faktisk oppsøker hjelp fra de som skal beskytte oss. Likevel har bistandsadvokater uttalt at de ber klientene sine tenke seg om før de anmelder en voldtekt. Grunnen? Belastningen for offeret er stor og svært mange av sakene ender med henleggelse eller frifinnelse.

Sjansen for at en voldtekt ender med domfellelse er forsvinnende liten. Kun en av ti voldtekter i Norge blir anmeldte. Av disse blir mellom 75% – 80% henlagt uten oppklaring. I praksis har vi tilnærmet straffefrihet for voldtekt i Norge.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for en voldtektssak er vel 150 dager – eller 5 måneder. I riksmediene har vi hørt om tilfeller der offeret setter livet på vent i nesten to år. Flere har omtalt behandlingstiden som et nytt overgrep.

Den lange behandlingstiden gjør det også mulig for overgriperen å begå flere overgrep – den såkalte «kjendisdanseren» i Oslo står som et skrekkeksempel.

Feministisk initiativ tror ikke at strengere straffer nødvendigvis reduserer antallet voldtekter i Norge. Men vi tror at praksisen i dag, med lang behandlingstid og tilnærmet straffefrihet for voldtekt, legger tyngde til børen som allerede hviler over ofrene.

Voldtekt – en hastesak

Hvordan kan situasjonen endres? Flere meningsbærere har tatt til orde for en 90 dagers behandlingsfrist for voldtekt- og overgrepssaker. I dag opererer politiet med en slik frist i visse voldssaker – som håndgemeng i taxikøen natt til søndag. I voldssakene med frist påpeker politiet selv at saksbehandlingstiden har vist en positiv utvikling, og at det har vært en sterk nedgang i antallet saker.

Både politiet selv og Riksadvokaten stritter imot å innføre 90 dagers behandlingsfrist på voldtektssaker. I 2007 var Riksadvokaten bekymret for at en slik frist ville gjøre kvaliteten på etterforskningen dårligere. Det samme mente de i 2011.

Men politiet er allerede under tidspress på slike saker. «Det er viktig at etterforskning kan iverksettes så raskt som mulig», skriver politiet i Hordaland i sin egen veileder til den som har blitt utsatt for voldtekt. Videre skriver de at «materialet må sikres raskt» og at «politiet bør snarest få opplysninger om gjerningspersonens identitet».

Rettsmedisinske undersøkelser må nødvendigvis gjøres kort tid etter at overgrepet har funnet sted. I dag kan DNA-analyser gjennomføres på svært kort tid og i hastesaker kan svaret være klart i løpet av et døgn, i følge Folkehelseinstituttet.

Da gjenstår åsted og overgriperens identitet. Offeret vil i de fleste tilfeller være i stand til å peke ut et åsted. De aller fleste voldtekter og overgrep begås av en bekjent av offeret. I et fåtall av sakene er gjerningspersonen ukjent, akkurat som i andre voldssaker.

Feministisk initiativ ser ingen gode grunner til at politiet ikke skal innføre like frister i voldtektssaker som voldssaker. Vi håper på begrunnelser og svar fra politiet om dette.

Verdig vår tillit?

Hva så med holdningene – kan ofre for voldtekt stole på å bli møtt med forståelse og kompetanse fra politiet? I Bergensavisen 5. juli uttalte politioverbetjent Bente Liland følgende: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep». Vi krever svar på om denne type holdninger, hvor ansvaret for å unngå et overgrep legges på offeret framfor overgriperen, er representativ for politiet i Hordaland.

Politiet skal beskytte oss og møte oss i sårbare situasjoner. Samfunnet er avhengig av at vi har tillit til politiet. Liland gjør seg ikke verdig vår tillit med et slikt utsagn.

Det samme gjelder i saken som ble kjent tidligere i år, hvor en ung gutt ble møtt med latterliggjøring etter å ha ringt inn og varslet et voldtektsforsøk. Utilstrekkelig opplæring, påberopte politibetjentene seg. Uegnet, kaller vi det.

Feministisk initiativ nekter å godta holdningene som kommer til uttrykk i disse to eksemplene. Slike holdninger skader – og de kommer fra dem som skal beskytte oss.

Nødvendig kompetanseheving

I valgprogrammet vårt tar vi til orde for et likestillingssenter, enten i kommunal eller fylkeskommunal regi. Likestillingssenteret skal ha ansvar for å heve kompetansen i likestillingsarbeid og antirasisme i alle offentlige instanser – politiet inkludert.

I dag får blant annet politiet tilbud om Rosa Kompetanse Justis, et undervisningstilbud utviklet av LLH, med sikte på at den enkelte politimann- og kvinne blir tryggere i møte med LHBT-personer og sørger for god ivaretagelse i møtet med politiet.

Vi ønsker et lignende undervisningstilbud med et interseksjonelt perspektiv på voldtekt og overgrep. Dette inkluderer voldtekt i nære relasjoner, voldtekt der offer og overgriper er av samme kjønn, voldtekt av LHBT-personer, voldtekt mot mennesker i prostitusjon, voldtekt av barn og ungdom, voldtekt av eldre, voldtekt av ofre med flyktning- eller asylsøkerstatus og voldtekt av mennesker med funksjonsvariasjoner.

Ta voldtekt på alvor!

Feministisk initiativ går til valg på en trygg og ansvarlig by. Frihet fra vold er en grunnleggende menneskerettighet. Vår misjon er å forebygge – kampen mot voldtekt begynner ikke på politistasjonen. Seksuell grensekunnskap må formidles på helsestasjonen, i barnehagen, i klasserommet og videre inn i voksenlivet.

Men når en voldtekt eller et overgrep faktisk har funnet sted krever vi at politiet tar voldtekt på alvor. Å innføre en 90 dagers behandlingsfrist kan være et steg på veien – samtidig som politiet tar en grundig titt på sine egne holdninger og praksis.

Se også Kripos´rapport om voldtektssituasjonen 2014, publisert i mars 2015.

Se også Riksadvokaten om straffesaksbehandling i politiet første tertial 2015.

Read More

Festspill er gøy, fredag er gøy, men ta deg tid til å

1. Lese Maria Dyrhol Sandvik sin kommentar om voldtekt som strategi, der hun oppfordrer oss til å snakke mindre om offeret og mer om overgriperen. Og sjekk ut motstanden mot å gjøre nettopp det i kommentarfeltet (jeg forsøkte, tro meg).

2. Se ukas avsnitt av Full Patte, også kjent i min husholdning som Verdens Beste Svenske Feministhumorserie. Søstrene heter Bianca og Tiffany Kronlöf, og de snakker også om overgriperen. Låten “Fatta din position” finnes også på Spotify. 

Så jävla viktigt. God helg.

Read More

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. Folk er forskjellige. Nå som vi koser oss sånn i vårværet kan det være på sin plass å igjen minne om hvilke konsekvenser en voldtekt kan ha for offeret.

Et vitnesbyrd som har gjort inntrykk på meg og mange sto på trykk i avisen Nordlys. Jeg gir honnør til alle som skriver om overgrep de er blitt utsatt for. Det kan være vanskelig å lese, og helt sikkert vanskelig å skrive. Kanskje det hjelper dem personlig, kanskje får det flere til å anmelde overgrep, kanskje lyser tekstene opp gråsonene i voldtektsdebatten.

Denne teksten gjør det klart hvor fysiske konsekvenser en voldtekt har. Det gir et konkret bilde av hvordan en kropp kan reagere på et overgrep, selv uten å ha blitt utsatt for grov vold.

“I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.”

Hva gråt jeg for? Minnene var ille nok, de. Ikke å bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før seinere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.”

“Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der.”

Les hele teksten her. God mai måned, voldtektsmåneden, husk samtykke og god stemning!

Read More

For å følge opp gårsdagens innlegg om voldtekter og rimelig tvil – her er to ferske innlegg fra andre siden av svenskegrensen som tar for seg nettopp samtykke og mannens rolle i voldtektsdebatten:

Forfatter Marcus Priftis oppsummerer et knippe av sakene der voldtektsmenn har blitt frikjent tross tunge bevis for at et overgrep har funnet sted. Han skriver:

“Vilken rövarhistoria som helst verkar kunna fungera i rätten. Kan man bara påstå att man är socialt förståndshandikappad finns det en chans att domstolen går på ens linje och fastställer att man ”saknat uppsåt att våldta”. Det är alltså vad gärningsmannen tänker som spelar roll. Inte vad han faktiskt gör.”

Uppsåt betyr hensikt. Voldtektsmannen forklarer at han ikke hadde som hensikt å voldta. Han skjønte ikke at jenta hadde 2 i promille, at han låste døren og tok fra henne mobiltelefonen skjedde selvfølgelig uten hensikt. At noen roper “NEI!” kan jo lett forstås som et ønske om dominant sex. Kjedelig atferd, men ikke urimelig nok til at man skal behøve å ta rettslig ansvar for (u)gjerningene sine.

Jeg skrev nettopp om dette i bloggposten om mannedyret. Og Marcus Priftis er enig:

“Det innebär att rättsväsendet anser att en sådan likgiltighet och brist på empati ligger inom ramen för ett normalt manligt beteende. Följdfrågan blir oundviklig: vad ska vi då ta oss till med männen?”

Han mener det er på tide

“Att slå tillbaka mot domstolarnas och samhällets kränkande syn på män som oförmögna att kontrollera och ta ansvar för sina drifter. Det behövs en mansrörelse mot det pågående omyndighetsförklarandet av männen.”

Leder av Feministisk Initiativ Sissela Nordling Blanco sier i samme kanal at rettsvesenet må øke sin kompetanse. En samtykkelovgivning kan virke normerende mener hun:

“I stället för att man måste bevisa på vilket sätt man har gjort motstånd kommer gärningsmannen få förklara på vilket sätt den har förvissat sig om att det finns ett samtycke.”

Sex skal være gjensidig. Og voldtekt bety brudd eller mangel på samtykke. Uansett om det står skrevet i lovboken skal det diskuteres og innprentes – og følges.

Enkelt. Og så vanskelig.

Read More

Antall anmeldte seksuallovbrudd i Norge øker. Over 1100 i 2012. Det anslås at det begås mellom 8000 – 16.000 voldtekter i Norge hver eneste år. Kilder for disse tallene, med flere, finner du blant annet i denne boken og denne KRIPOS-rapporten.

Voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov er ikke i overensstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder. I Norge krever blant annet Amnesty at voldtektslovgivningen endres slik at “voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke”, en definisjon som har møtt kritikk fra blant annet Civita.

I mange europeiske land blir nå manglende samtykke, ikke tvang, ansett som det konstituerende elementet i voldtekt.

Se så til Gulating Lagmannsrett, der en 34 år gammel mann nå har blitt frikjent for en voldtekt han først ble dømt til over fire års fengsel for

“Lagmannsretten skriver at det er klar sannsynlighetsovervekt for at mannen der har gjort som han ble dømt for i tingretten, nemlig å ha tiltvunget seg sex ved bruk av trusler og vold. (…)

Derimot frikjennes han for voldtekt etter straffeloven. (…)

I en straffesak må det bevises utover rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. (…)

Lagmannsretten mener at det verken for punktet om forsettlig voldtekt eller grovt aktløs voldtekt kan bevises utover rimelig tvil at 34-åringen er skyldig.”

Hva betyr bevises utover rimelig tvil?

Hvordan beviser man en voldtekt?

Hva er “rimelig tvil”? Versus “klar sannsynlighetsovervekt”?

Hvem dømmer?

Hvem voldtar?

Hvem går fri for 155.000 kr?

Denne saken leser jeg forøvrig få dager etter denne grusomme historien om særdeles rå og hensynløse overgrep. Er det rart man blir koko?

Read More

Hver dag følger jeg gode diskusjoner og innlegg i en Facebookgruppe kun for kvinner. Selskabelige kvinns, y’all know what I’m preachin’!

Når kvinner diskuterer likestilling og feminisme handler det til tider om menn. Om ting menn gjør og sier, og hva kvinner sier om og gjør med menn. Jeg vet ikke om noen menn blir overrasket, men når feminister snakker om dere skjer det som regel i en respektfull tone. I alle fall i nevnte forum. Stort sett.

Fornuftige kvinner tror menn er istand til å utvise fornuft. Vi håper i alle fall på det, og forventer det. Noe som gjør meg usigelig trist er når kvinner (og menn selv) hevder at Mannen er et enkelt mannedyr som tenker med mannekuken og dermed kan unnskyldes for mange teite ting. “Åh, han er bare en mann, hva mer kan vi forvente”.

Min mor gjentok dette flere ganger når jeg vokste opp. Mest humoristisk, som i “blunk-blunk, stol aldri på en mann, de tenker bare på én ting” til andre kvinner hun kjente.

I et innlegg om en datingside for utro menn og kvinner (WTF?) kommer det en treffende kommentar:

“Det er jo ganske vanlig å tenke at menn er mer aggressive, dyriske, ukontrollerte og bare tar for seg, selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Hvis jeg hadde vært mann hadde jeg vært RASENDE over å bli sett på som så dyrisk at jeg kun lever etter instinkt.”

PREACH!

På Twitter kom et annet gullkorn, som en kommentar til denne velskrevne artikkelen om voldtekt som et manneproblem:

Nevnte artikkel sier blant annet følgende:

“Vad har samhället för bild av män i sexuella situationer?

Är de djur, offer för sina drifter, som förlorar både hörsel och empati när de blir kåta? Blir de lite dumma i huvudet när blodet rinner till könet?

Gång på gång ser vi hur rättsväsendet låter bli att ifrågasätta förövarnas absurda eller motsägelsefulla beteende. Hur kontexten är att en man alltid vill ha sex, i princip på vilket sätt som helst, bara för att det finns en kvinnokropp tillgänglig.”

Hvis vi legitimerer, i spøk eller på alvor, at menn er dyr så vil menn tenke at det er greit å være dyr. Hva mer kan vi forvente liksom. Det er jo forbannet trist å tenke på. Og hadde jeg vært mann hadde jeg vært rasende over å bli nedvurdert på den måten.

Kjønnsroller ass. Break free.

PS. Det var ikke meningen å nedvurdere dyr i dette innlegget. Selv er jeg begeistret eier av en kastrert hannkatt.

Read More

Anti-voldtektskampanjen Kjernekar har fått stor oppmerksomhet i løpet av det siste døgnet. Kripos er initiativtaker, og kampanjen retter seg hovedsakelig mot gutter og menn. Budskapet er at du skal passe på:

“40 % av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest. Vær en kjernekar – følg med litt ekstra når det er fest og si fra når noen mister kontrollen”

YES! Det er på tide med en kampanje som gjør voldtekt til mannesak og ikke bare kvinnesak, og som bygger på omsorg fremfor frykt. Å avmystifisere Voldtektsmannen og få frem at de fleste av oss kan havne i en slags seksuell gråsone, særlig når det er alkohol med i bildet. Det er likevel et par ting som skurrer eller murrer i bakgrunnen her.

“Å miste kontrollen kan skje alle”. Ooops, jeg mistet kontrollen og voldtok noen? Oooops, jeg mistet kontrollen og ble voldtatt? Jaja, sånt kan skje alle? Formuleringen som benyttes i kampanjeteksten er litt uklar.

– Fylla har skylda? En kjernekar jeg kjenner sa: “Det blir litt kjipt å si at alle kan bli en voldtektsmann, bare de drikker nok”.

– Selv føler jeg også at jeg ikke aller mest behøver å bli passet på (av en mann), men at menn passer på å ikke voldta.

– Det er alltid Noen Andre som voldtar. Ikke du, nei selvsagt, du er jo en kjernekar.

Kjernekar er en snill kampanje som ikke provoserer. Om kampanjen hadde rettet seg direkte mot overgriperen mistenker jeg at majoriteten av menn hadde følt seg fremmedgjorte. “Vær en kjernekar og ikke voldta”? “Vær en kjernekar og ikke ha sex med noen uten samtykke”? Det er kanskje en kampanje du selv kan føre blant deg og dine, som foreldre kan føre ovenfor sine barn og lærere til sine elever.

Kjernekar er en bra begynnelse, og et prisverdig initiativ med bra timing. Jeg håper at flere menn vil tenke at voldtekt er en sak som angår dem, som angår vennene deres, og at den blir snakket om på guttevorspiel og på puben. Ja takk til bevisste kjernekarer.

Lik Kjernekar her!

Read More

Jeg har tidligere etterlyst menn som snakker til menn om voldtekt. Blogger Gunnar Tjomlid a.k.a Saksynt publiserte i går en sak titulert “Hvordan unngå å bli en voldtektsforbryter: en innføring”, om hvilke grep han selv har tatt i grep for å unngå å bli en voldtektsmann.

Han poengterer at ingen har rett på sex, at menn bør ha aktivt samtykke fra en eventuell seksualpartner, og at man ikke bør ha sex med kvinner som er beruset. Særlig siste punkt har vakt…reaksjoner.

Om du er enig med alt eller uenig med noe, les saken, del den med en gutt/mann nær deg. Eventuelt stikk tåen ut i kommentarfeltdammen. Det gjorde jeg. Og det gjør jeg svært sjelden. Jeg lenker også til et par relevante saker fra internettet de siste dagene, nemlig “How not to raise a rapist” og Reminder: Getting Drunk Doesn’t Cause Rape to Magically Appear.

Skjermbilde 2013-10-30 kl. 14.50.00 Skjermbilde 2013-10-30 kl. 14.50.42 Skjermbilde 2013-10-30 kl. 14.51.16 Skjermbilde 2013-10-30 kl. 14.51.47

Read More

…og en blåblå himmel. Kom tilbake til Norge, Bergen og virkeligheten i går, etter ni dager i England, London og kjærligheten. Hva møter meg? Norges nye barne- og likestillingsminister. Hello Horne!

Jeg sjekket Twitter et par ganger i løpet av ferien, og fikk med meg at Solveig Horne tidligere har kommet med et par “kontroversielle” uttalelser om voldtekt, homofili og transpersoner. Dagsavisen har en grei oversikt over flere, jeg har uthevet min “favoritt”:

horne

Jeg orker ikke. Ikke i dag. Så da koser jeg meg heller med den nye musikkvideoen fra Jake Bugg, signert favorittregissør Shane Meadows (han som laget This is England og Stone Roses-dokumentaren vettu).

Den gjorde meg glad. Og jeg savner allerede den britiske humoren.

Read More

Kollega på Den Mindre Relevante Deltidsjobben står ved pulten min for å spørre meg om noe. Der ligger denne boken, nettopp ferdiglest.

“Uff”, sier han og peker med et skjevt smil, “du må ikke lese om sånne triste ting”. Han retter seg opp og går videre, jeg svarer med et tamt “hehe”.

“Hehe”? Det jeg burde ha svart, i en ideell verden der jeg hadde Talens Gave (funfact: jeg er flink å skrive, elendig å snakke) var:

“Ja, det er trist å lese om hvordan mennesker (i hovedsak kvinner) får verdigheten sin krenket, noen ganger livet ødelagt, av en overgriper. Hvordan både kvinner og menn, samt rettsvesen og politi, sliter med å forstå gråsonevoldtekt, hvordan vi skiller mellom “verdige” og “uverdige” offere. Det er skikkelig trist å lese at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter hvert eneste år i Norge, der rundt ti prosent av dem blir anmeldt. Og at kun 12 prosent av disse anmeldelsene ender med fellende dom. Det er skikkelig trist at det er tilnærmet straffefrihet for å voldta, særlig når man voldtar noen man kjenner fra før. Er du ikke enig, kjære Mannlige Kollega?”

Kollega hadde sett på meg med vide øyne og stotret “eh…jo?” før jeg fortsatte:

“Er det ikke trist å tenke på at du kanskje kunne ha begått et overgrep, at du kanskje har gjort det uten å helt vite om det? Har du, kjære Mannlige Kollega, noen gang har sex med en annen som ikke aktivt har gitt sitt samtykke til det? Kanskje havnet i en seng, hatt lyst, gjennomført det, og vært bittelitt i tvil om at den du hadde sex med kanskje ikke hadde så lyst? Kanskje du var full, kanskje h*n var likeså? Er det ikke trist å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde fått noen konsekvenser for deg, kun for h*n?”

Kollega hadde kanskje svart, som mange andre gutter jeg har diskutert gråsoneovergrep av typen nachspielvoldtekt med, at jooo, det var trist, men også ganske forståelig, det er jo ganske vanlig…

“HVORDAN I HELVETE SYNES NOEN DET ER OKEI Å TVINGE, MASE ELLER TRUE SEG TIL SEX MED EN ANNEN PERSON??? HVA FAEN FÅR MAN UT AV Å LIGGE MED NOEN SOM IKKE ER ÅRVÅKEN NOK TIL Å SENDE SIGNALER OM HVORVIDT DET ER GREIT AT DU HAR SEX MED VEDKOMMENDE?”

Stum kollega.

“Og vet du, det eneste som gjør noen utsatt for et overgrep er å være i nærheten av en overgriper.” 

Det er en faktasetning som fortjener å bli gjentatt. Til kolleger, til venner, til sønner, døtre, kjærester, folk som skal velge ut strykemerker til russedressen. Ikke ha sex uten samtykke – er du i tvil, dropp det. Ikke snakk til meg om hvordan jeg skal unngå å bli voldtatt (det finnes nok av de som gjør det), snakk om hvordan du skal unngå å voldta.

Menn MÅ være med i samtalen, menn har ansvar for å forebygge voldtekt. Ikke bare den Store, Skumle (Mørke) Voldtektsmannen, men vanlige gutter, menn, fedre, sønner. Få av dem vil begå overgrep, flere av dem vil befinne seg i gråsoner, noen har kanskje allerede vært der.

Min kjære Mannlige Kollega inkludert. Kanskje jeg skal legge Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt på pulten hans. Kan hende han blir litt trist da.

PS. Lære mer om menn som har begått voldtekt? Her er en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra tidligere i år.

PPS. Historier fra menn som har blitt voldtatt? Mannlige bidragsytere til Project Unbreakable, via Buzzfeed.

Read More

I dag er en fin dag. Jeg fikk to fine timer i parken før jeg måtte på jobb, og begynte lese i en bok. “Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt” av Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse ble utgitt i fjor, og fokuserer på voldtektene der overgriper og offer kjenner hverandre fra før. Tung tematikk i sommervarmen, men nødvendig, viktig og velskrevet. Etter kun ett kapittel kjente jeg sinnet hamre i brystet, og det var på tide å komme seg på jobb.

Noe av det første som møter meg i min daglige dont på Internettet er så dette:

Firmaet Russedress finner det altså for godt å være med på å legitimere voldtekt.

Begrep som “smakløst” eller “lite gjennomtenkt” er ikke en gang begynnelsen på hvor lite greit dette er. Etter murring i sosiale medier ble jeg oppmerksom på en annen versjon av strykemerkene på Russedress sine nettsider, der “Rohypnol-reklamen” tilsynelatende er strøket ut.

Jeg skulle ønske den aldri hadde vært der, og at ingen mennesker under noen som helst omstendigheter synes det er okei å begå overgrep ved å putte dop i drinken til noen andre. Av erfaring (heldigvis begrenset) vet jeg at dette er skummelt, nedverdigende, fysisk ubehagelig og ganske enkelt JÆVLIG LITE GREIT. Og ulovlig. Russedress oppfordrer sine mannlige tenåringskunder til en kriminell handling, en målgruppe som virkelig burde få motsatt budskap hamret inn i det (kuk)hodet som snart skal ut i voksenlivet.

Merk forøvrig at Russedress også synes det er morsomt (eller ekkelt?) at noen er homofile. Og Star Whores? Den var også ny. Hva med strykemerket “Jeg ville aldri ha ligget med en jente som ikke aktivt samtykket til det” på russedressen i stedet? Eller “Legg skylden på overgriperen, ikke offeret”? Hva med “Just Did It – fordi vi begge hadde lyst?”.

Nå var det ikke meningen å ødelegge lørdagen din, stikk ut i sola og kos deg. Eventuelt kan du bli inne, lese mer om Bak Lukkede Dører her og her, eller bare kjøpe boken. Håper du får deg et digg ligg med gjensidig samtykke og glede i kveld.

Read More

Voldtekt og skyld – Serena spiller “the blame game” nesten like bra som tennis. 

I fjor ble det anmeldt over 1100 voldtekter i Norge. Vi vet at mørketallene er store, og at kvinner rammes i særdeleshet, men også barn, eldre og menn, i alle samfunnslag. Tallet er det høyeste som noengang er registrert, noe som i beste fall kan tolkes dithen at flere velger og våger å anmelde et overgrep. Vi vet også at “menn flest” ikke voldtar, at gråsonene er store og uklare, og at de fleste voldtekter skjer i nære relasjoner.

Med jevne mellomrom blir vi også fortalt at deler av skylden legges på kvinnen selv i forbindelse med voldtekt. Bla bla, korte skjørt, bla bla, hun valgte selv å drikke seg full. Forrige uke kom det nok et liknende utsagn, fra en av verdens største idrettsstjerner og tennisikon Serena Williams.

I et lengre intervju med Rolling Stone Magazine dreies samtalen noe tilfeldig inn på Steubenville-saken fra i fjor. Kort fortalt ble en 16 år gammel jente voldtatt, filmet og nedverdiget av to jevngamle, lokale fotballhelter, i en tilsynelatende døddrukken tilstand. Overgrepene, utført med latter og skadefryd, ble både twitret og instagrammet, saken fikk internasjonal oppmerksomhet, og de to ble dømt for voldtekt mot en mindreårig.

Enkelte valgte i dekningen av dommen å fokusere på hvilken tragisk skjebne de to guttene hadde lidd, som lovende idrettsutøvere og populære klassekamerater. Jenta hadde ødelagt deres, byens og fotballagets rykte. Det var (dessverre) ikke sjokkerende nok jenta som fikk ta støyten.

Intervjuet med Rolling Stone finner sted samtidig som saken omtales på tv, og da kommer det spontant fra Williams:

“Do you think it was fair, what they got? They did something stupid, but I don’t know. I’m not blaming the girl, but if you’re a 16-year-old and you’re drunk like that, your parents should teach you: don’t take drinks from other people. She’s 16, why was she that drunk where she doesn’t remember? It could have been much worse. She’s lucky. (…)”

Takk skarru FAAAEN meg ha, Serena. Måtte du få en skikkelig serve midt i trynet asap og gå på trynet i Wimbledon-turneringen som starter i dag. En kommentator i The Guardian er rettmessig forbannet over Williams’ uttalelse, som tennisstjernen riktignok forsøkte å unnskylde på halvhjertet vis, og poengterer:

“As women, we are given the daunting task of reminding the world that our vaginas, breasts, and backsides aren’t to be infringed upon without consent. Yet, here we are again, defending our bodies, brains and hearts – this time, because of what a fellow female says.”

Jeg lurer på hva Williams tenker om det siste fra Kina – hårete tights, laget for å gjøre kvinneben så uattraktive at ingen menn ville finne på å voldta vedkommende. Endelig! Hurra! Kan jeg da føle meg trygg på nachspiel, på vei hjem, på pub? Utstyr alle jenter og kvinner med sånne, så blir det så mye enklere å være mann også! Hadde 16-åringen i Steubenville hatt disse ville hun vært skikkelig lucky!

Nye voldtektssaker dukker opp hver time, hvert minutt, verden over. I hjemmet, ved Nygårdsparken. Steubenville kan skje på Sotra, i Sandefjord, på Sunnmøre. Eller på Vågå. Jeg klarer knapt tenke på det uten å bli så sint at jeg vil kaste opp og/eller tenke unyttige tanker om brutal blodhevn. Denne låten (og den tilhørende videoen) av svenske Säkert sier egentlig sitt.

Rett fokus og skyldspørsmål riktig vei. I stedet for å spørre et voldtektsoffer om hvorfor hun ble voldtatt – spør overgriperen om hvorfor han voldtok. Ikke vær en Serena.

Read More