— Anette Basso

Archive
Tag "stemmerettsjubileet"

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

Read More

Jeg fikk en brillefin fødselsgave fra en fin fyr, skrevet av en flink fyr om noe jeg har lurt på lenge. “Høyrepopulismens hemmeligheter” av Ketil Raknes ble utgitt på Spartacus Forlag i fjor, og er brennaktuell i forkant av Stortingsvalget i september.

En av grunnene til at Raknes’ bok faller i smak hos meg er at den føles veldig personlig. Målet hans er å forstå og forklare logikken i en høyrepopulistisk velgers verden. Jeg kommer selv fra et hjem der Fremskrittspartiet er Svaret og Arbeiderpartiet (dvs. “kommunistene”) er Roten Til Alt Ondt. Nei til EU, føkk medieeliten, send innvandrerne hjem der de kommer fra, ja til lavere skatter og billigere sprit. Og jeg forstår disse velgerne.

De fleste jeg kjenner fnyser av FrP’s politikk og velgermasse. For de er jo som meg. En som “vet bedre”, som leser de riktige avisene, betaler skatt med glede, synes handlingsregelen er fin, har utdanning utover videregående skole, og er liberal i synet på flerkultur og innvandring.

Raknes analyse “bygger på den enkle tesen om at velgere ikke er uopplyste, dumme og lette å lure”, som det står i omslaget. Jeg har sans for metodene han har valgt, ved å intervjue politikere, journalister og samfunnsvitere, delta på valgvaker – forfatteren er selv aktiv SV’er, men det er ikke så lett å få øye på i selve teksten. Og det er et kompliment. Å skulle skrive tilsyntelatende “nøytralt” om noe man kanskje er svært uenig i krever distanse og selvkritiske briller.

Hvordan har høyrepopulismen vokst seg såpass stor? Måten FrP og tilsvarende partier snakker på treffer det han kaller “globaliseringens tapere, de som føler seg forlatt og oppgitt av de andre partiene”. Han pinpointer antielitisme, innvandringsskepsis eller ekskluderende nasjonalisme, og forkjærlighet for autoritære verdier som felles for høyrepopulister i de landene han har sett på (Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA). Noe av suksessen ligger i komboen venstreorientert økonomi og høyreorientert moral. Også FrP er fan av velferdsstaten. De vil bare ikke dele den med alle de som kommer utenfra.

Både partiene og velgerne blir karikert, kjeftet på, latterliggjort, foraktet. Det er så fryktelig enkelt å la være å ta dem på alvor, og det fungerer som bensin på bålet for de som brenner for Fremskrittspartiets politikk her til lands. Når min far stemmer FrP gjør han det like mye som en protest, en stemme til alt han er imot, like mye som det han stemmer for. En oljeflekkete fåkkefinger til Jens og alle “oss andre”. Det er mange med ham, og de er ikke ekstreme. Det er bare å løfte blikket ut ifra sin egen navle og vennekrets. Og forsøke å forstå. “Høyrepopulismens hemmeligheter” er et godt utgangspunkt.

Og apropos den store stemmerettskampanjen rettet mot unge velgere som ble satt igang i dag (den føles foreløpig noe…ufresh):

Hva jeg stemmer er mitt valg, og et veloverveid et. Jeg føler stort sett at jeg har vunnet i Lotto over det faktum at jeg er født i Norge, men det er også farlig å være altfor fornøyd. Denne artikkelen om vår generasjon og oljepengene som en dag tar slutt var en grei påminnelse i så måte. 

Bruker du stemmeretten din for eller imot? På vegne av deg selv eller med tanke på de som står svakere enn deg? Stemmer du taktisk eller med hjertet eller begge deler? Les deg opp, snakk med vennene dine, se partidebatter på tv. Kanskje du ønsker revolusjon, kanskje du føler at ingen av partiene snakker din sak, muligens er du høyrepopulist (eew!) – det handler om å bidra innenfor de reelle rammene som er det norske demokratiet.

Read More

Oi-punk, gatepunk – enkel, effektiv, aggressiv musikk, som regel frontet av hvite menn med brede nakker. I anledning Stemmerettsjubileet har jeg kjørt meg opp på de kuleste damene i klassen, og plukket ut mine favorittstemmer. Jeg har forsøkt være passe sjangertro, og dermed utelatt en drøss jenter innen tidlig punk/hardcore/alternative-sjangrene, fra Poly, Debbie og Siouxie til riotgrrrls og Brody Dalle.

Vice Squad

Beki Bondage fra åttitallsbandet Vice Squad er en tøff dame med et tøft navn i et tøft band, og har vært en inspirasjon for mange andre pønkedamer. I et intervju der hun blir spurt om sin stødige stemme svarer Beki:

“I don’t think clean, sweet voices sound authentic in Punk, Punk’s like the Blues, it needs to have rawness and dirt to convey feeling. I also do the ‘thug’ voices because I can sing really low in a geezer’s voice for backing vocals that require ‘barking’!”

Sjekk også ut dokumentaren “UK/DK: A Film About Punks And Skinheads” med The Adicts, The Business, The Varukers m.fl. i sin helhet på YouTube.

The Expelled

Jo Ball på vokal i den originale line-up´en, som rakk å gi ut en EP og en singel før hun forlot bandet allerede i 1982. Bandet synger en del om cider, og det gjør meg meget vennlig innstilt. Ble utgitt på Riot City Records, og hadde blant annet Vice Squad som sin store inspirasjon.

Bovver 96

Amerikansk oi-band aktive midt på nittitallet, med Diedre i spissen. Synger blant annet eksplisitt om det å være skinheadjente (“Knuckle Girls”), noe jeg til en viss grad kan relatere meg til selv om jeg aldri har brukt nevene mot noe annet enn en vegg. Bra band, bra dame, imponerende stygg coverart.

Devotchkas

Amerikansk band med en ren jente-line-up, og et av de mest kjente gatepunkbandene med kvinnelig vokal (og tekstunivers). Aktive fra 1997 og et stykke ut på 2000-tallet, og gjennomført stilig på håret. Og de har covret 4-Skins.

Deadline

London-basert band med Liz Rose på vokal. Noen mener hun synger for pusete for oi-punk, og at musikken er for poppete og melodiøs – men hei, det funker for meg. Back For More fra 2003 er deres beste album, og jeg pleier starte fredagshusvasken med denne:

Pissed on Arrival

Ikke akkurat politisk korrekte denne gjengen fra Salt Lake City, med låter som går i strupen på religion (“End of Islam”) og generelt “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats”. Jeg synes stemmen til Angel er blant de råeste, og albumet Here We Go Again fra 2004 er vel verdt en lytt eller to.

Read More

I dag er det 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn i Norge. Jeg er en søkker for alt som har med bursdag, jubileum og feiring å gjøre, enhver unnskyldning for konfettiregn, bløtkaker og sprudledrikk. Stemmerettsjubileet er ikke et unntak.

Jeg har tidligere ytret at 2013 er i ferd med å bli et toppår for feministisk debatt, med kronikker og konserter og tvitring i anledning Stemmerettsjubileet 2013. Det er stor bredde i tematikken som dukker opp i media og litteraturhus i de store byene, i stadig større grad farget av at vi nærmer oss Stortingsvalget. Du vet, den faktiske anledningen til å bruke stemmeretten vår.

Jeg unner alle som har vært involvert i Stemmerettsjubileet så langt all den bløtkaken de orker i dag, og skulle gjerne ha skålt for Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen i den fiiiineste champagne. Men jeg har kun billig øl i kjøleskapet, og tanker i hodet om videre kamp, for demokrati, representasjon og likestilling. For de som tenker at deres stemme ikke betyr noe iblant alle de som roper, debatterer og kommenterer om hvordan vi vil at samfunnet vårt skal fungere. Hvem er det som ikke slipper til?

For 100 år siden var det jentene, kvinnene, damene. Ikke at jeg tror alle brydde seg. 11. juni 1913 er en historisk merkedag, men for datidens kvinne (46) Ålesund eller jente (12) Namsos tror jeg den dagen var en dag som alle andre. Business as usual, få endene til å møtes, gjøre det som ble forventet av en, som alle andre dager. Lite sjampis, ingen blogging, hardt arbeid og mindre frihet enn den vi kan nyte her og nå. Selv om noen nok følte for en pjolter i godt lag:

Hvordan kan flest mulig bli bevisst på at deres stemme betyr noe? Stemmerettsjubileet peker også på hvordan vi vil at et norsk demokrati skal skapes videre. Spørsmål om blant annet stemmerett for 16-åringer og hvor lenge man må ha bodd i Norge før man får stemmerett har blitt reist, og det hagler av ytringer om hvordan menn og kvinner bør organisere sine liv på jobb og hjemme, sine kropper, sine penger. Innvandrerkvinner, rosabloggere, akademikere, kvinner som er synlige i media – kanaliser deres indre Marie Høeg (sittende i profil på bildet over).

Jeg er av den oppfatning av at vi tjener mest på å la flest mulig slippe til, med sine meninger, tvitringer og politiske holdninger. Å være uenige er ikke en uting, og finnes der troll vil de som regel sprekke i solen. Jeg tar på meg solbriller, highfiver alle bra damer som lar sin stemme bli hørt, og tar meg en ettertenksom is på pinne (og en bayer på balkongen) i anledning dagen. Når jeg er ferdig på jobb, i verdens rikeste land. Gratulerer.

PS. Anbefaler denne kronikken av kulturviter Hilde Danielsen og Ellen Mortensen i BT i dag. De spør noen av de samme spørsmålene som jeg gjør. Så kan du som leser forsøke tenke ut ditt eget svar. Eller gi din stemme til de som du mener klarer å svare fornuftig på dem mandag 9. september.

PPS. Sjekk gjerne ut Stemmerettsjubileets hjemmesider og finn et jubileumsarrangement nær deg. Jeg anbefaler Fett og KNIPSU’s “100år med allmenn stemmerett – så hvorfor holder kunstnerne kjeft?” på Litteraturhuset i Bergen kommende lørdag, med debatt og performance.

Read More

ladyfest

I morgen er det 8. mars og kvinnedag, og jeg har sagt ja til å være dj på Ladyfest på Landmark. Arrangementet er en feministfest av de sjeldne åpent for alle, og sjølvaste Sandra Kolstad skal både opptre med et bestillingsverk og spille plater i etterkant, sammen med FETT´s debattredaktør Charlotte Myrbråten. To kvinner som jeg har massiv respekt for.

Min første tanke var “oi så stas å bli spurt!” før “UÆH jeg kan jo ikke å dj´e!!!”. Som person er jeg i utgangspunktet ikke så veldig tøff i trynet. Jeg unngår gjerne å gjøre ting jeg ikke kan eller aldri har gjort før med mindre jeg vet jeg behersker det. Alle vonde barndomsminner er stort sett knyttet til opplevelser av å ikke mestre noe, av å tabbe seg ut. Rødmen, klumpen i magen, følelsen av å helst ville synke i jorden. Totally Knausgård vol. 3 type greier.

Etterhvert som jeg er blitt mer voksen og trygg på meg selv har den usikre jenta måttet skygge unna for hun som helst vil oppleve alt og ikke gå glipp av muligheter for både moro og læring. Jeg har lekt dj et par ganger før, og hatt det dritgøy. Jeg har også sagt ja til å sitte i et debattpanel under Kulturvernkonferansen i Oslo neste helg, foran en forsamling av smarte og erfarne kulturvernere. Jeg vet jeg har både god musikksmak og gode poenger om formidling av kulturvern og kulturarv.

Stemmerettsjubileet, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, handler om likestilling og representasjon. Det er visstnok en jentegreie å ikke åpne kjeften eller stille opp før man vet at man har kontroll over situasjonen, noe som reflekterer seg i antall kvinner som er representerte i debatter og aktualitetsprogrammer. Det er for eksempel lettere å få en mannlig akademiker til å uttale seg enn en kvinnelig, og det er synd.

Ta helst ordet først, og skap mulighetene selv. Men si i det minste ja når noen spør, og grip sjansene som byr seg. Represent jente! Si ja! (Og kom på Ladyfest på Landmark på fredag!)

Read More

…debattinnlegg i en riksavis! Barnlig glede over å mene noe, på ordentlig, på trykk i Aftenposten. En søt liten sak om Stemmerettsjubileet, med utgangspunkt i innlegget litt lenger ned på siden her.

Mvh kulturviter og kulturverner Basso.

IMG_1594

Read More

Jeg skrev nylig litt om Stemmerettsjubileet 2013, og at jeg håper det kan bli en anledning til å bringe nye debatter omkring representasjon og likestilling på banen både i medier, offentlige markeringer så vel som rundt kjøkkenbordet.

I dag kom det en viktig påminnelse fra Karianne Bjellås Gilje via en kronikk i Aftenposten om allmenne, demokratiske rettigheter som ikke bare en kvinnesak, men en felles likestillingssak. Mer mannsrepresentasjon i Stemmerettsjubileet! Hun skriver:

“Å etterlyse engasjement fra kvinner synes å gå på autopilot når temaet er like rettigheter for begge kjønn. Hvis dette får prege debattene om dagens kvinneundertrykking, kan årets mange markeringer resultere i en eneste lang liste over saker kvinner bør engasjere seg (mer) i fremover. Jeg tror ikke kvinner trenger flere slike lister. Kjønnsundertrykking angår hele samfunnet.”

Likestilling for meg i dag handler om retten til valg, om å ha mulighet til å handle og bli hørt uansett alder, kjønn, etnisitet og klasse. Et flertall av de jeg kjenner sitter i en priviligert situasjon der de kan ytre og tvitre meningene sine fritt, politisk korrekte meninger som de fleste nikker bifallende til. Økomat, resirkulering og pappaperm. Noe av det farligste som finnes er å kun omgås de man er enige med hele tiden.

For jeg kjenner også dem som sitter hjemme og fnyser over at likestillingen og innvandringen har gått for langt “i detta landet” (hei pappa!). Menn på trygd som mener Jens må gå. Som ikke leser kronikker i hovedstadsaviser men som ytrer sin misnøye i en Facebookstatus. Som ikke går i fakkeltog eller feirer offentlige jubileer. De er også enige med hverandre. De har også stemmerett.

Stemmerettsjubileet handler om representasjon, deltakelse, rettigheter. Det er en ypperlig anledning til å sette fokus på sosiale, kulturelle og kjønnsmessige ulikheter, og kan bli en interessant opptakt til neste års Grunnlovsjubileum. Jeg digger at vi fokuserer på bra damer i fortid og nåtid i månedene som kommer, og gleder meg til å lese utgivelsene i Aschehoug-serien “Stemmer”.

Jeg håper vi fortsetter snakke om bedre balanse i kjønnsrepresentasjon i arbeids- og organisasjonsliv – i mars skal jeg blant annet delta på Kulturvernkonferansen 2013 som fokuserer på kulturvern og likestilling. Og jeg håper vi snakker mer om kroppskrig, seksuell identitet og hverdagsfeminisme. Aller mest håper jeg at alt snakket fører til handling. Free your mind and your ass will follow.

Camilla Collett-arrangementet på Biblioteket i Bergen i dag er forøvrig ikke et kvinnearrangement. Og Stemmerettsjubileet ikke et kvinnejubileum.

Read More

I dag var offisiell åpning av Stemmerettsjubileet 1913-2013. I hele 2013 skal vi markere og feire at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i Norge. Hoo-fuckin-raaay!

Følger du litt med i avisene for tiden vil du se massevis av (hovedsakelig) kvinner som bruker stemmen, pennen og tastaturet i anledning jubileet. Blant annet i BT. Og mer skal det bli.

Første offisielle arrangement i Bergen skjer om noen uker, 29. januar på Bergen Offentlige Bibliotek. “Essayisten, kritikeren og debattanten Camilla Collett” er en av jubileets “fire store” – ganske rå damer hele gjengen. Kanskje på tide å lese Amtmandens Døtre på nytt? Ønsket om større frihet for tanker og følelser, om å oppheve fordommer, utvide rammene, løsne på båndene, rasle med lenkene osv. er fremdeles evigaktuelt. For alle kjønn.

Jeg håper at jubileet klarer å bringe på banen også aktuelle debatter og diskusjoner, nye stemmer, nye perspektiver på representasjon og likestilling. Hvem er det som ikke ses, høres og synes i dagens Norge? Hvilke konsekvenser får det? Setter vi for eksempel på oss klasse- og/eller etnisitetsbrillene kan likestillingslandskapet se noe annerledes ut. Bare en tanke. Som jeg ønsker å komme tilbake til flere ganger på min ydmyke blogg.

PS. Camilla Collett er på Twitter!

Read More