— Anette Basso

Archive
Tag "sminke"

Jeg har sminket meg stort sett hver dag i snart 15 år. Jeg går (helst) ikke ut av huset uten sminke. Sånn er det.

“Bare is beautiful”, “less is more”, “no-make-up make-up” – nå er det trendy å vise sitt sanne ansikt. Den usminkede Sannheten. For sminke er jo løgn? Juks, bedrag og fanteri? Jeg har skrevet litt om dette tidligere her.

Det skal være rent og naturlig. Ansiktet like fritt for tilsetningsstoffer som rawfood-smoothien du helst skal spise til frokost. Det er ikke bare sminkebloggere og motemagasiner som omtaler trenden, også New York Times hadde nylig et oppslag der de hevdet at “going bare makes a strong statement”. De ulike sakene illustreres av modellfjes med kun et hint av sminke. Kanskje litt gelé i øyenbrynene, et lite sveip av gjennomsiktig gloss, et hint av transparent pudder og highlighter på strategiske steder. Som på Isabel Marant-visningen:

Jeg vet ikke hvordan ståa er hos deg, men jeg er ikke en supermodell. Jeg er ikke 20 år gammel, ikke har jeg en jevn hudtone og som regel er jeg litt underernært på søvn. Jeg drikker masse vann og bruker passe mye penger på hudpleie, og tar tilskudd av ting som lukter vondt men som skal gjøre meg godt.

Jeg prøver å se bra ut (for hvem og hvorfor kan vi gjerne diskutere nærmere, fuck patriarkatet liksom). Men uten sminke så får jeg det ikke til. I mine øyne. Og andres.

Ved en anledning måtte jeg haste til jobb, jeg hadde forsovet meg og fikk ikke tid til å ta på sminke. Litt mineralpudder og tannpuss var alt jeg rakk. “Er du syk”, spurte min kollega meg. Jeg har ikke forsovet meg siden.

Så jeg velger å sminke meg. Jeg har tid, lyst og penger til å prioritere det. Paradoksalt nok bruker jeg mindre tid og penger på makeup jo større interessen min har blitt. Jeg kan spandere timesvis på å reseache den perfekte plommefargede liplineren, men har kuttet ned tiden foran speilet og budsjettet betraktelig. Det er sikkert bra, uten at jeg helt kan peke på hvorfor.

Kjendiskvinner (som for noen kanskje er et slags forbilde) står frem i sosiale og andre medier med sitt sanne ansikt. Den sminkefrie kvinnen (såfremt hun har et utseende som fra naturens side vil falle inn under konvensjonelle forståelse av “pent” i vårt samfunn) hylles for at hun er så ekte, at hun tør, at hun frigjør seg (for en stakket anledning i det minste).

Jeg vet ikke hvor fri eller ufri min rosa kremrouge fra Max Factor gjør meg. Jeg føler meg ikke noe modig uten mascara. Bare mindre stilig og mer selvbevisst.

Sminkepungen din er ladet med mening, der finnes også en sosial og politisk kontekst rundt noe så overfladisk som foundation. Du kan bli bedømt som mer kompetent i jobben din dersom du gjør en innsats for å fremstå som attraktiv. Det koster både tid og penger. Og det gjelder kvinner i mye større grad enn menn. Som NY Times påpeker fører dessuten den sminkefrie trenden med seg at pengene heller havner i hudpleieindustrien. Jaget fortsetter og noen tjener store penger på jenters usikkerhet. Min egen inkludert.

Nettstedet Jezebel reflekterer titt og ofte over kvinner, idealer og skjønnhetsindustri, og i en artikkel pekes det mot en mulig løsning:

“The best we can do is continue to work toward autonomy, to give each other the space to sort out how we manage our own notion of what beauty is, and to work toward owning the machine.”

Jeg eier kanskje ikke maskinen ennå, men jeg eier nok innsikt og trygghet på meg selv til å vite at hvordan jeg ser ut ikke er mitt viktigste bidrag til omverdenen. Og jeg eier den perfekte røde leppestiften i NARS Velvet Matte Lip Pencil i fargen Dragon Girl.

Som et avsluttende apropos i disse Hunger Games-tider: hva med å kjøre en full Effie Trinket til helgen? Hm? Sykt utrendy for den som virkelig tør. Og gøy.

Read More

I dag tidlig var jeg for første gang vitne til en kvinne som sminket seg ombord på Bybanen. Hun gløttet et par ganger rundt seg før hun dro frem sminkepungen og la rouge, øyenskygge og mascara med den største selvfølgelighet (og en imponerende stødig hånd).

Jeg kunne ikke la være å titte. Det er noe nydelig i å se jenter sminke seg, de teite tingene vi gjør foran speilet uten å tenke over det. Dere vet, Fjeset, det ansiktsuttrykket du har blitt enig med deg selv om at ser bra ut. Det innebærer ofte å heve biiittelitt på øyebrynene slik at man ser ekstra våken ut, og et snev av duckface.

Jeg vet ingenting om denne jenta, men hun fikk meg til å tenke på den nye nettsiden XoVain.com og deres guide til å legge sminke ombord i rullende kjøretøy. Jeg trodde det bare var en myte, at jenter sminker seg i bilen eller på t-banen. Jeg tok feil.

XoVain er en gren på stammen til XoJane.com. I likhet med moderskipet er siden til tider krampaktig hipsterhipp, men likefull lesverdig for alt relatert til sminke og skjønnhet, eventuelt anti-skjønnhet. Jeg har ennå til gode å lese en guide til manikyr inspirert av astrofysikeren Neil deGrasse Tyson noen andre steder, og jeg er ganske sikker på at Elle/Vogue/whatever ikke snakker så mye om neglsopp og nuppete bikinilinjer.

Så om du, som jenta på Bybanen og undertegnede, ikke er redd for å være forfengelig – sjekk ut XoVain nå som du straks har påskefri (og tid til å eksperimentere med påskegul neglelakk i et trygt og stødig hjemmemiljø fremfor ombord på et kollektivtransporttilbud).

xoxo, Mrs. Vain.

PS. Sjekk også ut den britiske sminkeguruen Sali Hughes´ nye nettside, lansert i dag, hvor en av skribentene deler min entusiasme over å betrakte sminkesessions på offentlig transport.

Read More

Apropos glitrende neglelakker. Sminke har vært en interesse og en praksis som har fulgt meg siden barnsben. Jeg husker å sitte på en krakk på badet og dingle med bena når mamma tok på seg mascara med munnen åpen. Hvor fin jeg syntes at jeg selv ble når hun en sjelden gang moret seg med å la meg ta på meg leppestift. Hvor glad jeg er for at jeg kan ty til litt foundation og rosa kremrouge når klokken viser 06.55 og plutselig se litt mer levende ut. Litt mer som…meg. Som den utgaven av meg selv jeg helst vil presentere til omverden.

New York Times presenterte nylig en debatt om om hvorvidt sminke kan “help or hinder a woman’s self-esteem”. Blant debattantene er kvinnen som valgte bort sminke og andre skjønnhets- og moteprodukter i ett år, og som har skrevet en bok om det. Uten at jeg har lest den har jeg forstått det slik at hun erfarte at slike vaner er vanskelige å bryte, og at når man slutter å stresse med hvordan man BØR se ut setter man mer pris på sitt faktiske utseende. Det der under sminken.

Det er der jeg begynner å tenke, i liknende baner som svenske Fifty Scents også gjorde etter å ha lest NY Times-saken. I en verden uten blikk fra andre, hadde man fremdeles valgt å sminke seg?

Bærer jeg sminke for meg selv eller for andre? Hvordan ser man EGENTLIG ut? Hva er mitt “autentiske” utseende? Er du mindre ekte jo mer sminke og stylingprodukter du bruker? Hvordan ville jeg blitt oppfattet av omverdenen om jeg kuttet ut å bruke sminke eller tvert i mot valgte å bruke mye mer? Det finnes studier på at kvinner oppfattes som mer kompetente i arbeidslivet dersom de legger en viss flid i utseendet. Og det finnes faste innslag i ymse kvinnemagasiner som jeg leser hos frisøren der menn forteller hva kvinner absolutt bør unngå av sminke og frisyre hvis de skal ha sjans på disse mennene. Jeg fikk nylig høre fra mannemunn at jeg ser så snill ut uten sminke. Jo…takk.

Mange investerer mye tid og penger i eget utseende. Industriene tjener fett på menneskers usikkerhet. Selv er jeg nysgjerrig på hvorvidt jeg hadde klart bryte med mine egne rutiner, om jeg hadde gått inn for å gjøre det. Min første tanke er tiden jeg hadde spart om morgenen. Å skulle gjøre seg klar til å møte dagen krever forberedelser, ingen rom for hive-seg-ut-av-sengen-og-på-med-klærna-spontanitet. Det hadde gjort meg ukomfortabel. Du bruker ikke sminke og setter håret i en hestehale og bare vips, yolo, her er jeg? Javel så greit og så fint for deg da. Jeg trenger min halvtime på badet. Jeg har valgt å trenge den. Tror jeg.

Jeg liker ikke at noe eller noen skal begrense min frihet eller fortelle meg hva jeg bør gjøre. Sånt gjør meg trassig. I noen tilfeller er det en av mine bedre egenskaper. Andre ganger not so much. Men jeg liker sminke. Ritualet. Lukten. Transformasjonen. Feik rosa farge i kinnene. Svart eyeliner skrått ut fra øyekroken. En kvise som blir mindre rød. Som Fifty Scents-Caroline skriver

“gillar vi att skapa oss ett utseende. Som mer överensstämmer med det utseende vi tycker att vi har än det vi ser osminkat i spegeln.”

Mitt jeg føles mer som meg etter et tosifret antall minutter foran speilet om morgenen.

Dypt overfladisk. Verdt å reflektere kritisk over. Og ganske gøy.

Read More