— Anette Basso

Archive
Tag "netthets"

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

Read More

I går gikk en videosnutt av 12 svenske kvinner som leser opp et utvalgt av grov netthets de har blitt utsatt for som en farsott på Twitter og andre medier. Kvinnene har gjort seg skyldige i å blogge, publisere kronikker og delta i samfunnsdebatt og medier. Responsen de har måttet tåle er trusler, sjikane, ønsker om at de og deres barn skal voldtas. Både anonyme og menn som skriver under fullt navn ønsker dem døde, og vet hvor de bor. Se selv:

Det. Er. Så. Jævla. Drøyt.

Noen skrev en gang at “a woman’s opinion is the mini-skirt of the internet” og at “having one and flaunting it is somehow asking an amorphous mass of almost-entirely male keyboard-bashers to tell you how they’d like to rape, kill and urinate on you.” Jeg tåler ikke så inderlig vel den netthets som ikke rammer meg selv, det gjør meg rasende. De svenske kvinnene i videoen over virker også passe dritforbanna, ikke redde, ikke skremt til taushet.

En amerikansk journalist skrev nylig om sine egne erfaringer med det samme og poengterte at “haters aren’t something to be feared. They’re validation that you’re a big deal. And they’re fuel to do better”. Nå skal man passe seg for å forvirre kritikk med hets – i et idealkommentarsamfunn inviteres du til å argumentere imot, bidra til en bredere debatt – men ikke sjelden sklir det helt forbanna totalt ut og man skal “knullas sönder med ett baseballtre”. Selv har jeg få til ingen erfaringer med slikt fra min bloggefortid, bortsett fra et par stikk i siden som egentlig bare gjorde meg mer høy på tanken om at “YESSSS NOEN BRYR SEG JEG ER NOEN AHAHHAHAHA!!!”.

Det er ikke utelukkende frittalende feminister (eller kvinner) som sjikaneres på nett og sosiale medier. I Norge har både unge bloggere og voksne værdamer fått smake på misogynien som finnes bak tastaturer i det vide land. Hvor kommer det fra? Hva skal man gjøre? I skrivende stund tvitrer den svenske feministen og radioverten Cissi Wallin om menns netthat, og hun velger i dag å ringe opp en av sine hatere (og bedriften han jobber i) live på radio for å konfrontere ham. En annen løsning sto denne jenta for.

Netthatet vil fortsette, men det bør om mulig gjøres ganske ubehagelig for den enkelte å komme unna med trusler om drap og barnevoldtekt som hevn på en kvinne som ytrer seg offentlig. Og mens de sitter der og hater kan vi andre fortsette gjøre tingene våre.

Read More