— Anette Basso

Archive
Tag "kulturhistorie"

Christian Tybring-Gjedde er redd. Livredd faktisk. Som vanlig for at Den Norske Kulturen™ skal forvitre, dø, bli revet i fillebiter av alle disse brysomme menneskene fra øst. I et sedvanlig forsvar for staten Israel hyller han deres sterke standpunkt mot islam. Det synes han også Norge burde ha. Ingen står opp for Norge, vi har blitt et svakt demokrati, sier han i følge Dagbladet.

– Hvor er Norge om 20-30 år? Er det noen som tenker den tanken i det hele tatt? Om 20-30 år? Ja, de aller fleste av oss er i live om 20-30 år. Hvordan ser Norge ut da? Har vi noe forsvarsmur mot dette vi ser som kommer inn over landet vårt? Nei. Vi har ikke det. 

Foredraget generelt er så facepalm at Det Mossaiske Trossamfund har tatt avstand fra det. Men ut ifra sitatet over: jeg vil vite rent konkret hva det er Tybring-Gjedde vil forsvare “oss” mot. Og hva det er han ønsker å forsvare. Jeg vil også sende ham på noen innføringsemner i kulturvitenskap. Og jeg vil bare…riste ham litt. Bare litt risting. Ikke være slem, bare…rrrrrriste litt i ham. Shaken Gjedde Syndrom.

Newsflash: norsk kultur er i endring. Den har vært det i ganske lang tid. La oss bruke 200 år som et passende tidsperspektiv, siden vi feirer Grunnlovsjubileet i disse dager. En ung nasjon hadde hastverk med å definere en Norsk Kultur. På løpende bånd kommer Asbjørnsen og Moe tråkkende på leting etter folkeeventyr, J.C Dahl´s sublime malerier av vill vestlandsnatur, Edvard Grieg – nasjonalromantikk! Det nasjonale gjennombrudd! Norske sagn og brudeferder i Hardanger, Ibsen, Bjørnson, rosemaling og nynorsk!

Dette kan alle kulturvitere, og egentlig de fleste andre nordmenn. Det er noe vi aner at vi feirer når vi kler oss i bunad på 17. mai. Hurra for Norge!

Kultur skjer, blir skapt, og endrer seg. I løpet av 200 år, og i løpet av 20 år. Noen deler av kulturen velger vi ut som verneverdig, selv har jeg vært engasjert i Kulturvernforbundet. Vi verner om materiell og immateriell kultur. Om gamle byggeteknikker, om folkeminner og husflid.

Det hadde vært fint om Tybring-Gjedde hadde vært en engasjert kulturverner, velkommen skal han være. Men han vil verne noe større, noe dypere. Sitat fra aftenposten.no 3. januar 2013:

– Det er vår kulturarv som vi har arvet gjennom generasjoner, som vi bør videreføre. Innvandring fra ikke-vestlige land fører til at det blir en segregering, med etnisk norske et sted og innvandrere et annet sted. Og da får du ikke en felleskapssfølelse, sa Tybring-Gjedde, som mener innvandring truer den norske kulturarven.

Innvandring truer norsk kultur. Det er ikke et nytt synspunkt. Faktisk ganske gammelt, la oss ta turen tilbake til midten av 1800-tallet. På det tidspunktet vi fikk vår egen grunnlov hadde det i flere generasjoner innvandret finner til nordområdene våre, blant annet mine egne forfedre- og mødre. På 1700-tallet ble disse kvenene tatt godt imot. De dyrket jorden og arbeidet, og Finnmark trengte folk. Dette endret seg i det nasjonsbyggingen tok til. Jeg har skrevet en masteroppgave om kvener, men la meg kjapt sitere regjeringen.no:

På 1860-tallet ble for første gang «den finske fare» påpekt fra norsk offisielt hold. Årsaken var utvikling av finsk nasjonalisme fra 1860-tallet, som også innbefattet interesse for forholdene til de finske innvandrerne, kvenene, i Nord-Norge. Dessuten hadde antallet innvandrere økt kraftig, og finsk/kvensk språk og kultur var blitt dominerende i flere lokalsamfunn i Finmark og Troms.

Den finske fare. Innvandrere som ble sett på som en trussel mot det Nye Norge. Høres det kjent ut? Løsningen ble fornorskingspolitikken, rettet mot samer og kvener. Ikke et særlig hederlig kapittel i nyere norsk historie. Å assimilere mennesker til å “bli” norske, frata dem språket og eiendomsretten, har vi heldigvis sluttet med.

Kvenene fra øst tok aldri over Norge og norsk kultur. De forble en minoritet, en relativt taus en sådan, og nå anerkjent som en nasjonal minoritet med et eget språk. De har bidratt til en rik kultur i våre nordlige fylker, der nordmenn, samer og kvener har levd side om side i flere hundre år. Noen kaller seg med stolthet i stemmen for en nordkalottcocktail.

Christian Tybring-Gjedde burde ta seg en cocktail og slappe av. Norge lever, demokratiet, språket, kulturuttrykkene våre. Norge utvides. Norge har utfordringer når det gjelder innvandring og integrering. Blant annet hvordan vi skal møte islam som kultur og religion, i politikken og i hverdagen vår.

Jeg ser med spenning frem mot de neste 20-30 årene, og er optimist. Ikke naiv, men optimist. Jeg er ikke livredd, og vil forsvare det jeg tror på – likestilling, likeverd, anti-diskriminering. Tybring-Gjedde, du er en pyse.

PS. Interessert i å lese mer om kvensk historie? Se her. Eller spør meg.

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

Første gang jeg deltok på et karneval var det utkledd som heks. Spiss hatt, hjemmesnekret sopelime, og en langhåret knallgrønn (!) parykk. Med naturlig mørkbrunt hår og like mørkbrune øyne var jeg aldri prinsessemateriale, og da kunne jeg like godt gå motsatt vei.

Med Magica fra Tryll som min heltinne i Andeby og senere The Craft som favorittfilm har jeg heiet på heksene hele livet. Heksene er de stilige, slemme og mystiske damene, med magiske krefter og kule kjæledyr. Kråker og katter, boblende brygg og forførerisk fremtoning.

Nå kunne denne interessen for okkulte kvinner sporet av i retning å bli gother eller fan av finsk symfonimetall, men så ille gikk det heldigvis ikke (selv om jeg hadde svart hår i en periode). Jeg valgte heller å studere kulturvitenskap og høre på Siouxie Sioux (som hadde bursdag i går!):

I forbindelse med mitt masterprosjekt og tilhørende feltarbeid i Finnmark fikk jeg tatt turen til Vardø og heksemonumentet på Steilneset, som åpnet sommeren 2011. 91 mennesker ble brent på bålet der fra slutten av 1500-tallet og frem mot slutten av 1600-tallet. Historiker Rune Blix Hagen har skrevet utførende om trolldomsprosessene i Finnmark, og jeg anbefaler å sjekke ut Hekser, gitt ut på Humanist Forlag. I en artikkel via forskning.no peker han på at den norske hekseforfølgelsen (av både kvinner og menn) var

“blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger”

DSC_1022DSC_1029DSC_1025

I disse dager er Liv-Helene Willumsen, også historiker ved Universitetet i Tromsø, aktuell med boken Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark, basert på hennes doktorgrad om trolldomsprosessene i Finnmark. Den forteller blant annet om hvordan jenter helt ned i åtteårsalderen anklages for og innrømmer å ha inngått pakt med Djevelen, hvordan de dømmes til å bli brent levende, og senere blir frikjent.

De som snakker varmt om norsk, kristen kulturarv synes ofte å glemme denne delen av norsk historie, og at demonologi faktisk var inkorporert i dansk-norsk lovgivning fra 1617. En av de beste og mest groteske beskrivelsene av europeisk hekseforfølgelse finnes forøvrig i skjønnlitterær form, i Jens Bjørneboes trebindsverk Bestialitetens Historie (særlig i Kruttårnet), som jeg pløyde gjennom den sommeren jeg jobbet som museumsvakt. Oppløftende lesning i solveggen. Not.

Hekseprosesser finnes fremdeles i dag, blant annet i India. Wicca-bevegelsen holder på med sitt i mer eller mindre dype skoger, og Universitetet i Bergen tilbyr studier i Hekseprosessene og den magiske verda. Bergen hadde sin Anne Pedersdotter, som Nils Gilje har skrevet om i Heksen og Humanisten (les den!). Min største faglige forbilde Bente Alver har også sett  på hvordan hekseprosesser kan forstås som maktkamp og jakt på annerledes tenkende i Mellem mennesker og magter: Magi i hekseforfølgelsenes tid (les den også!). 

Gjennomgående handler heksehistoriene om religion, frykt, om jakt på årsak og forklaring, om kontroll og/over kvinner. Men også om mystikk, magi og demoner, sabbater på Lyderhorn og sex med Satan.

Ses ved Heksesteinen på Nordnes ved neste fullmåne folkens.

Read More