— Anette Basso

Archive
Tag "konsert"

For en konserthelg vi har i møte folkens! Fredag kveld får Bergen atter besøk av to av de beste bandene fra hovedstaden. Haust og Haraball står på scenen på GarageHaraball har jeg sett ganske mange ganger nå, sist for et par uker siden på skateparken i Gamlebyen i Oslo, og det er ALLTID bra. ALLTID bra, sier jeg. Jeg husker dem ganske godt fra en episk BDIY-gig på fabrikken. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2508

Haust er også ALLTID bra, og jeg husker dem best fra BDIY-gigen på Alrek der INGEN var. Nesten ingen. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2349

Men Kongsberg/Oslofolket får ikke scenen for seg selv. Vestindien vender tilbake. Igjen. Og igjen. Jeg er fullstendig nøytral og ikke preget av at jeg er samboer med vokalisten når jeg sier de er JÆVLIG bra. JÆVLIG bra, sier jeg. De spilte også på Alrek en gang. Der tok jeg dette bildet:

IMG_1690

Der har du fredagen din, kjære venn. Hva så med lørdagen? Da skal du se Hjerteslag på Garage. Hvis du får deg billett da. Utsolgt-lampen blinker i det fjerne/nære.

I følge kilder nær meg, det vil si i min egen leilighet, blir albumet som kommer i januar SYKT nice. SYKT nice, sier jeg. Jeg har sett Hjerteslag veldig mange ganger nå, blant annet på Chagall for et halvt års tid siden. Der tok jeg dette bildet: IMG_3496

Hjerteslag har med seg finfine gjester – Shakanaka kommer til å sjarmere deg i senk, og Bærtur kommer til å få deg til å klø deg i hodet samtidig som det rykker i dansefoten.

Vi ses da. Det blir gøy.

Read More

Ja. Jeg måtte skrive den overskriften. Tilgi meg.

Nils Bech spiller på alle de riktige strengene. Han er kanskje den artisten som i størst grad får meg til å ville grine, smile og danse samtidig. Tekstene hans har så høy gjenkjennelsesfaktor at jeg rødmer. I love you Nils.

Albumet One Year slippes 7. november, og videoen til Punish You sirkulerer på nettet i disse dager. Visstnok filmet på et nachspiel, sammen med kunstner Ida Ekblad.

Jeg dåner. Og gleder meg vilt til at Perfect Sounds Forever presenterer Nils Bech på Østre 22. november.

Read More

Eller i alle fall nesten. Tror jeg.

For snart en uke siden snublet jeg over en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg og min likestilte halvdel nærmet oss siste helg av London-oppholdet, og hadde planlagt å skaffe billetter til The Charlatans. Et finfint band, som noe mystisk lokket med “and friends” via eventsidene på nettet. Anledningen var en minnekonsert for trommis Jon Brookes, som døde i august i år.

Fredagen kom, vi var på vei østover i undergrunnen, hvor min kompanjong plukket opp en gratisavis. En liten artikkel avslørte hvem disse vennnene til The Charlatans var. Chemical Brothers, han kisen fra Manic Street Preachers, Gillian og Stephen fra New Order (Gillian brakk ankelen etter showet!), noen fra The Vaccines – og Liam Gallagher. Liam Gallagher med venner.

En heseblesende time senere sto vi utenfor Royal Albert Hall med hver vår billett i lanken. “I’m sorry, we only have the best seats available” – en femhundrelapp har aldri forsvunnet lettere fra lommeboken. Da kvelden kom satt vi på første rad i en egen “boks”, drapert med røde fløyelsgardiner, og med en egen vertinne på kjøpet.

IMG_3686

Stemningen var god, cideren var kald, utsikten upåklagelig. Tim Burgess fra The Charlatans hadde sunget “Love will tear us apart” sammen med et utvalg kompiser, hele salen hadde gaulet “AAAAAND if you tolerate this then your children will be next”, Chemical Brothers snurret hits fra Stone Roses og Talking Heads – og der, der kommer Liam Gallagher slentrende ut på scenen.

IMG_3692

“Helvette, de har med seg Bonehead” utbryter min sidemann, lett rød i kinna og sittende stadig lenger ut på stolkanten. “Dette, dette e nesten Oasis!” – og når tonene til “Live Forever” fyller Royal Albert Hall går sikringen simultant i topplokket på store deler av salen:

Etter dette var det bare å lene seg tilbake og nyte showet som The Charlatans leverte til ære og minne for sin trommis og venn, med “The Only One I Know” som forventet høydepunkt. Og avslutningsnummeret?

The Charlatans sammen med Liam og vennene hans som spiller George Harrisons “My Sweet Lord”.

På veien ut fra konsertområdet holdt vi på å gå på en mann i beige frakk, bøttehatt og med rask, vaggende gange. Det var Liam. Jeg er 93% sikker.

Read More

Hjertet banket litt ekstra hardt lørdag kveld, da Hjerteslag toppet bursdagskaka på utestedet Chagalls toårsdag. Punkere som spiller pop, poppere som spiller punk. Noen danset, andre fikk frysninger på ryggen i det übersvette lokalet. Søt hjertesmerte, litt lykkepromille – og en håndfull latterlige gode låter.

IMG_3498

IMG_3496

IMG_3501

Verdens beste band akkurat nå. Det sier jeg i all oppriktighet, fullstendig objektivt og upartisk. Erfarne folk med glimrende referansepunkter i alt fra britisk nittitallspop til svensk åttitallspønk, og en vokalist hvis stemme risper og rasper deg passe ærlig og herlig i sjela mens det rykker i, ja, den der rockefoten.

Du kan glede deg til utgivelser som snart er rundt et hjørne nær deg. I mellomtiden kan du sjekke ut et par av låtene via Urørt, tidligere demoer som nettopp har fått seg en liten finpuss. Og lik dem på Facebook. Ikkje tenk på det.


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

Bonus: siden jeg ikke kan å knipse bilder kan du kose deg med ett fra en som kan det, nemlig fotograf Øystein Haara. Se så pene.

Read More

De som har kjent meg siden, tja, 2005-ish vet at jeg har vært en stor fan av Depeche Mode. Da burde jeg jo ha gått rundt og jublet høyt over nyheten om at de skal spille i Oslo i desember, og deres nye album Delta Machine burde rotert tungt på platespilleren/Spotify/whatever. Sannheten er den at jeg ennå ikke har hørt gjennom hele plata. Jeg er ikke like fanatisk som jeg engang var.

“Engang” vil si da jeg flyttet til Bergen, og hele min verden åpnet seg som på ny, også musikalsk. Depeche Mode var min port inn til synth og synd, og videre til folk som likte det samme, som introduserte meg for elektronisk musikk, som likte klubb, kunst og svette netter. Jeg var fullstendig hekta, kjøpte hele backkatalogen (de har nå gitt ut 13 ordinære album) i ett jafs på Platekompaniet, og forsvant inn i Dave Gahans åpne, veivende armer.

Jeg har en tendens til å bli fullstendig oppslukt av én ting/artist/person over tid, noe som også gjelder musikk, og jeg spiser gjerne samme frokost i måneds- eller årevis før jeg skifter. Men når det går over så er det over. Jeg orker ikke lenger tanken på makrell i tomat.

Så ille står det ikke til med Depeche Mode-interessen. Men fremfor å være en lidenskap, noe jeg bruker tid på å lytte til, lese om, delta i forumdiskusjoner, er det en av mange favoritter i cd-hylla og Spotify. Jeg føler ikke lenger at Martin Gore er den eneste som virkelig forstår meg, og jeg tror ikke jeg kommer til å begynne å grine hysterisk under “Never Let Me Down Again” under konserten på Telenor Arena, som jeg gjorde første gang jeg så dem live på Quarten i 2006.

Førsteinntrykket av Delta Machine er at det er mørkt, velkjent, velprodusert – og kjedelig. De nå godt voksne herrene holder fremdeles koken på et vis, og tenker sånn passe med kuken – i alle fall om jeg skal følge VG’s anmelder i at det er en “kåt plate”. Videoen til andresingelen “Soothe My Soul” er en sexy (er det lov å si sensuell?) affære i sort-hvitt, en oppskrift som har fungert mange ganger før i Depeche Mode’s videohistorie. La meg vise dere et par stykker om noen strakser.

Jeg liker denne låta. Det er den beste på plata og fortjener en heftig klubbremiks. Den minner meg om hvorfor jeg ble hekta i utgangspunktet. Hvilke nervestrenger i moll de har plukket på i løpet av årene. Den minner meg om glansdagene fra Violator, dels Songs of Faith and Devotion. Mine favorittplater i tillegg til disse er de tidligere Black Celebration og Music For The Masses. I tilfelle du lurte. Og Depeche Mode anno 1988 i livefilmen 101…nådeløst. Konserten fredag 13. (!) desember blir en fin tur ned mimreveien.

Kos deg med “Soothe My Soul” – grunnet nakenhet og slanger sies det at denne er NSFW, noe jeg ikke bryr meg om, oooh, jeg er en resepsjonsrebell. Og sjekk ut sort-hvitt-sexyness i “I Feel You” og “Strangelove”.

Bonusgif:

Read More