— Anette Basso

Archive
Tag "kjønn og politikk"

Det var statsminister Erna Solberg som i sin tid lanserte uttrykket om å bake kaken større. Hun snakket om økonomi, skattelette og vekst. Det skal ikke jeg snakke om, ikke direkte i alle fall. Jeg skal snakke om en søtere kake, en som alle kan få smake hvis de vil. Feministkaken er i ferd med å bakes større. Yummy!

Lite gleder meg mer enn at flere og flere snakker mer og mer om feminisme, både i den norske offentligheten og på internasjonalt nivå. Emma Watson vil ha gutta med på laget, i en slags solidaritetsbevegelse med likestilling som mål. Feminisme, wow, det angår liksom oss alle, ikke sant? Men hvordan kommer den oss til gode, og hvem får smake mest kake?

La oss si at fordelingen av makt i samfunnet ut ifra kjønn illustreres ved hjelp av et kakediagram. Menn har mest makt og får den største kakebiten. Kvinner får mindre, ikke fordi de teller kalorier – de vil gjerne ha kake, men mangler tilgang, blir hindret, kanskje noen (menn) ikke har lyst å dele.

Kaken må bakes i flere lag og smake av interseksjonalitet. Flavour of the month! Dødshipt blant de hippeste unge feministene (og relativt gammelt nytt for akademikerne). Interseksjonalitet viser hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion. Hvordan kommer makt til uttrykk i arbeidsliv, famile og fritid? Hvem får minst kake når og hvorfor?

For denne bleike, høyt utdannede kvinnen med arbeiderklassebakgrunn ble møtet med interseksjonalitet i universitetspensum en vekker. Erfaringer fra mitt eget liv sto fram i et annet lys og jeg ble brått mer bevisst. Under Arbeid sier det så fint her:

«Når man er bevisst på dette, kan man i større grad forstå at noe som ikke fremstår som et problem for en selv, kan være et problem for andre. Samtidig som at det en selv ser på som problematisk, kan se annerledes ut fra at annet ståsted. Vi oppfordres dermed til å lytte til andres erfaringer, og skape en inkluderende (men fortsatt kritisk) feminisme med et mangfold av stemmer.»

Men – interseksjonalitet er ikke en erstatning for feminisme. Jeg mener det er en del av den. Dersom vi kaster feminismebegrepet til side til fordel for interseksjonalitet kan vi bli blinde for at kvinner fremdeles er underordnet menn, stort sett overalt. Kanskje ikke alltid – her kan debattene om utdanning og barnefordeling tjene som eksempel på at strukturene muligens tilgodeser kvinner.

Menn har nytte av en interseksjonell feminisme. Hvite middelklassefeminister har godt av et interseksjonelt perspektiv på verden. De som mangler en offentlig stemme trenger interseksjonalitet for å peke på diskriminering som ikke er så synlig for hvermannsen. Og disse kronikkforfatterne viste nylig hvordan interseksjonalitet avslører dårlig humor. Når feminismen nå er i ferd med å vokse seg større og bredere enn på lenge her til lands må vi ha i mente at selv om vi har samme mål (likestilling) så tar vi ulike midler i bruk. Interseksjonalitet kan forene oss, og er et godt redskap for å bake en bedre og mer inkluderende kake.

La oss krydre feminismekaken med flere smaker. La oss finne en større kakeform. La oss bygge kaken i flere lag. La oss sikre en bedre fordeling av kakestykkene. La flere få smake deilig feminismekake.

 

 

Read More

Gratulerer til svenske Feministisk Initiativ med plass i Europaparlamentet. Men gleden svinner litt når man leser oppsummeringer som dette:

PS. Godt tidspunkt for å lese den derre høyrepopulismeboken jeg anbefalte i høst.

Read More

Gudrun Schyman er nødvendigvis ikke et husholdningsnavn her i Norge, men i Sverige vet alle som leser aviser hvem denne damen er:

I september er det Riksdagsvalg i Sverige. Schyman er midt i en valgkampanje for Feministisk Initiativ, hvor hun er talsperson og ikke leder, og går til valg på “ut med rasisterna, in med feministerna”. Partiet fikk en drøss med nye medlemmer etter Fittstim-dokumentarserien, hvor Schyman forøvrig ble avspist med tre setninger. Politikken deres er så enkel og human som overhodet mulig:

“Vi vill att alla ska ha samma rättigheter, skyldigheter och möjligheter inom alla områden i livet”

Hun opplever at interessen for feministisk politikk aldri har vært større, og peker i en kronikk fra i går på at feminismen ikke eksisterer i et vakuum:

“Att intresset för feminismen nu ökar hänger ihop med att allt fler ser hur diskriminering utifrån olika grunder i själva verket hänger ihop. En diskriminering kommer inte ensam. (…) Kvinnohat, sexism, rasism, homofobi och vägran att ge funktionsnedsatta stöd finns i en samtidighet i samhället.”

FETT skrev i en bisetning på sine Facebooksider at feminisme handler om å være grei. Det er jeg enig i. Mer grei mot seg selv, mot andre, det innebærer anti-rasisme, anti-diskriminering. Et ønske om å åpne samfunnet vårt, pushe grenser i riktig retning, gi rom. Feminismen er opprørsk men generøs, den krever og den gir. Som Gudrun Schyman sier: “Jag tror mer på kärleken än på hatet!”

Feminisme er ikke å begrense rettigheter. Feminisme er ikke å utelukke menn. Feminisme er å anerkjenne at kjønn er makt, og at kvinner står svakere stilt i samfunnet på bakgrunn av sitt kjønn. Feminisme er å forstå at lønn og kjønn henger sammen. Feminisme finnes i mange former, feminister er ikke alltid enige om midlene for å nå målet. Målet er noe mer, noe bedre og mer rettferdig:

“Komplexiteten i vårt samhälle och kunskapen om hur olika orättvisor flätas samman med varandra finns inom feminismen.”

Sverige har et eget feministisk parti og sin Schyman. Jeg ønsker meg det samme i kjære Norge. Da gir jeg faen i om svenskene har færre OL-gull, de vinner uansett. Og jeg håper F! endelig får sin plass i den svenske Riksdagen og EU-parlamentet.

Bonus: Schyman i en nytolkning av eklinglåta Blurred Lines:

Read More