— Anette Basso

Archive
Tag "hverdagsfeminisme"

I går var jeg på en debatt om klasse, kjønn og språk, og forskjellene/myter om forskjeller mellom Norge og Sverige angående disse temaene. Sitter ennå og grubler litt på mye som ble sagt, men tenkte litt på noe som den svenske bloggeren Hanapee skrev i sitt innlegg om feminisme nå nylig:

“Jag vill inte använda begrepp som “strukturer” eller “normer” av den anledning att jag tror att jag tappar de jag faktiskt vill nå med den här texten då.”

I gårsdagens debatt snakket Åsa Linderborg om klasse og kjønn, og brukte ord som diskurs, dialektisk, struktur og patriarkat. Hvem snakker hun til da? Ikke til arbeiderklassen. Ikke til jenter som ikke har gått på universitetet. Ikke til meg, for ti år siden. Da jeg kanskje kunne trengt det som mest.

Hun var forøvrig enig i at den svenske feminismen kan oppfattes som litt for akademisk. Hun snakket om “grasrota”, men ikke til den. Har vi en liknende utfordring? Hvordan snakker vi med andre feminister, og hvordan snakker vi med venner og bekjente som ikke kan så mye om feminisme?

Synes forøvrig Hanapee sitt innlegg er lesverdig og konkret (og det har engasjert mange, publisert via den svenske utgaven av Natt & Dag).

Om hvordan vi kanskje må oppleve på kroppen, bokstavelig talt, at feminisme er viktig for oss FØR vi i det hele tatt klarer å tenke på/i strukturer og diskurser. 

Read More

Du ødelegger kjærligheten! Det mener i alle fall sexolog Kristin Spitznogle.

På bloggen sin mener hun det er “på tide med et oppgjør med det som også utgjør feminismens destruktive tankegods”. Likestillingen har ikke ført til likeverd. Feminismen frigjorde kvinnen fra mannen og skapte “meg-generasjonen” påstår Spitznogle, “en generasjon kvinner som fornekter sine naturlige behov for kjærlighet og trygg tilknytning”. Og den generasjonens kvinner sliter. Fordi:

“Vi prøver å være overmennesker – vi skal fortsatt være perfekte mødre og bake cupcakes, vi skal ha hjem som kan fremstilles i interiørmagasiner, vi skal så i tillegg ta doktorgrader og ha beundringsverdige karrierer, vi skal være fantastiske elskerinner, vi skal være frilynnede og drikke vin hele natten, vi skal være evig-unge skjønnheter og ikke se ut som om vi gjør noen av delene. Det er et tyranni, og vi har skapt et kvinnelig monster-ideal”

Jovisst finnes det et press mot kvinner i alle aldre, av ulike slag. Ubønnhørlig merkes dette på kroppen verden over hver eneste dag. Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Feminismen kan frigjøre kvinner (og menn) fra dette presset! WAHEEEY!

Jeg ble mye mer bevisst på at disse idealene er uoppnåelige/uønskede jo mer jeg identifiserte meg som feminist. Jo mer jeg leste desto mer forsto jeg, og det ga meg mot til å handle. Feminismen har gjort meg gladere og friere, og har gitt meg mer overskudd til å tenke og bry meg om annet enn cupcakes. Cupcakes gjør meg ikke glad og fri (leppestift derimot, det gjør meg veldig glad). Kanskje ikke en doktorgrad heller.

Likestillingen har i følge Spitznogle ødelagt forholdet mellom kvinner og menn  – “troen på at vi må være like genererer nemlig en manglende respekt for, og fornektelse av våre grunnleggende behov for, de kvaliteter det andre kjønn besitter”.

Kvinner har et grunnleggende behov for de kvalitetene menn besitter –  og omvendt. Hvordan Spitznogle da kan forklare homofil og lesbisk kjærlighet forblir uavklart. I hennes verden tiltrekkes motsetningene av hverandre. Det å nikke anerkjennende til at kvinner og menn er fra heeelt ulike planeter er utgangspunktet for “et nært og sterkt liv sammen”.

Kall meg en krakk, men hva søren. Kall meg også en feminist. Kall meg en som ikke har noe trøbbel med å se en partner (og andre) som et likeverdig menneske, som kan være lik og ulik meg selv, være enig og uenig med meg. Jeg vil ikke dele min kjærlighet med noen fra en annen planet. Det tror jeg vil funke heller dårlig. Jeg tenner ikke på aliens.

Vær stolt av å være kvinne, sier Spitznogle. Jeg er født som kvinne. Og trives med det. Men det er ikke noe jeg har oppnådd. Hva med å være stolt av ting jeg kan og gjør? Hva i huleste ligger i begrepet “å tillate seg selv å være kvinne”?

Kvinne skal også la mannen være mann. Spitznogle sier: 

“Husk at menn er “enkle” vesener som kommer fra en kvinne; som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; som alltid vil lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således alltid hige etter en kvinnes aksept og beundring”

Foruten en overdreven bruk av semikolon er det mye som gjør meg uggen i dette lille avsnittet. Gi nå faaaaen i å undervurdere menn på den måten. At mannen er “enkel” brukes bare som en felles unnskyldning for å være en idiot. “Hehe, han er jo bare en mann”. Nei. Menn er mennesker og det skal stilles menneskelige krav til menn. Og ouuuh, mannen vil beundres, o la la. Da får han gjøre noe beundringsverdig da.

Jeg er så lei av å forklare kjønn og kjærlighet i motsetningspar. Ja, kjønnet ditt er utgangspunkt for hvordan du erfarer og blir forstått i verden. På godt og vondt. Vi er mer like enn ulike. Vi deler de samme følelsene, av skuffelse, eufori, sorg, sinne – og forelskelse.

Kanke vi alle bare være huuuumans og være glade i oss selv og hverandre da liksom. Og være feminister såklart.

Read More

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

Read More

I mars skrev jeg denne teksten for Oh Chérie om feminisme. I dag dukket det opp en ny kommentar.

tom
jeg

Read More

I anledning kvinnedagen som var skrev jeg et svar til debattinnlegget i Bergens Tidende om liberal feminisme – min oppfordring til hverdagsfeminisme og om å la feministtrøya sitte litt mer romslig både på kvinne- og mannekropp kan leses her. 

Read More

Jeg skrev nylig litt om Stemmerettsjubileet 2013, og at jeg håper det kan bli en anledning til å bringe nye debatter omkring representasjon og likestilling på banen både i medier, offentlige markeringer så vel som rundt kjøkkenbordet.

I dag kom det en viktig påminnelse fra Karianne Bjellås Gilje via en kronikk i Aftenposten om allmenne, demokratiske rettigheter som ikke bare en kvinnesak, men en felles likestillingssak. Mer mannsrepresentasjon i Stemmerettsjubileet! Hun skriver:

“Å etterlyse engasjement fra kvinner synes å gå på autopilot når temaet er like rettigheter for begge kjønn. Hvis dette får prege debattene om dagens kvinneundertrykking, kan årets mange markeringer resultere i en eneste lang liste over saker kvinner bør engasjere seg (mer) i fremover. Jeg tror ikke kvinner trenger flere slike lister. Kjønnsundertrykking angår hele samfunnet.”

Likestilling for meg i dag handler om retten til valg, om å ha mulighet til å handle og bli hørt uansett alder, kjønn, etnisitet og klasse. Et flertall av de jeg kjenner sitter i en priviligert situasjon der de kan ytre og tvitre meningene sine fritt, politisk korrekte meninger som de fleste nikker bifallende til. Økomat, resirkulering og pappaperm. Noe av det farligste som finnes er å kun omgås de man er enige med hele tiden.

For jeg kjenner også dem som sitter hjemme og fnyser over at likestillingen og innvandringen har gått for langt “i detta landet” (hei pappa!). Menn på trygd som mener Jens må gå. Som ikke leser kronikker i hovedstadsaviser men som ytrer sin misnøye i en Facebookstatus. Som ikke går i fakkeltog eller feirer offentlige jubileer. De er også enige med hverandre. De har også stemmerett.

Stemmerettsjubileet handler om representasjon, deltakelse, rettigheter. Det er en ypperlig anledning til å sette fokus på sosiale, kulturelle og kjønnsmessige ulikheter, og kan bli en interessant opptakt til neste års Grunnlovsjubileum. Jeg digger at vi fokuserer på bra damer i fortid og nåtid i månedene som kommer, og gleder meg til å lese utgivelsene i Aschehoug-serien “Stemmer”.

Jeg håper vi fortsetter snakke om bedre balanse i kjønnsrepresentasjon i arbeids- og organisasjonsliv – i mars skal jeg blant annet delta på Kulturvernkonferansen 2013 som fokuserer på kulturvern og likestilling. Og jeg håper vi snakker mer om kroppskrig, seksuell identitet og hverdagsfeminisme. Aller mest håper jeg at alt snakket fører til handling. Free your mind and your ass will follow.

Camilla Collett-arrangementet på Biblioteket i Bergen i dag er forøvrig ikke et kvinnearrangement. Og Stemmerettsjubileet ikke et kvinnejubileum.

Read More