— Anette Basso

Archive
Tag "feministisk litteratur"

Snart er dagen her – alle kvinner til allmenningen!

8. mars viser vi vår solidaritet med våre søstre og kamerater i Bergen og verden. Selv skal jeg feire med kameratslig kvinnebrønsj hos en rødstrømpet venninne før vi tar turen til Torgallmenningen for appeller og marsj fra kl. 14.00. Senere på kvelden blir det nok en tur på Landmark for en festlig avslutning på en dag som er basert på mye alvor.

Feminister fyrer seg opp til å flagge sine meninger, ikke bare i gatene men også i mediene. Her er et knippe ferske saker til diskusjon før eller etter at toget er gått:

Hvorfor bør vi slutte oss til parolen om å styrke (framfor å endre) arbeidsmiljøloven? 

Går det greit å kalle seg feminist når du lever som lykkelig husmor?

Kan pornografi være «empowering» for den enkelte kvinne, selv om/hvis den skader kvinner?

Kan du kritisere patriarkatet når du lar deg forsørge av en mann? 

Er det mulig å leve likestilt i et samfunn uten full likestilling? 

Har det noen hensikt å diskutere årsakene til dagens kjønnsforskjeller – eller bør vi heller spørre om de alltid skal være slik?

Hvilken bok bør du kjøpe til deg selv og lillesøstra di i disse dager? 

Har du andre tips? Gjerne om noen som har skrevet smart om solidarisk feminisme også utenfor landegrensene våre? Eller om feminisme og klasse?

Husk at det er lov å være uenige – det er gjennom diskusjonene vi (stort sett) blir smartere!

(Bildet er hentet herfra, sjekk ut!)

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

Jeg er stolt innehaver av et knippe studiepoeng i ymse kjønnsfag. Naturlig nok har jeg da lest en liten hyllemeter med feministisk faglitteratur. Hjemme har SCUM Manifesto sin plass i bokhyllen, sammen med queerteori, norsk likestillingshistorie, og Marilyn French’ “The Womens Room”. Sistnevnte er en murstein av en roman, og fremdeles ulest. Skjerpings, Basso.

Et par blogginnlegg tilbake omtalte jeg “Alltings Början” som en feminstroman. I en kommentar spør superblogger og Mallorca-elsker Ingvild Telle om jeg har tips til flere feministromaner. Og nå spør jeg dere om det samme.

Men hey, hva er en feministroman? En roman skrevet av en feminist? En roman der feminismen som ideologi er uttalt? En roman om feminister? Jeg er usikker. Litteraturteori er ikke mitt fag. En problematisering omkring kjønn bør i alle fall være tilstede i fortellingen.

Hva med “Amtmannens Døtre”? Er Simone de Beauvoirs “Gjesten” en feminstisk roman? Helene Uris “Kjerringer” fra 2011? Alle disse har jeg lest. Kjør meg opp med gamle, nye, norske, internasjonale, nordiske, lavmælte, provoserende, ukjente, omdiskuterte feministromaner. I mellomtiden kan jeg kanskje begynne med mursteinen fra Marilyn French.

Read More

Når bra folk sier at de leser en bra bok er det verdt å lytte. For en stund tilbake nevnte Ingvild Telle i en bloggpost fra Mallorca at hun holdt på å lese “Alltings början” av Karolina Ramquist, en for meg helt ukjent tittel og forfatter. Men Ingvild er kul, og etter å ha lest litt om boken virket den også kul, kul nok til at jeg bestilte den på nettet. Svenske pocketbøker er billige y’all! Under femtilappen!

borjan

Jeg sluker ikke bøker i samme tempo som før. Jeg vet ikke om det skyldes mangel på tid eller dårlig prioritering. Eller kanskje dårlige bøker. Eventuelt en kombo. Kanskje har det også noe med at jeg ikke tør å gå på biblioteket fordi jeg har utestående lån som har forfalt for lenge siden. Amnesti, please.

“Alltings Början” er ferdiglest. X antall eselører markerer alle de gangene bybanen nådd min endestastjon og jeg må gå av. Ut av vognen, ut av fiksjonen, ut i virkeligheten. Skjønt, jeg bærer boken med meg, ikke bare i sekken men også i sinnet. Historien om jenta som blir voksen og forholdet til mannen som er så feil men så riktig samtidig vekker en viss gjenkjennelse. Nittitallskoloritten er velkjent, det svenske språket lett å forstå, og referansene til feministisk litteratur og tankegods familiære. Mange av tingene hovedkarakteren Saga gjør har jeg selv gjort – et tiår eller to senere.

Saga er bevisst på kjønnsmaktordning og genussystem, hun er datter av en radikalfeminist men ambivalent til morens idealer. Hun speider gjennom røyklagte klubblokaler etter den ene Mannen mens venninnene “blir” lesbiske og flytter inn i feminstistkollektiv. Hun blir betatt, besatt, og forsøker overbevise seg selv (og andre) om at det er hun som har kontrollen. Historien fremstår selvbiografisk á la Knausgård og er skrevet med en viss…etterpåklokskap.

“Alltings Början” er en oppvekstroman fra Individualismens tiår, en roman som lukter CK One og høres ut som cd-hylla til den kule storesøsteren du aldri fikk. Primal Scream, Saint Etienne, Suede, Massive Attack, Fugees. En roman om “nöjesreportere” og festfiksere, om eldre menn og unge jenter. Om rastløsheten mot slutten av kvelden, jakten på noe nytt. Om å egentlig ville noe annet enn det man bør, om makt og frigjøring, om teori versus praksis. Den er ingen brannfakkel, men den er morsom, ærlig og kul.

Read More