— Anette Basso

Archive
Tag "debatt"

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. Folk er forskjellige. Nå som vi koser oss sånn i vårværet kan det være på sin plass å igjen minne om hvilke konsekvenser en voldtekt kan ha for offeret.

Et vitnesbyrd som har gjort inntrykk på meg og mange sto på trykk i avisen Nordlys. Jeg gir honnør til alle som skriver om overgrep de er blitt utsatt for. Det kan være vanskelig å lese, og helt sikkert vanskelig å skrive. Kanskje det hjelper dem personlig, kanskje får det flere til å anmelde overgrep, kanskje lyser tekstene opp gråsonene i voldtektsdebatten.

Denne teksten gjør det klart hvor fysiske konsekvenser en voldtekt har. Det gir et konkret bilde av hvordan en kropp kan reagere på et overgrep, selv uten å ha blitt utsatt for grov vold.

“I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.”

Hva gråt jeg for? Minnene var ille nok, de. Ikke å bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før seinere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.”

“Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der.”

Les hele teksten her. God mai måned, voldtektsmåneden, husk samtykke og god stemning!

Read More

I går var jeg på en debatt om klasse, kjønn og språk, og forskjellene/myter om forskjeller mellom Norge og Sverige angående disse temaene. Sitter ennå og grubler litt på mye som ble sagt, men tenkte litt på noe som den svenske bloggeren Hanapee skrev i sitt innlegg om feminisme nå nylig:

“Jag vill inte använda begrepp som “strukturer” eller “normer” av den anledning att jag tror att jag tappar de jag faktiskt vill nå med den här texten då.”

I gårsdagens debatt snakket Åsa Linderborg om klasse og kjønn, og brukte ord som diskurs, dialektisk, struktur og patriarkat. Hvem snakker hun til da? Ikke til arbeiderklassen. Ikke til jenter som ikke har gått på universitetet. Ikke til meg, for ti år siden. Da jeg kanskje kunne trengt det som mest.

Hun var forøvrig enig i at den svenske feminismen kan oppfattes som litt for akademisk. Hun snakket om “grasrota”, men ikke til den. Har vi en liknende utfordring? Hvordan snakker vi med andre feminister, og hvordan snakker vi med venner og bekjente som ikke kan så mye om feminisme?

Synes forøvrig Hanapee sitt innlegg er lesverdig og konkret (og det har engasjert mange, publisert via den svenske utgaven av Natt & Dag).

Om hvordan vi kanskje må oppleve på kroppen, bokstavelig talt, at feminisme er viktig for oss FØR vi i det hele tatt klarer å tenke på/i strukturer og diskurser. 

Read More

Sylferske norske tekster om feminisme og likestilling kommer som perler på en snor:

I lys av blå initiativer om reservasjonsrett, krymping av fedrekvote, deltidsansettelser og oppheving av sexkjøpsloven skriver tekstforfatter Eline Garmaker:

“Jeg tror at det er noe som går i feil retning og jeg tror det er på tide å vende nesen forover og stikke halsen fram. Jeg tror at kvinner i Norge har det veldig bra, men jeg tror menn har det bedre.”

En ærlig betraktning fra hverdagen, med en oppfordring om å stå på barrikadene og verne om rettighetene våre – preach søster! Men du trenger ikke brenne BH´en din.

Innlegget er publisert i Dagsavisen, og samme avis bringer i dag “nyheten” om at norske kvinner fremdeles gjør mest husarbeid. De unge, høyt utdannede kvinnene og mennene er de mest likestilte, men som dagens rapport fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) viser:

“Totalt gjør 7 av 10 kvinner det meste av husarbeidet, og de gjør mest på tvers av alder og utdanning. Selv i parforhold der kvinnen har høy utdanning, gjør hun mest i 64 prosent av tilfellene.”

Snart bokaktuelle og slagferdige Marta Breen kommer med et lite apropos hentet fra idiotavisen Nettavisen – la damene stå for de feminine pliktene, da får mannen et bedre sexliv. Eller noe sånt.

Hvem sin tid er mest verdt? Og hvorfor reproduserer vi gamle mønstre? Les mer om NorLAG-rapporten via Kilden Informasjonssenter for kjønnsforskning her – veldig interessante funn om familieliv og velferdsstaten.

PS. Følg NOVA på Twitter – fakta-o-rama og fabelaktig forskning om sosiale forhold og endringsprosesser.

PPS. Vi trenger mer feminisme.

Read More

Tidligere prostituerte Tanja Rahm skrev et brev til sine tidligere kunder på bloggen sin. Aftenposten publiserte teksten på sine debattsider, og den er snart tidenes mest leste sak på nettsidene deres.

Med rette. Jeg har lest den ti ganger siden i går. Dette er uhyre direkte og sterkt skrevet. Og hun er sinna. Jeg blir også sinna. Og i det følgende har jeg ikke lyst å være særlig nyansert.

Hadde teksten hatt en “slik opplevde jeg å selge kroppen min” fremfor en “til deg som kjøpte kroppen min”-vinkling ville den kanskje vært enklere å svelge. Teksten, et personlig vitnesbyrd som ikke har som hensikt å være balansert eller diplomatisk, har blitt møtt med et lass av “jamen du hadde jo et valg”, at hun er hyklersk og dobbeltmoralsk, hun tjente jo faktisk gode penger på noe hun tilbød frivillig. Et lite utvalg fra Aftenpostens (modererte) kommentarfelt:

– Tror det går mer på å ta ansvar for egne valg, om du du reklamerer med at du selger kroppen din, blir det søkt å moralisere ovenfor de som faktisk tar imot tilbudet.

– Om det er et oppgjør med alle sine kunder, så mister hun troverdighet hos meg når hennes egen rolle som tilbyder ikke er gjenstand for samme.

– Har noen virkelig trodd at menn som kjøper sex bryr seg om kvinnen? Hva mannen måtte føle eller kvinnen måtte føle er irrelevant; den ene betaler for en tjeneste som en annen tilbyr.

– Personlig er jeg ikke bruker av prostituerte, jeg har heller ingenting imot de som gjør det. De tar et bruk et tilbud noen frivillig tilbyr, en transaksjon mellom to voksne mennesker, jeg har rett og slett ingenting med hva folk gjør på soverommet.

– Å godta et tilbud fra noen som tilbyr noe du vil ha, er vel omtrent like egoistisk som å kjøpe elektronikk som feks iphone og alle andre ting med lithiumbatteri, diamanter og biler produsert av ved hjelp av barnehender eller ved slavelønn/forhold.

– Men samfunnets moraliserende pekefinger burde ta innover seg at ikke alle mener at salg eller kjøp av sex er så ille som de skal ha det til. Sex er sex. Ikke nødvendigvis noe mer enn en massasje med og for underlivet. 

Istedet for å fokusere på det teksten faktisk handler om. Mannen. Mannen som kjøper sex. Mannen som kommer med pengene sine og kjøper en kvinnes kroppsåpninger. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Ikke alle menn kjøper sex. Men noen menn gjør det. Kanskje én gang, kanskje jevnlig. Kanskje på tur til Riga, Rio eller Praha. Kanskje en kjapp blowjob i et smug ovenfor C. Sunds gate (noe jeg bevitnet flere ganger det året jeg bodde i nevnte gate). Kanskje skamfull alene, kanskje sammen med en kompis. High five liksom.

Du som kjøper sex. Jeg. Synes. Du. Er. Ekkel. Jeg gir meg blaffen i eventuelle edle motiver du måtte ha, og om du “lider” av å ikke få tilgang til sex og nærhet på “vanlig” vis. Sex er for faen ingen menneskerett.

Men du ser muligheten. For de er jo der, disse kvinnene. De tilbyr en tjeneste, og du betaler. Alle er fornøyde. Business er business. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Teksten til Tanja bør bli pensum på ungdomsskolen. Sammen med en visning av Lilja 4-ever og dokumentaren The Price of Sex, som ble vist i Bergen i fjor. Så kan vi selvsagt diskutere saken videre, inkludere aspekter som forbud vs. regulering av sexkjøp, frivillig vs. tvunget prostitusjon, lytte til de prostituerte, spørre kundene, se på kvinner som kjøper og menn som selger sex, gi rom for nyansene.

Men noen ganger trenger vi bare å lytte til en rasende kvinnes erfaringer og tanker om Mannen som kjøper sex.

Read More

Får vi reklamefinansierte bymøbler i Bergen i 2014? I bloggende stund pågår en debatt om byromsreklame i Bergen på Litteraturhuset i regi av Bergens Tidende.

Der skulle jeg ha vøri. Men jeg har stått på kjøkkenet og laget jordskokksuppe etter første fulle arbeidsdag etter nyttår. Takk for at det går an å følge debatten både live og via hashtaggen #byreklame på Twitter.

Premisset for kveldens debatt er som følger:

Er reklame på kollektivtransport og bymøbler et godt middel for å skaffe sårt tiltrengte kollektivkroner eller salg av det offentlige rom til småpenger? Fylkestinget har gitt sitt ja og sendt saken videre til Bergen bystyre.

Som feminist, Venstrevelger, høyt utdannet bybeboer, kollektivreisende, og med en jobb som tidvis dreier seg om å skrive reklametekst – jeg synes dette er vanskelig. Facebookfeeden min er full av fornuftige og bastante meninger imot at kommersielle krefter skal kjøpe seg inn i byrommet i Bergen. Det advares mot kjøpepress og kroppsfokus, poenget om visuell forsøpling av Verdens Vakreste By fremmes fra flere hold. Yes, yes og yes. På privaten har jeg hatt lange diskusjoner med andre som mener motstanderne overreagerer, og at byromsreklame, som kun utgjør 4-5% av det norske reklamemarkedet, ikke vil påvirke byens særpreg og innbyggernes holdninger i negativ retning.

I romjulen skrev jeg en sak for Klassekampen der flere sider fikk snakke sin mening om byromsreklame. Les deg opp, dann deg din egen mening om du greier. Noen som har gode argumenter imot er blant annet Charlotte Myrbråten og Kari Anne K. Drangsland i et av de mange debattinnleggene i løpet av de siste månedene. Vil du har mer lesestoff kan du sjekke ut rapporten om reklamefinansiering av byromsmøbler fra Hordaland Fylkeskommune tilgjengelig via deres hjemmesider, med statistikk, historikk og informasjon om prosessen så langt.

Jeg skulle ønske at fylkeskommune og kommune konsekvent så bort ifra en reklamefinansiert løsning på oppgaver de selv burde ha løst. Men det gjør de ikke. Og nå tar vi debatten, igjen.

Hva får vi? Hva gir vi fra oss? Hva med reklamen som allerede preger bybildet? Hvor mye blir vi påvirket? Er dette en pragmatisk løsning på finansiering av felles goder? En ufarlig avtale som allerede er godt utprøvd og finnes i snart 30 norske kommuner? Hvilke premisser skal settes for plasseringen og innholdet hvis en avtale blir realitet i løpet av 2014? Kan det medføre positive ringvirkninger for det kreative innholdet i reklamen?

Det koker ned til noe som er viktig å ha i bakhodet gjennom hele Grunnlovsjubileet: hva er et demokrati? Hvem velger vi? Hvordan kan vi påvirke samfunnet, landet og byen vi bor i?

Jeg må sove på det. Med magen full av jordskokksuppe.

Read More