— Anette Basso

Archive
Tag "bøker"

NRK sine boksider på internettet formidlet nylig at kortromanen er i vinden. I konkurranse med usosiale medier og Netflix vil folk ha korte bøker, som de kan lese ferdig på én kveld. Saken tipser oss om ni slike kortromaner – jeg har allerede Maria Navarro Skaranger sin «Alle utlendinger har lukka gardiner» på leselisten framover.

Litt tilfeldig er jeg (som vanlig) dønn on point når det kommer til trender og har nylig lest disse tre bøkene. Tina Åmodt, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Linnéa Myhre har alle skrevet hver sin relativt korte roman, alle under 200 sider.

«Det blir aldri lyst her» (2014), «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» (2009) og «Evig søndag» (2012) kan hver for seg lett leses på én kveld. Hvis du legger fra deg smarttelefonen og logger deg av Netflix. Jeg anbefaler alle tre, men særlig Skomsvold sin tristmorsomme roman er verdt tiden din.

Processed with VSCOcam with f2 preset

 

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

Når bra folk sier at de leser en bra bok er det verdt å lytte. For en stund tilbake nevnte Ingvild Telle i en bloggpost fra Mallorca at hun holdt på å lese “Alltings början” av Karolina Ramquist, en for meg helt ukjent tittel og forfatter. Men Ingvild er kul, og etter å ha lest litt om boken virket den også kul, kul nok til at jeg bestilte den på nettet. Svenske pocketbøker er billige y’all! Under femtilappen!

borjan

Jeg sluker ikke bøker i samme tempo som før. Jeg vet ikke om det skyldes mangel på tid eller dårlig prioritering. Eller kanskje dårlige bøker. Eventuelt en kombo. Kanskje har det også noe med at jeg ikke tør å gå på biblioteket fordi jeg har utestående lån som har forfalt for lenge siden. Amnesti, please.

“Alltings Början” er ferdiglest. X antall eselører markerer alle de gangene bybanen nådd min endestastjon og jeg må gå av. Ut av vognen, ut av fiksjonen, ut i virkeligheten. Skjønt, jeg bærer boken med meg, ikke bare i sekken men også i sinnet. Historien om jenta som blir voksen og forholdet til mannen som er så feil men så riktig samtidig vekker en viss gjenkjennelse. Nittitallskoloritten er velkjent, det svenske språket lett å forstå, og referansene til feministisk litteratur og tankegods familiære. Mange av tingene hovedkarakteren Saga gjør har jeg selv gjort – et tiår eller to senere.

Saga er bevisst på kjønnsmaktordning og genussystem, hun er datter av en radikalfeminist men ambivalent til morens idealer. Hun speider gjennom røyklagte klubblokaler etter den ene Mannen mens venninnene “blir” lesbiske og flytter inn i feminstistkollektiv. Hun blir betatt, besatt, og forsøker overbevise seg selv (og andre) om at det er hun som har kontrollen. Historien fremstår selvbiografisk á la Knausgård og er skrevet med en viss…etterpåklokskap.

“Alltings Början” er en oppvekstroman fra Individualismens tiår, en roman som lukter CK One og høres ut som cd-hylla til den kule storesøsteren du aldri fikk. Primal Scream, Saint Etienne, Suede, Massive Attack, Fugees. En roman om “nöjesreportere” og festfiksere, om eldre menn og unge jenter. Om rastløsheten mot slutten av kvelden, jakten på noe nytt. Om å egentlig ville noe annet enn det man bør, om makt og frigjøring, om teori versus praksis. Den er ingen brannfakkel, men den er morsom, ærlig og kul.

Read More

Kollega på Den Mindre Relevante Deltidsjobben står ved pulten min for å spørre meg om noe. Der ligger denne boken, nettopp ferdiglest.

“Uff”, sier han og peker med et skjevt smil, “du må ikke lese om sånne triste ting”. Han retter seg opp og går videre, jeg svarer med et tamt “hehe”.

“Hehe”? Det jeg burde ha svart, i en ideell verden der jeg hadde Talens Gave (funfact: jeg er flink å skrive, elendig å snakke) var:

“Ja, det er trist å lese om hvordan mennesker (i hovedsak kvinner) får verdigheten sin krenket, noen ganger livet ødelagt, av en overgriper. Hvordan både kvinner og menn, samt rettsvesen og politi, sliter med å forstå gråsonevoldtekt, hvordan vi skiller mellom “verdige” og “uverdige” offere. Det er skikkelig trist å lese at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter hvert eneste år i Norge, der rundt ti prosent av dem blir anmeldt. Og at kun 12 prosent av disse anmeldelsene ender med fellende dom. Det er skikkelig trist at det er tilnærmet straffefrihet for å voldta, særlig når man voldtar noen man kjenner fra før. Er du ikke enig, kjære Mannlige Kollega?”

Kollega hadde sett på meg med vide øyne og stotret “eh…jo?” før jeg fortsatte:

“Er det ikke trist å tenke på at du kanskje kunne ha begått et overgrep, at du kanskje har gjort det uten å helt vite om det? Har du, kjære Mannlige Kollega, noen gang har sex med en annen som ikke aktivt har gitt sitt samtykke til det? Kanskje havnet i en seng, hatt lyst, gjennomført det, og vært bittelitt i tvil om at den du hadde sex med kanskje ikke hadde så lyst? Kanskje du var full, kanskje h*n var likeså? Er det ikke trist å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde fått noen konsekvenser for deg, kun for h*n?”

Kollega hadde kanskje svart, som mange andre gutter jeg har diskutert gråsoneovergrep av typen nachspielvoldtekt med, at jooo, det var trist, men også ganske forståelig, det er jo ganske vanlig…

“HVORDAN I HELVETE SYNES NOEN DET ER OKEI Å TVINGE, MASE ELLER TRUE SEG TIL SEX MED EN ANNEN PERSON??? HVA FAEN FÅR MAN UT AV Å LIGGE MED NOEN SOM IKKE ER ÅRVÅKEN NOK TIL Å SENDE SIGNALER OM HVORVIDT DET ER GREIT AT DU HAR SEX MED VEDKOMMENDE?”

Stum kollega.

“Og vet du, det eneste som gjør noen utsatt for et overgrep er å være i nærheten av en overgriper.” 

Det er en faktasetning som fortjener å bli gjentatt. Til kolleger, til venner, til sønner, døtre, kjærester, folk som skal velge ut strykemerker til russedressen. Ikke ha sex uten samtykke – er du i tvil, dropp det. Ikke snakk til meg om hvordan jeg skal unngå å bli voldtatt (det finnes nok av de som gjør det), snakk om hvordan du skal unngå å voldta.

Menn MÅ være med i samtalen, menn har ansvar for å forebygge voldtekt. Ikke bare den Store, Skumle (Mørke) Voldtektsmannen, men vanlige gutter, menn, fedre, sønner. Få av dem vil begå overgrep, flere av dem vil befinne seg i gråsoner, noen har kanskje allerede vært der.

Min kjære Mannlige Kollega inkludert. Kanskje jeg skal legge Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt på pulten hans. Kan hende han blir litt trist da.

PS. Lære mer om menn som har begått voldtekt? Her er en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra tidligere i år.

PPS. Historier fra menn som har blitt voldtatt? Mannlige bidragsytere til Project Unbreakable, via Buzzfeed.

Read More

I dag lanseres boken “Krysskulturelle barn og unge. Om tilhørighet, anerkjennelse, dilemmaer og ressurser” skrevet av Lill Salole, psykologisk samfunnsviter med bakgrunn fra andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Jeg ble oppmerksom på dette via Twitter, der noen uttrykte forventning om en spennende fagbok for alle som interesserer seg for flerkulturkompetanse.

Tittelen er grei – boken tar for seg unge menneskers krysskulturelle identitet, med fokus på hvordan de selv opplever den. Bra! Som kulturviter der innenfraperspektivet ofte står i fokus setter jeg pris på forskning som gir den som forskes på en egen stemme (barn er generelt underrepresenterte), og jeg har vært borti en del faglitteratur omkring beslektede emner.

Jeg liker begrepet krysskultur, som Salole også har valgt som navn på sin egen bedrift. Salole opplever seg selv som en global nomade og deltakende observatør, i spenningsfeltet mellom å være på innsiden og utsiden av ulike grupper og kulturer. Selv for en med streit etnisk norsk kulturell bakgrunn er dette relevant – vi har alle ulike roller vi trer inn i avhengig av situasjon og relasjon, og noen har et veldig bevisst forhold til det.

Å evne å observere både seg selv og andre utenfra er en finfin kompetanse, og en viktig metode for mange forskere innen blant annet sosialantropologi og kulturvitenskap. Jeg benyttet meg selv av observerende deltakelse som metode i mitt eget masterprosjekt, og lærte minst like mye om meg selv som om den kvenske minoriteten jeg skulle studere.

Profesjonelle helse- og sosialarbeidere er trolig en av hovedmålgruppene for Saloles bok, men jeg mistenker at de fleste av oss kan dra nytte av innholdet mellom de 292 sidene. I en nylig publisert artikkel hevdes det at kulturkompetanse blir neglisjert innenfor barnevern, BUP og ved høyskolene. Dette er ikke mine fagfelt, men er du generelt opptatt av samfunnet rundt deg synes jeg det er viktig å ta med seg følgende:

“For mange nordmenn er det vanskelig å sette seg inn i minoritetenes følelser, særlig når man ikke selv har erfaring med å tilhøre en minoritetsgruppe som til enhver tid forventes å leve etter majoritetens premisser og standarder.”

Majoriteten av oss har aldri opplevd å tilhøre ulike kulturer samtidig. Jeg vet ikke hvordan det føles på kroppen å komme til Norge fra et annet land, eller født inn i en familie med en annen hudfarge eller religion. Og mange tør heller ikke spørre direkte den det gjelder. Kanskje oppleves det som null stress for noen, og ekstremt konfliktfylt for andre. Eller noe midt i mellom. Artikkelforfatter Leoul Mekonen minner om at alle mennesker i bunn og grunn er etnosentriske, og at det krever en viss porsjon ærlighet for å våge å komme ut av sin “politiske korrekthet”.

Ikke dermed sagt at du skal tjomslig klappe noen på skulderen og rope “HVORDAN FØLES DET Å VÆRE NEGER?”. Å sjekke sitt eget (hvithets)privilegie, knekke kulturelle koder og oppnå en større forståelse av krysskulturelle erfaringer kan heller starte med å bla i Saloles bok. Det skal i alle fall jeg gjøre.

Les mer om utgivelsen på Gyldendals nettsider, og mer om prosjektet og forfatteren på Krysskultur.no.

Read More

2012 var et horribelt år på litteraturfronten for min del, i alle fall for bøker som ikke var relatert til masteroppgaven. Et prosjekt som var vellykket nok, men som drepte all lese- og skrivelyst. Til nå.

Biblioteket er for alltid min venn, men siden jeg er kald og lat tenkte jeg begynne Prosjekt Lese Mer Skjønnlitteratur begynne i mine egne bokhyller, som inneholder en del uleste bøker. Bøker jeg har plukket opp i bruktbutikker, på en flyplasskiosk, glemte bøker fra den gang jeg selv jobbet i bokhandel. Jeg har valgt meg ut tre stykker:

bøkerBjørneboe, Nedreaas og Sandel. Tre norske, litt tilfeldig. Jeg har begynt på sistnevnte, Alberte og Friheten (1931), bok nummer to i den klassiske serien om Alberte. Den første leste jeg for mange år tilbake, full av “dååååån jeg ER Alberte”-følelsen hele boken gjennom. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg kom forøvrig over en fiffig omtale av hvordan Sandel, blant flere kvinnelige forfattere inkludert dagens bursdagsbarn Camilla Collett, var opptatt av å skrive kvinnene inn i bylitteraturen fra den kvinnelige flanørens handlende og vandrende perspektiv.

Så mens jeg flanerer meg avgårde til Pingvinen fremdeles iført arbeidstøy og leser om Albertes liv i Paris og drikker Olden kan dere begynne nedtellingen til åpningen av Litteraturhuset neste torsdag (som jeg seff ikke har billetter til). Ses i Østre Skostredet i løpet av våren.

Read More