— Anette Basso

Archive
Tag "anti-rasisme"

De siste dagene har støtteerklæringene til den svenske fotballsupporteren og antirasisten Showan haglet. Seks personer ble angrepet og knivstukket, Showan livstruende skadet, av svenske nynazister i etterkant av et 8.mars-arrangement i Malmö lørdag. Mer om hendelsen kan du lese via Motkraft.net, og følg #kämpashowan på Facebook.

Et par dager senere lanserer Jan Kallevik boken XTRM – Krig i Oslos gater. På nittitallet slåss han og flere andre mot nynazister i Oslo. Kalle er en av dem som har lært meg mest om skinheadkulturen i Norge, og jeg kommer nærmere tilbake til boken hans når jeg har lest den.  Jeg ser at den allerede diskuteres heftig blant annet i kommentarfeltet hos Minerva.

Den er skremmende aktuell i etterkant av hendelsen i Malmö, en hendelse som ikke er enestående i Sverige den siste tiden. Nynazistene er blitt mer synlige – og voldelige. Og omtrent som rotter på høylys dag – ser du først en nynazist kan du være sikker på at der ligger mange flere skjult i buskene.

De som angrep aktivistene og feministene har tilknytning til det nynazistiske (eller nasjonalistiske, som de selv betegner seg som) Svenskarnas Parti. Et lilleputtparti, som riktignok ble demokratisk valgt inn i et kommunestyre ved forrige valg. Som altså åpent bekjenner det som Sverigedemokraterna en gang stod for.

Sistnevnte parti har derimot politisk makt og oppslutningen øker (omtrent 8 % i skrivende stund). De har røtter i nazismen. Og hovedkontor i Malmö. I forkant av vårt eget stortingsvalg i fjor leste og skrev jeg om denne boken, som saklig forklarer Sverigedemokraterna samt høyrepopulismens vekst i Norge versus Sverige (og flere andre land) generelt. Du kommer forøvrig ikke unna klasseaspektet i denne diskusjonen – “rasism bekämpas inte med klassförakt”.

Hvordan ble det slik, söta bror? I etterkant av knivangrepet i Malmö har Kaia Storvik et klokt innlegg i Dagsavisen om forskjellen mellom Norge og Sverige. Jeg sakser like så godt ut et langt avsnitt:

“Sverige hadde heller aldri noe etterkrigsoppgjør. Resultatet er at høyreekstreme organisasjoner, miljøer og personer kunne fortsette fra mellomkrigstida uten opphold. Det gjør at den ekstreme høyresiden i Sverige har et helt annet utgangspunkt, og en helt annen styrke og makt enn tilfellet har vært i Norge.

Lange linjer har gitt mulighet for utvikling og ikke minst et helt annet økonomisk utgangspunkt for de høyreekstreme. Og et manglende etterkrigsoppgjør har ført til at gamle nazister og fascister er blitt sittende i viktige posisjoner i svensk næringsliv og samfunn.”

Jeg tror på bakgrunn av dette ikke på svenske tilstander i Norge. Ennå. De mørkeblåbrune er få, har lite ressurser, og de feiger seg mest høylytt i kommentarfeltene. SIAN samler en knapp håndfull mennesker til sine demonstrasjoner. Nå har de forresten starten en egen ungdomsgruppe som også ivrer for å stoppe islamiseringen av Norge. The kids aren´t alright.

I løpet av kort tid leser jeg likevel om Borgervernet Rogaland, om Nordfront som henger opp bannere utenfor Bergen, om knivstikkingen av en 16-åring utenfor Blitz for knapt et halvt år siden, og jeg er ikke så veldig beroliget. Holdningene ligger der og ulmer.

Jeg har ingen bakgrunn som aktivist, og har aldri tydd til vold. Jeg er ikke SHARP, jeg er skinhead, anti-rasist og feminist, og vil vise motstand. Litt som den svenske dama som klasket til en nynazist med vesken sin. Årets bilde i Sverige i 1985. I dag leser jeg en kronikk fra svenske Lena Sundström, hvor hun refererer nettopp til dette bildet som et symbol på den vanlige borgerens motstand mot en nazistisk bevegelse. Hun savner

“en anständighet som över huvud taget inte definierade sig utifrån en vänster eller högerskala. Eftersom det här utspelade sig på den tiden då motsatsen till en nazist inte förmodades vara en vänsterextremist. När den självklara motsatsen till en nazist i stället var alla vi andra. De demokratiska medborgare som värnar det öppna samhället.”

Det er ikke venstre mot høyre. Det er oss mot dem. Hva gjør vi nå?

PS. Les kronikken av Jan Kallevik: Terror, ikke gjengoppgjør

Read More

Musikk og politikk – i anledning saken om kvinnestemmer i oi-sjangren fikk jeg en innvending på det å inkludere et relativt ukjent band som sang om å hate på både streitinger og venstreliberale/radikale. Dette særlig på bakgrunn av den triste og stygge saken der en 19 år gammel venstreaktivist ble slått til døde av en gjeng avskum med hakekorstatoveringer midt på gaten i Paris tidlig i juni. 

Gatepunkbandet Pissed On Arrival var ikke særlig politisk korrekte, men aldri ekstreme, og langt ifra alt som kan lukte av Blood and Honour. At ordlyden “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats” (hentet fra en av få kilder som omtaler bandet) ikke står seg særlig pent mot det som har skjedd i Frankrike – jeg ser den. At høyre- og venstresidene i Europa blir stadig mer polariserte – jeg ser den også.

Det koker, i Tyrkia, i Hellas, i forstedene til Paris. Høyreekstremister under dekke av å være nasjonalister har fått fotfeste i politikk og parlamenter i tillegg til gatene. Noen steder omtales de som skinheads, som i tilfellet der den 19 år gamle venstreaktivisten Clement Meric ble slått til døde:

“Mr Meric – a student at Sciences Po, a leading undergraduate school in Paris – was in a busy shopping district near St Lazare train station when three men described as skinheads and a woman confronted his group.”

Det er til å grine av. Det finnes ingen vinnere. 

Jeg har aldri vært politisk aktiv på noen fløy eller under noen fane, men har blitt godt oppdratt på sunn fornuft og en dose Kardemommelov. Fascisme, rasisme, misogyni, og antisemittisme er verdier diametralt motsatt av det jeg står for.

En sjelden gang dukker det opp i musikken jeg nikker med hodet til en fredagskveld, som i tilfellet med The Stranglers, hvis kvinnesyn var diskutabelt (men se gjerne denne saken for en mer nyansert omtale av akkurat det). Flere jeg kjenner synes det er okei å ha førsteplata til Skrewdriver i hylla, andre digger Burzum. Alle oppegående folk, som aldri ville ha forfektet ekstreme posisjoner (i noen retninger).

Om jeg er feig som ikke tar et klart standpunkt, at jeg ikke fjerner Pissed On Arrival eller The Stranglers fra spillelister og platehyller, at jeg ikke legger ned veto mot å høre på Burzum i festlig lag – det får så være. Jeg vet hva jeg står for – og ikke. Ofte liker jeg et band eller en artist for hele pakken, noen ganger bare for musikken, aldri bare for hva artisten eller bandet står for. Da har det ikke lenger med musikk, men politikk å gjøre.

Read More