— Anette Basso

Stemmer og jubel?

I dag er det 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn i Norge. Jeg er en søkker for alt som har med bursdag, jubileum og feiring å gjøre, enhver unnskyldning for konfettiregn, bløtkaker og sprudledrikk. Stemmerettsjubileet er ikke et unntak.

Jeg har tidligere ytret at 2013 er i ferd med å bli et toppår for feministisk debatt, med kronikker og konserter og tvitring i anledning Stemmerettsjubileet 2013. Det er stor bredde i tematikken som dukker opp i media og litteraturhus i de store byene, i stadig større grad farget av at vi nærmer oss Stortingsvalget. Du vet, den faktiske anledningen til å bruke stemmeretten vår.

Jeg unner alle som har vært involvert i Stemmerettsjubileet så langt all den bløtkaken de orker i dag, og skulle gjerne ha skålt for Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen i den fiiiineste champagne. Men jeg har kun billig øl i kjøleskapet, og tanker i hodet om videre kamp, for demokrati, representasjon og likestilling. For de som tenker at deres stemme ikke betyr noe iblant alle de som roper, debatterer og kommenterer om hvordan vi vil at samfunnet vårt skal fungere. Hvem er det som ikke slipper til?

For 100 år siden var det jentene, kvinnene, damene. Ikke at jeg tror alle brydde seg. 11. juni 1913 er en historisk merkedag, men for datidens kvinne (46) Ålesund eller jente (12) Namsos tror jeg den dagen var en dag som alle andre. Business as usual, få endene til å møtes, gjøre det som ble forventet av en, som alle andre dager. Lite sjampis, ingen blogging, hardt arbeid og mindre frihet enn den vi kan nyte her og nå. Selv om noen nok følte for en pjolter i godt lag:

Hvordan kan flest mulig bli bevisst på at deres stemme betyr noe? Stemmerettsjubileet peker også på hvordan vi vil at et norsk demokrati skal skapes videre. Spørsmål om blant annet stemmerett for 16-åringer og hvor lenge man må ha bodd i Norge før man får stemmerett har blitt reist, og det hagler av ytringer om hvordan menn og kvinner bør organisere sine liv på jobb og hjemme, sine kropper, sine penger. Innvandrerkvinner, rosabloggere, akademikere, kvinner som er synlige i media – kanaliser deres indre Marie Høeg (sittende i profil på bildet over).

Jeg er av den oppfatning av at vi tjener mest på å la flest mulig slippe til, med sine meninger, tvitringer og politiske holdninger. Å være uenige er ikke en uting, og finnes der troll vil de som regel sprekke i solen. Jeg tar på meg solbriller, highfiver alle bra damer som lar sin stemme bli hørt, og tar meg en ettertenksom is på pinne (og en bayer på balkongen) i anledning dagen. Når jeg er ferdig på jobb, i verdens rikeste land. Gratulerer.

PS. Anbefaler denne kronikken av kulturviter Hilde Danielsen og Ellen Mortensen i BT i dag. De spør noen av de samme spørsmålene som jeg gjør. Så kan du som leser forsøke tenke ut ditt eget svar. Eller gi din stemme til de som du mener klarer å svare fornuftig på dem mandag 9. september.

PPS. Sjekk gjerne ut Stemmerettsjubileets hjemmesider og finn et jubileumsarrangement nær deg. Jeg anbefaler Fett og KNIPSU’s “100år med allmenn stemmerett – så hvorfor holder kunstnerne kjeft?” på Litteraturhuset i Bergen kommende lørdag, med debatt og performance.

0 comments
Submit comment