— Anette Basso

Stem rett

Jeg fikk en brillefin fødselsgave fra en fin fyr, skrevet av en flink fyr om noe jeg har lurt på lenge. “Høyrepopulismens hemmeligheter” av Ketil Raknes ble utgitt på Spartacus Forlag i fjor, og er brennaktuell i forkant av Stortingsvalget i september.

En av grunnene til at Raknes’ bok faller i smak hos meg er at den føles veldig personlig. Målet hans er å forstå og forklare logikken i en høyrepopulistisk velgers verden. Jeg kommer selv fra et hjem der Fremskrittspartiet er Svaret og Arbeiderpartiet (dvs. “kommunistene”) er Roten Til Alt Ondt. Nei til EU, føkk medieeliten, send innvandrerne hjem der de kommer fra, ja til lavere skatter og billigere sprit. Og jeg forstår disse velgerne.

De fleste jeg kjenner fnyser av FrP’s politikk og velgermasse. For de er jo som meg. En som “vet bedre”, som leser de riktige avisene, betaler skatt med glede, synes handlingsregelen er fin, har utdanning utover videregående skole, og er liberal i synet på flerkultur og innvandring.

Raknes analyse “bygger på den enkle tesen om at velgere ikke er uopplyste, dumme og lette å lure”, som det står i omslaget. Jeg har sans for metodene han har valgt, ved å intervjue politikere, journalister og samfunnsvitere, delta på valgvaker – forfatteren er selv aktiv SV’er, men det er ikke så lett å få øye på i selve teksten. Og det er et kompliment. Å skulle skrive tilsyntelatende “nøytralt” om noe man kanskje er svært uenig i krever distanse og selvkritiske briller.

Hvordan har høyrepopulismen vokst seg såpass stor? Måten FrP og tilsvarende partier snakker på treffer det han kaller “globaliseringens tapere, de som føler seg forlatt og oppgitt av de andre partiene”. Han pinpointer antielitisme, innvandringsskepsis eller ekskluderende nasjonalisme, og forkjærlighet for autoritære verdier som felles for høyrepopulister i de landene han har sett på (Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA). Noe av suksessen ligger i komboen venstreorientert økonomi og høyreorientert moral. Også FrP er fan av velferdsstaten. De vil bare ikke dele den med alle de som kommer utenfra.

Både partiene og velgerne blir karikert, kjeftet på, latterliggjort, foraktet. Det er så fryktelig enkelt å la være å ta dem på alvor, og det fungerer som bensin på bålet for de som brenner for Fremskrittspartiets politikk her til lands. Når min far stemmer FrP gjør han det like mye som en protest, en stemme til alt han er imot, like mye som det han stemmer for. En oljeflekkete fåkkefinger til Jens og alle “oss andre”. Det er mange med ham, og de er ikke ekstreme. Det er bare å løfte blikket ut ifra sin egen navle og vennekrets. Og forsøke å forstå. “Høyrepopulismens hemmeligheter” er et godt utgangspunkt.

Og apropos den store stemmerettskampanjen rettet mot unge velgere som ble satt igang i dag (den føles foreløpig noe…ufresh):

Hva jeg stemmer er mitt valg, og et veloverveid et. Jeg føler stort sett at jeg har vunnet i Lotto over det faktum at jeg er født i Norge, men det er også farlig å være altfor fornøyd. Denne artikkelen om vår generasjon og oljepengene som en dag tar slutt var en grei påminnelse i så måte. 

Bruker du stemmeretten din for eller imot? På vegne av deg selv eller med tanke på de som står svakere enn deg? Stemmer du taktisk eller med hjertet eller begge deler? Les deg opp, snakk med vennene dine, se partidebatter på tv. Kanskje du ønsker revolusjon, kanskje du føler at ingen av partiene snakker din sak, muligens er du høyrepopulist (eew!) – det handler om å bidra innenfor de reelle rammene som er det norske demokratiet.

0 comments
Submit comment