— Anette Basso

Sinnemestring, The Dude og Lego

Jeg har lenge hatt lyst å skrive en tekst om sinne, men er usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Jeg blir svært sjelden sint, utenpå. Mitt temperament er stort sett på det jevne, vakende midt på, avbalansert, optimistist, laidback.

Litt som The Dude. Bortsett fra at jeg ikke røyker marijuana. Det har forekommet, og da blir jeg veeeldig laidback og veeeldig optimistisk. Litt som denne gjengen.

Jeg trives godt sammen med folk som legger seg på samme linja. En behagelig mode of being, ikke konfliktsøkende og høyrøstet. Men hei, noen av mine beste venner er kruttønner, min mor og min søster har betydelig kortere lunte enn det jeg og min far har, og jeg innser at jeg blant noen anses som pinlig konfliktsky. Yeah, well, that’s just, like, your opinion, man. 

Men noen ganger smeller det. Sinne er en følelse som lett kan forveksles med og utløses av andre – frustrasjon, hat, sorg – og spenne fra mild irritasjon til kokende raseri. En annen gang skal jeg skrive litt mer om hvordan kvinners sinne har blitt sett på og behandlet gjennom tidene, men nå kan vi snakke litt mer om meg.

Når blir jeg sint? Opplevelsen av urettferdighet, mot meg selv og mine, mot andre. Fra personlige konflikter til feminismedebatter. Å bli urettmessig beskyldt for noe eller behandlet på en nedlatende måte. Å miste kontrollen, at ting ikke går min vei. Hvordan reagerer jeg? Blodet koker, hjertet banker, kjeven spenner seg, adrenalinet kicker inn. Men det kommer sjelden eller aldri ut.

Å uttrykke sinne er veldig lett for noen, men vanskelig for meg. Introvert som jeg er rettes det, ja, innover, og jeg reagerer med taushet. Jeg har ingen historie med knuste tallerkener, slamring med dører eller høylytte krangler. Lange gåturer med høy musikk og knyttede never derimot, håh. Jeg har spillelister dedikert til denslags. Jeg har også et vidt repertoar av detaljerte drapsfantasier mot personer som skal forbli anonyme. En blodig beroligende variant av katarsis (som visstnok ikke er så uvanlig, jeg er ikke gal altså, jeg lover).

Noen ganger hadde det kanskje vært forløsende å få det ut. Lage et rent helvete og skrike til jeg blir blå i trynet. Ikke bare svart i blikket. Men jeg har det greit sånn, og jeg tror omgivelsene mine er enige. Det finnes nok av sinnatagger i verden. Til og med Lego-figurene har blitt sintere.

John Lydon sang engang at “anger is an energy”, og det har PiL-vokalisten rett i. Sinne kan føre til positiv handling, til forandring, til og med revolusjon, og er i store deler av verden en fullstendig legitim følelse akkurat nå. Mye av den musikken jeg liker er tuftet på aggresjon, filmene jeg liker er ofte fullspekket av tikkende bomber og store smell. Og karakterer som dette:

Ha en fredfull helg, dude. Pass på blodtrykket.

0 comments
Submit comment