— Anette Basso

Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudryn Schyman utfordret i går Bergen til å danne sitt eget feministiske og anti-rasistiske parti i forkant av kommune- og fylkestingsvalget i høst. I over to timer foreleste hun om maktkritikk og likestillingspolitikk for et fullsatt bibliotek, på et av sine berømte homepartys.

Noen tok utfordringen – sjekk ut Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland på Facebook. Det ryktes om et slags lanseringsmøte mandag 23. mars. Det trengs 500 underskrifter innen 31. mars, dersom Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland skal kunne stille til valg.

Jeg tenker – what the hell, kjør på. Nå vet jeg ikke hvem som er engasjert i saken hittil, men jeg deler gjerne mine to kroner dersom det faktisk skal etableres et rosa alternativ i Bergen og Hordaland (og eventuelt nasjonalt):

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være solidarisk, inkluderende og kritisk, og en forkjemper for anti-diskriminering i alle ledd av kommune- og fylkespolitikken.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør etterstrebe representativitet i alder, kjønn, etnisk bakgrunn, funksjonalitet og legning.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være en kunnskapsrik støttespiller og en torn i siden når det trengs.

Et lokalt Feministisk Initiativ må fronte en likestillingspolitikk fundamentert i fakta framfor synsing.

Hvordan gjør man det lokalt og konkret? Hva ønsker vi oss i Bergen? Her kommer enda flere innspill fra undertegnede, sånn på sparket:

En trygg by for alle! Sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede og eldre i byrommet! Mer og bedre kollektivtrafikk! Kjønnsnøytrale stellerom! Barnehager der folk bor! Flere tverrkulturelle møteplasser! Smartere boligløsninger! Styrkede støttetiltak for prostituerte og voldsutsatte kvinner! Offentlige barnehager som lar barn være barn framfor å tvinge dem inn i rosa og blå båser! Mindre seksualisering av det offentlige rom! Mer kunnskap om seksuell og reproduktiv helse i helsevesen og skole!

Noen kjappe utdrag om stort og smått fra svenske F! sitt program kan også være til inspirasjon:

En feministisk og bærekraftig kommune- og fylkespolitikk: 

«En feministisk politik grundas på respekt för de miljömässiga och mänskliga resurserna – och hushållar med dem – med sikte på att skapa en hållbar utveckling. Ett gott liv på jorden kräver att vi människor samverkar med miljön, naturen och jordens naturtillgångar på ett balanserat och uthålligt sätt.»

Et feministisk og helthetlig lokalbudsjett: 

«En feministisk ekonomi uppmärksammar flödet mellan olika samhällssektorer och är medveten om att en kortsiktig besparing kan dyka upp som en kostnad i nästa led om inte helheten beaktas – en kostnad som ofta drabbar delar av befolkningen. Indragningar utan helhetsperspektiv och grundläggande könsanalyser har till exempel under senare år främst drabbat kvinnor, äldre och barn.»

En trygg by for alle:

«Fi ska verka för att alla kommuner ska utreda den fysiska verkligheten och i detaljplaneringen arbeta utifrån ett perspektiv där medborgarna, särskilt med kvinnor i åtanke, kan känna sig trygga vid alla tider på dygnet. Alla kommuner ska upprätta en handlingsplan för hur detta ska kunna uppnås.»

Et sted å bo: 

«Fi ska verka för att varje vuxen individ ska ha rätt till en egen bostad till rimlig kostnad. Nya boende- och hyresrättsformer bör utvecklas och moderna kooperativa bosparkassor främjas. Det är särskilt viktigt att se till att lämpliga boendeformer och bostäder för utsatta grupper, såsom psykiskt sjuka och nyanlända flyktingar, finns att tillgå.»

Større kunnskap om likestilling blant de som fatter politiske beslutninger lokalt og regionalt: 

«Fi ska verka för att alla personer som på olika nivåer är involverade i samhällsplaneringen ska tillägna sig baskunskaper i jämställdhet. För detta ändamål ska kurser regelbundet anordnas på central, regional och lokal nivå.»

Følge opp debatten om en reklamefri by: 

«Fi ska verka för en lagstiftning som kraftigt begränsar reklam och istället upplåter plats åt samhällsinformation och kultur på offentliga utrymmen.»

Hva sier du? Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudrun Schyman

Read More

Denne posten er et resultat av en spilleliste med ny musikk som tilfeldigvis shufflet Karin Park, Susanne Sundfør og Grimes etter hverandre. Foruten at de alle først og fremst er artister, dernest kule kvinner, så er det noen lyder her som knytter dem sammen. Noen semiretro og skamløse lyder fra sent nittitall og tidlig totusentall. Du må nesten høre etter. De som forstår, de forstår.

Karin Park falt i elektropopgryta en eller annen gang etter 2007. Den ferske utgivelsen «Apocalypse Pop» er ganske så snasen, selv om jeg i skrivende stund kun har hørt gjennom platen to ganger. Hør etter på låten «Stick to the Lie». Kjenn etter når låten nærmer seg treminuttersmerket og avslutningen.

Svevende eurodanseufori! Swoooosh, henda i været! Du flyr over byen, til et rave på toppen av Sandviksfjellet, via en homseklubb i Berlin, til et sommernachspiel med boblende blod som flyter gjennom ryggmargen og ut i smilemusklene!

Den svevende og dramatiske euroeuforien er også tilstede i «Kamikaze» av Susanne Sundfør, kanskje DET sterkeste kuttet på albumet «Ten Love Songs». Men der Park strekker seg mot skyene stuper Sundfør mot avgrunnen. Gåsehud og dansefot på én og samme gang.

La oss lande med Grimes. Hun har nettopp sluppet demosingelen «REALiTi», som et slags mellomspill mellom det forrige og det kommende albumet. Deilig sløy og skamløs elektropop. Hør etter, rett før refrenget, 1.13, der kommer den. Nittitallstrancelyden. «Dikkedy-dikkedy» – er det ikke litt Alice Deejay? Litt «Better Off Alone»? Jeg elsker Grimes. Og jeg var ganske glad i Alice Deejay.

Read More

Å drepe noe eller noen er i utgangspunktet ikke noe positivt, men det gjør i alle fall parfymeprodusenten By Kilian. Killin´ it altså.

Eksklusivt, ekte og bærekraftig. By Kilian betegner seg som «eco-luxe». Når grunnleggeren heter Kilian Hennessy, som i den franske cognacen, er luksusvibbene helt ekte. Økodelen understøttes av strategien ved å velge gjenbrukbare flasker og sørge for en bærekraftig produksjon.

En av de tidlige parfymekolleksjonen skulle hinte til «the dark side of beauty» og «pleasures of the flesh» – By Kilian lager altså ikke parfymer for pyser. Beskrivelsene er taktile og sensuelle, duftene likeså. Like fullt er de moderne. Ingen fransk bestemor her i gården.

Disse parfymene koster en del $$$. Derfor har jeg bestilt små samples via luckyscent.com. Genialt opplegg! Nå har jeg testet ut to stykker, for knappe hundrelappen inkludert frakt. På bildet ser du også en tester av Escentric Molecules Molecule 01 og en av Comme des Garcons Wonderwood.

Processed with VSCOcam with f2 preset

«Smoke for the Soul» skulle visstnok lukte cannabis. Hasj har aldri vært mitt drug of choice, men det lukter uimotståelig. Denne parfymen dufter likevel mer av varme krydder og litt skog enn illegale droger. Deilig.

«Intoxicated» påkaller alt jeg liker. Kardemommen gjør seg gjeldende fra påføring og blander seg med kaffe, vanilje og kanel. Et hint av tobakk sørger for at lukten hinter til sene klubbkvelder mer enn søt bollebakst. Denne er så god at jeg skal spare til en flakong i full størrelse!

Tenker å teste ut Cruel Intentions og Liaisons Dangereuses neste gang. Eller kanskje Light My Fire?

Read More

Altså. Noen ganger vil livet det slik at jeg får betalt for å stå bak et miksebord sammen med kjæresten min og spille låter som vi digget tidlig på totusentallet. Ingen begrensninger på sjanger, kun på årstall – den nyeste musikken må minst være ti år gammel. Altså spiller vi låter gitt ut mellom 2000 og 2005.

Vi kaller det Klubb 2K. To ganger har vi fylt Strædet til randen med folk som tydeligvis er like skamløse som oss selv. «Ka e de som skjer her oppe? Vi e tomme for ølglass, vi e tomme for alle glass, herregud!», ropte Strædet-sjefen, omkranset av folk som klinte, danset, bootydroppet, veltet glass og sang med til alt fra Britney, Missy, LCD Soundsystem, Babyshambles, The Strokes, Sugababes, The Streets, Jay-Z, J.Lo, G-Unit, Darude (!) og Peaches.

Takk! Vi kommer tilbake til en pøb eller kløbb nær deg i nær framtid. Vi lader hitkanonen!

Processed with VSCOcam with f2 preset

Read More

Snart er dagen her – alle kvinner til allmenningen!

8. mars viser vi vår solidaritet med våre søstre og kamerater i Bergen og verden. Selv skal jeg feire med kameratslig kvinnebrønsj hos en rødstrømpet venninne før vi tar turen til Torgallmenningen for appeller og marsj fra kl. 14.00. Senere på kvelden blir det nok en tur på Landmark for en festlig avslutning på en dag som er basert på mye alvor.

Feminister fyrer seg opp til å flagge sine meninger, ikke bare i gatene men også i mediene. Her er et knippe ferske saker til diskusjon før eller etter at toget er gått:

Hvorfor bør vi slutte oss til parolen om å styrke (framfor å endre) arbeidsmiljøloven? 

Går det greit å kalle seg feminist når du lever som lykkelig husmor?

Kan pornografi være «empowering» for den enkelte kvinne, selv om/hvis den skader kvinner?

Kan du kritisere patriarkatet når du lar deg forsørge av en mann? 

Er det mulig å leve likestilt i et samfunn uten full likestilling? 

Har det noen hensikt å diskutere årsakene til dagens kjønnsforskjeller – eller bør vi heller spørre om de alltid skal være slik?

Hvilken bok bør du kjøpe til deg selv og lillesøstra di i disse dager? 

Har du andre tips? Gjerne om noen som har skrevet smart om solidarisk feminisme også utenfor landegrensene våre? Eller om feminisme og klasse?

Husk at det er lov å være uenige – det er gjennom diskusjonene vi (stort sett) blir smartere!

(Bildet er hentet herfra, sjekk ut!)

Read More

Sitter du på jobb nå? Skulle du egentlig ha gjort ferdig en arbeidsoppgave i det du leser denne teksten? Sitter du tilbakelent i kontorstolen med en kaffe og multitasker? Du er ikke alene.

«Observasjonsstudier av både studenter og kontorarbeidere har vist at folk typisk skifter fokus til en annen oppgave oftere enn hvert tiende minutt.»

Det skriver Ida Aalen. Hun er rådgiver hos Netlife Research og skriver en bok om sosiale medier. Samtidig har hun skrevet om mislykket multitasking i Dagens Næringsliv. Hun viser blant annet til forskning som viser «at de som hadde for vane å multitaske gjorde det dårligere enn de som ikke hadde til vane å multitaske, fordi de lettere lot seg distrahere av irrelevante stimuli.»

Ah, irrelevante stimuli. Dersom du, som jeg, har en tendens til å forsvinne inn i et k-hole av stilige Pinterest-kontoer, kattebaserte memes, feministiske diskusjonsforum og eBay-kupp mens du eeeegentlig burde konse på rapporter, artikler, språkvask eller eksamensskriving – prøv Self Control.

«Å holde seg unna sosiale medier (eller epost) krever en god dose selvdisiplin», skriver Ida Aalen. Eller en app som blokkerer alt irrelevant innhold for en gitt periode. Jeg fant appen i det jeg var midt i masteroppgaveinnspurten. Fordi jeg var grusomt lei av hele oppgaven var det veldig lett å miste fokus. Bort med facebookflørting, triviell tweeting og tafatt tumbling – Self Control bidro til at jeg halte i land en solid nestbest karakter.

I disse dager har jeg ikke særlig behov for Self Control på daglig basis. Når jeg sitter med store arbeidsoppgaver som jeg vet vil ta tid og kreve konsentrasjon er den likevel grei å ha. Steng ute alt som ikke er direkte relatert til arbeidet i en time eller to – fullt fokus lønner seg i lengden!

Read More

Gode nyheter for alle jordboere. I alle fall de av oss som liker bra musikk og bra film.

I går ble Hjerteslag sin nye låt Romvesen tilgjengelig for lytting via p3.no. Sjekk den ut – som ene kommentaren sier: «Her lukter det roadtrip en varm sommerdag med konto full av feriepenger. Mata mat.»

Vi venter i spenning på debutalbumet Møhlenpris Motell, som slippes på Eget Selskap 20. mars!

Hjerteslag

Litt lenger ventetid er det på den nye Alien-filmen, som gjør en egen vri på historien om Ellen Ripley og hennes romvesenvenner. Regissør Neill Blomkamp har fått klarsignal til å ta Alien-universet i sine hender og med seg på laget har han sjølvaste Ripley, eller Sigourney Weaver som hun egentlig heter.

Weaver som Ripley er av filmhistoriens aller største heltinner og den tøffeste dama i verdensrommet noensinne. Jeg skrev til og med en oppgave på universitetet om Ellen Ripley som populærkulturelt ikon. Med et feministisk blikk, selvsagt. Jeg tror jeg fikk en A.

Alien

Read More

NRK sine boksider på internettet formidlet nylig at kortromanen er i vinden. I konkurranse med usosiale medier og Netflix vil folk ha korte bøker, som de kan lese ferdig på én kveld. Saken tipser oss om ni slike kortromaner – jeg har allerede Maria Navarro Skaranger sin «Alle utlendinger har lukka gardiner» på leselisten framover.

Litt tilfeldig er jeg (som vanlig) dønn on point når det kommer til trender og har nylig lest disse tre bøkene. Tina Åmodt, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Linnéa Myhre har alle skrevet hver sin relativt korte roman, alle under 200 sider.

«Det blir aldri lyst her» (2014), «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» (2009) og «Evig søndag» (2012) kan hver for seg lett leses på én kveld. Hvis du legger fra deg smarttelefonen og logger deg av Netflix. Jeg anbefaler alle tre, men særlig Skomsvold sin tristmorsomme roman er verdt tiden din.

Processed with VSCOcam with f2 preset

 

Read More

Jeg følger ikke mye med på fashion, men i disse dager ruller det mye rart og fint over Instagramfeeden min. Veldig lite engasjerer meg, men så dukket nykommeren Caitlin Price opp:

Caitlin Price AW 15

Caitlin Price AW 15

Bildene er lånt fra Dazed and Confused sine nettsider. De har fingeren på pulsen vettu. Jeg drømmer om en tracksuit som er like glorete og vakker som den rosa der. Inntil videre får det duge med Adidas. Synlig stringtruse? Tror jeg dropper det. Kjørte den looken litt for hardt sent på nittitallet.

Men, det jeg ville snakke om her var egentlig assosiasjonene som ble vekket i møte med bildene. Caitlin Price er britisk og hun har trolig god peiling på britisk streetwear og subkultur. Jeg kom til å tenke på filmen Fish Tank, som er en av mine favoritter av nyere britisk sosialrealisme. Har du ikke sett den så må du se den nå med en gang.

Hovedkarakteren Mia er 15 år gammel og drømmer om å danse. Drømmer om en utvei fra en ganske kjipa tilværelse i en kjipa blokkleilighet i Øst-London, omgitt av kjipe venninner. Skjult skjør og sårbar, tøff i trynet, alltid i joggebukser. Og milevis unna mote-London.

Fish Tank
Fish Tank
Fish Tank

Men håret! Den stylingen er ren chola. Du vet, gatesmarte gjengjenter med beautygamet on point. Ta gjerne en titt på filmen Mi Vida Loca. Cholas har vært til inspirasjon for motefolk før, og FKA Twigs kjørte i en periode en lignende sveis. Sett inn protester om cultural appropriation her eller les denne saken fra The Guardian.

Mi Vida Loca
FKA Twigs

Poenget mitt? Caitlin Price har gode referanser og et øye for subkultur. Men er det streit å stjele cholastilen?

Read More

Jeg er tilbake. Bare ikke si det til noen helt ennå. Det kommer mer. Jeg lover.

bilde (1)

Read More

For en konserthelg vi har i møte folkens! Fredag kveld får Bergen atter besøk av to av de beste bandene fra hovedstaden. Haust og Haraball står på scenen på GarageHaraball har jeg sett ganske mange ganger nå, sist for et par uker siden på skateparken i Gamlebyen i Oslo, og det er ALLTID bra. ALLTID bra, sier jeg. Jeg husker dem ganske godt fra en episk BDIY-gig på fabrikken. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2508

Haust er også ALLTID bra, og jeg husker dem best fra BDIY-gigen på Alrek der INGEN var. Nesten ingen. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2349

Men Kongsberg/Oslofolket får ikke scenen for seg selv. Vestindien vender tilbake. Igjen. Og igjen. Jeg er fullstendig nøytral og ikke preget av at jeg er samboer med vokalisten når jeg sier de er JÆVLIG bra. JÆVLIG bra, sier jeg. De spilte også på Alrek en gang. Der tok jeg dette bildet:

IMG_1690

Der har du fredagen din, kjære venn. Hva så med lørdagen? Da skal du se Hjerteslag på Garage. Hvis du får deg billett da. Utsolgt-lampen blinker i det fjerne/nære.

I følge kilder nær meg, det vil si i min egen leilighet, blir albumet som kommer i januar SYKT nice. SYKT nice, sier jeg. Jeg har sett Hjerteslag veldig mange ganger nå, blant annet på Chagall for et halvt års tid siden. Der tok jeg dette bildet: IMG_3496

Hjerteslag har med seg finfine gjester – Shakanaka kommer til å sjarmere deg i senk, og Bærtur kommer til å få deg til å klø deg i hodet samtidig som det rykker i dansefoten.

Vi ses da. Det blir gøy.

Read More

Ja. Jeg måtte skrive den overskriften. Tilgi meg.

Nils Bech spiller på alle de riktige strengene. Han er kanskje den artisten som i størst grad får meg til å ville grine, smile og danse samtidig. Tekstene hans har så høy gjenkjennelsesfaktor at jeg rødmer. I love you Nils.

Albumet One Year slippes 7. november, og videoen til Punish You sirkulerer på nettet i disse dager. Visstnok filmet på et nachspiel, sammen med kunstner Ida Ekblad.

Jeg dåner. Og gleder meg vilt til at Perfect Sounds Forever presenterer Nils Bech på Østre 22. november.

Read More

Det var statsminister Erna Solberg som i sin tid lanserte uttrykket om å bake kaken større. Hun snakket om økonomi, skattelette og vekst. Det skal ikke jeg snakke om, ikke direkte i alle fall. Jeg skal snakke om en søtere kake, en som alle kan få smake hvis de vil. Feministkaken er i ferd med å bakes større. Yummy!

Lite gleder meg mer enn at flere og flere snakker mer og mer om feminisme, både i den norske offentligheten og på internasjonalt nivå. Emma Watson vil ha gutta med på laget, i en slags solidaritetsbevegelse med likestilling som mål. Feminisme, wow, det angår liksom oss alle, ikke sant? Men hvordan kommer den oss til gode, og hvem får smake mest kake?

La oss si at fordelingen av makt i samfunnet ut ifra kjønn illustreres ved hjelp av et kakediagram. Menn har mest makt og får den største kakebiten. Kvinner får mindre, ikke fordi de teller kalorier – de vil gjerne ha kake, men mangler tilgang, blir hindret, kanskje noen (menn) ikke har lyst å dele.

Kaken må bakes i flere lag og smake av interseksjonalitet. Flavour of the month! Dødshipt blant de hippeste unge feministene (og relativt gammelt nytt for akademikerne). Interseksjonalitet viser hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion. Hvordan kommer makt til uttrykk i arbeidsliv, famile og fritid? Hvem får minst kake når og hvorfor?

For denne bleike, høyt utdannede kvinnen med arbeiderklassebakgrunn ble møtet med interseksjonalitet i universitetspensum en vekker. Erfaringer fra mitt eget liv sto fram i et annet lys og jeg ble brått mer bevisst. Under Arbeid sier det så fint her:

«Når man er bevisst på dette, kan man i større grad forstå at noe som ikke fremstår som et problem for en selv, kan være et problem for andre. Samtidig som at det en selv ser på som problematisk, kan se annerledes ut fra at annet ståsted. Vi oppfordres dermed til å lytte til andres erfaringer, og skape en inkluderende (men fortsatt kritisk) feminisme med et mangfold av stemmer.»

Men – interseksjonalitet er ikke en erstatning for feminisme. Jeg mener det er en del av den. Dersom vi kaster feminismebegrepet til side til fordel for interseksjonalitet kan vi bli blinde for at kvinner fremdeles er underordnet menn, stort sett overalt. Kanskje ikke alltid – her kan debattene om utdanning og barnefordeling tjene som eksempel på at strukturene muligens tilgodeser kvinner.

Menn har nytte av en interseksjonell feminisme. Hvite middelklassefeminister har godt av et interseksjonelt perspektiv på verden. De som mangler en offentlig stemme trenger interseksjonalitet for å peke på diskriminering som ikke er så synlig for hvermannsen. Og disse kronikkforfatterne viste nylig hvordan interseksjonalitet avslører dårlig humor. Når feminismen nå er i ferd med å vokse seg større og bredere enn på lenge her til lands må vi ha i mente at selv om vi har samme mål (likestilling) så tar vi ulike midler i bruk. Interseksjonalitet kan forene oss, og er et godt redskap for å bake en bedre og mer inkluderende kake.

La oss krydre feminismekaken med flere smaker. La oss finne en større kakeform. La oss bygge kaken i flere lag. La oss sikre en bedre fordeling av kakestykkene. La flere få smake deilig feminismekake.

 

 

Read More

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Denne posten skal ikke handle overfladiske norske, kvinnelige artister og deres (u)ekthet som bevist av norske forskere. Dette er rett og slett ting som gjør godt for øyet, mitt øye i alle fall. Noe å titte på en tirsdag når resten av verden er grå, gal og grusom.

Et parfymeønske, et knippe skingirls fra den gang da, et soverom fylt av planter som ikke dør og noen  jæla fine kopper.




PS. I anledning min nyvunnede og overfladiske interesse for interiør og fine ting har jeg skaffet meg en Pinterest. Sjekk ut.

Read More