— Anette Basso

Modig uten mascara?

Jeg har sminket meg stort sett hver dag i snart 15 år. Jeg går (helst) ikke ut av huset uten sminke. Sånn er det.

“Bare is beautiful”, “less is more”, “no-make-up make-up” – nå er det trendy å vise sitt sanne ansikt. Den usminkede Sannheten. For sminke er jo løgn? Juks, bedrag og fanteri? Jeg har skrevet litt om dette tidligere her.

Det skal være rent og naturlig. Ansiktet like fritt for tilsetningsstoffer som rawfood-smoothien du helst skal spise til frokost. Det er ikke bare sminkebloggere og motemagasiner som omtaler trenden, også New York Times hadde nylig et oppslag der de hevdet at “going bare makes a strong statement”. De ulike sakene illustreres av modellfjes med kun et hint av sminke. Kanskje litt gelé i øyenbrynene, et lite sveip av gjennomsiktig gloss, et hint av transparent pudder og highlighter på strategiske steder. Som på Isabel Marant-visningen:

Jeg vet ikke hvordan ståa er hos deg, men jeg er ikke en supermodell. Jeg er ikke 20 år gammel, ikke har jeg en jevn hudtone og som regel er jeg litt underernært på søvn. Jeg drikker masse vann og bruker passe mye penger på hudpleie, og tar tilskudd av ting som lukter vondt men som skal gjøre meg godt.

Jeg prøver å se bra ut (for hvem og hvorfor kan vi gjerne diskutere nærmere, fuck patriarkatet liksom). Men uten sminke så får jeg det ikke til. I mine øyne. Og andres.

Ved en anledning måtte jeg haste til jobb, jeg hadde forsovet meg og fikk ikke tid til å ta på sminke. Litt mineralpudder og tannpuss var alt jeg rakk. “Er du syk”, spurte min kollega meg. Jeg har ikke forsovet meg siden.

Så jeg velger å sminke meg. Jeg har tid, lyst og penger til å prioritere det. Paradoksalt nok bruker jeg mindre tid og penger på makeup jo større interessen min har blitt. Jeg kan spandere timesvis på å reseache den perfekte plommefargede liplineren, men har kuttet ned tiden foran speilet og budsjettet betraktelig. Det er sikkert bra, uten at jeg helt kan peke på hvorfor.

Kjendiskvinner (som for noen kanskje er et slags forbilde) står frem i sosiale og andre medier med sitt sanne ansikt. Den sminkefrie kvinnen (såfremt hun har et utseende som fra naturens side vil falle inn under konvensjonelle forståelse av “pent” i vårt samfunn) hylles for at hun er så ekte, at hun tør, at hun frigjør seg (for en stakket anledning i det minste).

Jeg vet ikke hvor fri eller ufri min rosa kremrouge fra Max Factor gjør meg. Jeg føler meg ikke noe modig uten mascara. Bare mindre stilig og mer selvbevisst.

Sminkepungen din er ladet med mening, der finnes også en sosial og politisk kontekst rundt noe så overfladisk som foundation. Du kan bli bedømt som mer kompetent i jobben din dersom du gjør en innsats for å fremstå som attraktiv. Det koster både tid og penger. Og det gjelder kvinner i mye større grad enn menn. Som NY Times påpeker fører dessuten den sminkefrie trenden med seg at pengene heller havner i hudpleieindustrien. Jaget fortsetter og noen tjener store penger på jenters usikkerhet. Min egen inkludert.

Nettstedet Jezebel reflekterer titt og ofte over kvinner, idealer og skjønnhetsindustri, og i en artikkel pekes det mot en mulig løsning:

“The best we can do is continue to work toward autonomy, to give each other the space to sort out how we manage our own notion of what beauty is, and to work toward owning the machine.”

Jeg eier kanskje ikke maskinen ennå, men jeg eier nok innsikt og trygghet på meg selv til å vite at hvordan jeg ser ut ikke er mitt viktigste bidrag til omverdenen. Og jeg eier den perfekte røde leppestiften i NARS Velvet Matte Lip Pencil i fargen Dragon Girl.

Som et avsluttende apropos i disse Hunger Games-tider: hva med å kjøre en full Effie Trinket til helgen? Hm? Sykt utrendy for den som virkelig tør. Og gøy.

3 comments
  1. Eirin Lavine says: November 27, 20131:42 pm

    Det er jo veldig trist, da. For noen år siden var jeg drittlei av både sminke og hårfarge, og fant ut at jeg skulle sette meg fri og kjøre 100% naturlig. Jeg fant tilbake til min musegrå hårfarge… og droppet sminken. . . . I noen dager. – For kommentarene lot ikke vente på seg: “Er du trøtt?”, “Er du syk?”, “Huffda, du ser sliten ut.”, “Er det deg?! Jeg kjente deg ikke igjen, du ser så mye eldre ut.”… Jeg klarer meg uten komplimenter, men jeg er ikke sterk nok til å høre at jeg ser dritt ut hver dag, så jeg fant raskt tilbake til både hårfarge og sminkepung. Men det gjør meg skikkelig sinna, fordi jeg føler meg fanget i noe som jeg helst ikke vil være en del av. Det er ellers enkelt for meg å ta avstand fra det jeg er uenig i, selv om det gjør at jeg må stå mye alene og ta imot negative kommentarer. Men å gå å hente posten uten å bruke en halvtime på å dekke til trynet mitt først, det går liksom ikke. Aff. Jeg ser ofte på samfunnet/verden og tenker -Tenk at vi (mennesker) har skapt alt dette. At det er slik vi vil ha det. Og at vi i stedet for å fikse på det som bare er helt feil, heller gjør det enda verre. Det stilles bare høyere og mer urealistiske krav til hvordan man skal se ut. Tenk hvis vi heller brukte den energien på noe givende.

    • Anette Basso says: November 27, 20134:53 pm

      Tusen takk for gjennomtenkt kommentar, enig med deg i mye. Du skriver bl.a. “Men det gjør meg skikkelig sinna, fordi jeg føler meg fanget i noe som jeg helst ikke vil være en del av” – å bli sinna er ofte et godt utgangspunkt for mye bra. Som å gi litt mer faen og ha det litt mer gøy med den sminken man faktisk putter på seg. Og bli kompis med sitt eget speilbilde.

  2. Anette says: December 22, 201511:24 am

    Å, så deilig at noen tør å løfte fram dette, jeg har heller ikke helt forstått hvordan det å gå uten sminke skal gjøre meg mer fri. Jeg føler meg finere og mer opplagt når jeg rekker å sminke meg og akkurat hvordan det fanger meg, har jeg ikke helt forstått.

Submit comment