— Anette Basso

Kvinnspirasjon

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

0 comments
Submit comment