— Anette Basso

Krysskultur

I dag lanseres boken “Krysskulturelle barn og unge. Om tilhørighet, anerkjennelse, dilemmaer og ressurser” skrevet av Lill Salole, psykologisk samfunnsviter med bakgrunn fra andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Jeg ble oppmerksom på dette via Twitter, der noen uttrykte forventning om en spennende fagbok for alle som interesserer seg for flerkulturkompetanse.

Tittelen er grei – boken tar for seg unge menneskers krysskulturelle identitet, med fokus på hvordan de selv opplever den. Bra! Som kulturviter der innenfraperspektivet ofte står i fokus setter jeg pris på forskning som gir den som forskes på en egen stemme (barn er generelt underrepresenterte), og jeg har vært borti en del faglitteratur omkring beslektede emner.

Jeg liker begrepet krysskultur, som Salole også har valgt som navn på sin egen bedrift. Salole opplever seg selv som en global nomade og deltakende observatør, i spenningsfeltet mellom å være på innsiden og utsiden av ulike grupper og kulturer. Selv for en med streit etnisk norsk kulturell bakgrunn er dette relevant – vi har alle ulike roller vi trer inn i avhengig av situasjon og relasjon, og noen har et veldig bevisst forhold til det.

Å evne å observere både seg selv og andre utenfra er en finfin kompetanse, og en viktig metode for mange forskere innen blant annet sosialantropologi og kulturvitenskap. Jeg benyttet meg selv av observerende deltakelse som metode i mitt eget masterprosjekt, og lærte minst like mye om meg selv som om den kvenske minoriteten jeg skulle studere.

Profesjonelle helse- og sosialarbeidere er trolig en av hovedmålgruppene for Saloles bok, men jeg mistenker at de fleste av oss kan dra nytte av innholdet mellom de 292 sidene. I en nylig publisert artikkel hevdes det at kulturkompetanse blir neglisjert innenfor barnevern, BUP og ved høyskolene. Dette er ikke mine fagfelt, men er du generelt opptatt av samfunnet rundt deg synes jeg det er viktig å ta med seg følgende:

“For mange nordmenn er det vanskelig å sette seg inn i minoritetenes følelser, særlig når man ikke selv har erfaring med å tilhøre en minoritetsgruppe som til enhver tid forventes å leve etter majoritetens premisser og standarder.”

Majoriteten av oss har aldri opplevd å tilhøre ulike kulturer samtidig. Jeg vet ikke hvordan det føles på kroppen å komme til Norge fra et annet land, eller født inn i en familie med en annen hudfarge eller religion. Og mange tør heller ikke spørre direkte den det gjelder. Kanskje oppleves det som null stress for noen, og ekstremt konfliktfylt for andre. Eller noe midt i mellom. Artikkelforfatter Leoul Mekonen minner om at alle mennesker i bunn og grunn er etnosentriske, og at det krever en viss porsjon ærlighet for å våge å komme ut av sin “politiske korrekthet”.

Ikke dermed sagt at du skal tjomslig klappe noen på skulderen og rope “HVORDAN FØLES DET Å VÆRE NEGER?”. Å sjekke sitt eget (hvithets)privilegie, knekke kulturelle koder og oppnå en større forståelse av krysskulturelle erfaringer kan heller starte med å bla i Saloles bok. Det skal i alle fall jeg gjøre.

Les mer om utgivelsen på Gyldendals nettsider, og mer om prosjektet og forfatteren på Krysskultur.no.

0 comments
Submit comment