— Anette Basso

Keep ’em separated?

Musikk og politikk – i anledning saken om kvinnestemmer i oi-sjangren fikk jeg en innvending på det å inkludere et relativt ukjent band som sang om å hate på både streitinger og venstreliberale/radikale. Dette særlig på bakgrunn av den triste og stygge saken der en 19 år gammel venstreaktivist ble slått til døde av en gjeng avskum med hakekorstatoveringer midt på gaten i Paris tidlig i juni. 

Gatepunkbandet Pissed On Arrival var ikke særlig politisk korrekte, men aldri ekstreme, og langt ifra alt som kan lukte av Blood and Honour. At ordlyden “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats” (hentet fra en av få kilder som omtaler bandet) ikke står seg særlig pent mot det som har skjedd i Frankrike – jeg ser den. At høyre- og venstresidene i Europa blir stadig mer polariserte – jeg ser den også.

Det koker, i Tyrkia, i Hellas, i forstedene til Paris. Høyreekstremister under dekke av å være nasjonalister har fått fotfeste i politikk og parlamenter i tillegg til gatene. Noen steder omtales de som skinheads, som i tilfellet der den 19 år gamle venstreaktivisten Clement Meric ble slått til døde:

“Mr Meric – a student at Sciences Po, a leading undergraduate school in Paris – was in a busy shopping district near St Lazare train station when three men described as skinheads and a woman confronted his group.”

Det er til å grine av. Det finnes ingen vinnere. 

Jeg har aldri vært politisk aktiv på noen fløy eller under noen fane, men har blitt godt oppdratt på sunn fornuft og en dose Kardemommelov. Fascisme, rasisme, misogyni, og antisemittisme er verdier diametralt motsatt av det jeg står for.

En sjelden gang dukker det opp i musikken jeg nikker med hodet til en fredagskveld, som i tilfellet med The Stranglers, hvis kvinnesyn var diskutabelt (men se gjerne denne saken for en mer nyansert omtale av akkurat det). Flere jeg kjenner synes det er okei å ha førsteplata til Skrewdriver i hylla, andre digger Burzum. Alle oppegående folk, som aldri ville ha forfektet ekstreme posisjoner (i noen retninger).

Om jeg er feig som ikke tar et klart standpunkt, at jeg ikke fjerner Pissed On Arrival eller The Stranglers fra spillelister og platehyller, at jeg ikke legger ned veto mot å høre på Burzum i festlig lag – det får så være. Jeg vet hva jeg står for – og ikke. Ofte liker jeg et band eller en artist for hele pakken, noen ganger bare for musikken, aldri bare for hva artisten eller bandet står for. Da har det ikke lenger med musikk, men politikk å gjøre.

0 comments
Submit comment