— Anette Basso

Hypermaskulin krise?

I mitt daglige morgensurferituale kom jeg over denne artikkelen hos The Guardian, basert på en tale fra den britiske Labour-politikeren Diane Abbott. Hun mener at “Britain is facing a “crisis of masculinity”” – først litt mer om Abbott.

Storbritannias første svarte, kvinnelige MP betegnes som en “firecracker”, og har flere ganger havnet i trøbbel over sleivete tweets og høylytte meninger. Hun har hittil i år uttalt seg om en økende pornofisering av samfunnet og dens innvirkning på unge kvinners seksualitet, ønsker å begrense salg av “fried chicken and cheap alchohol”, og at foreldre i større grad bør kontrollere barns tilgang til internett. Hun er en alenemor som kjemper for den moderne kjernefamilien. Noen mener i forbindelse med dette at Abbott og partiet hennes

“looks upon its old support base, the working classes, as a festering blob of drunken, junk-scoffing drones who don’t know what’s good for them”

Det er en eim av sannhet i nettopp dette, men Abbott skal ha for å bringe slike spørsmål på banen, på en konkret og forståelig måte, uten ideologisk tåkeprat. Sex, mat, fyll og Fight Club. For det er nettopp sistnevnte film (som forøvrig er fjorten år gammel) hun bruker som referanse i en tale som kommer i morgen, om hvordan britiske menn sliter i et samfunn preget av økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet. Unge frustrerte machomenn, som aldri blir voksne og som tyr til misogyni og homofobi i et forsøk på å hevde seg selv:

“It’s all become a bit like the film Fight Club – the first rule of being a man in modern Britain is that you’re not allowed to talk about it.”

Hun ønsker debatt og å åpne opp maskulinitetsbegrepet, at foreldre skal snakke med sine sønner om mannsrollen, og diskutere farsrollen.  Jeg liker at hun henvender seg direkte til gutten og mannen, at hun ser dem som sårbare, og at hun linker kjønnsroller til sosialt ansvar, klasse, konsumkultur og økonomi. Mannen er ikke roten til ondet, heller enn de sosioøkonomiske og kulturelle forholdene menn og kvinner lever under.

At menn snakker mer om det å være mann kan få ulike utslag. Fra Knausgård bak barnevognen til nekromørket i kommentarfeltet i alle saker som handler om noe som kan minne om feminisme. Menn bør snakke (med menn) om familie, selvmord, voldtekt, arbeidspress, pornografi – og likestilling. Feminisme er likestilling, og inkluderer menn, men de som føler det motsatt påberoper seg ofte tittelen maskulinist istedet. Hm. Jeg føler patriarkatets bukser skjelve.

Dette ble bare rot. Kaffemaskinen på kontoret er ødelagt. Jeg har for mye blod i koffeinomløpet. Uansett, mens Abbott gjør seg klar for talerstolen i Storbritannia i morgen kan dere kose dere med litt relevant lesestoff fra Norge:

Feminisme og maskulinisme – J. Lorentzen, SKK

Maskulinisme kan forandre feminisme – maskulinist.no

Feministisk verktøykasse – C. Myrbråten, db.no

Nytes gjerne sammen med en klunk Jack Daniels, en Viagra og Tyler Durden: