— Anette Basso

Humani$t? Javisst.

Jeg har en mastergrad fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen. En master i kulturvitenskap, og en tverrfaglig bachelorgrad i kulturformidling med blant annet emner i kjønnsstudier, historie, kunsthistorie og medievitenskap.

Noen ganger er det vanskelig å forklare den konkrete verdien av en slik type utdannelse. Jeg ble kulturviter. Andre blir advokat, lektor, sykepleier, ingeniør. Hva har jeg fått tilbake, hva bærer jeg med meg i min daglige dont (foruten flere hundretusenvis av kroner i studielån)?

Denne artikkelen hos Huffington Post, “Who’s afraid of the liberal arts?“, fikk meg til å nikke gjenkjennende, selv om forfatteren har en annen faglig bakgrunn og arbeidserfaring. Han, som meg, har studert ulike fag, arbeidet med ting som kanskje ikke synes relevant for utdannelsen eller relatert til den forrige jobben:

“And I couldn’t overemphasize how important each previous, seemingly detached endeavor has been to the one that followed.”

Kanskje er det hungeren etter å lære noe nytt, å ikke stå stille, å bli utfordret. Like mye er det evnen til å se de store sammenhengene i de små tingene.

Humaniora lærer deg å se helheten i ting. At alt henger sammen. Og det er et nyttig verktøy også utenfor universitetskorridorene, jeg bruker det hver eneste dag. Som artikkelforfatteren sier:

“Those most likely to make an impact in this new generation will have a broad, holistic knowledge base and a drive to connect disparate interests through innovative problem solving”

I humaniora finner du ikke fasiten. Tolkninger, analyser, spørsmål, en endeløs rekke av “hvorfor er det slik” og “hvordan ble det sånn”. Side opp og side ned med historie om hvordan vitenskapene har kranglet om å definere Sannheten, hvordan de tok feil, den snikende mistanken om at vi også kanskje tar feil.

De dyktigste fagfolkene jeg har møtt har vært de som tvinger tankerekken min i en helt annen retning. De mest utfordrende stundene i masteroppgaven var når hypotesene mine ikke stemte – det skjer visst ganske ofte når man forsker på mennesker og livene deres. Tenke seg til. Da må man tenke nytt.

Og den beste følelsen i verden? Når lyspæren over hodet ikke bare lyser opp men formelig kortslutter “DING! POFF! MIND BLOWN!” fulgt av erkjennelsen om at du fra nå av aldri kan forstå verden på samme måte som før.

Kunnskap bitcheeees! DEILIG!

Du, som arbeidsgiver, har bruk for humanisten. Vi gir deg ikke Løsningen, men løsninger. Vi vil tvinge deg til å revurdere, grave og se sammenhengene, du kan lære oss å jobbe konkret og målrettet, tørre å konkludere, slik at vi skaper resultater (og tjener penger) sammen. Og vi er ekstremt gode på å lese og skrive.

Du, som humanist, har lederpotensiale. Fremfor å spesialisere kan du integrere kunnskapen din, investere lærelysten din i nye felt, og bli dritgod. Du kan til og med tjene penger. Og hvis du føler at du “kastet bort” tre-fire-fem år på faget ditt så er det din egen feil – og ikke faget sitt. Åpne verktøykassen din and get to work. All erfaring du får er nyttig.

Kanskje er det denne kruttsterke kaffen som snakker, men nå ble jeg veldig optimistisk med tanke på Livet og Fremtiden. Jeg er så vidt i gang! Det er så mye å lære! Jeg deler arbeidsplass med en håndfull andre humanister! $$$! Aaarh! THANK YOU HF-FAKULTETET!

PS. I morgen begynner Forskningsdagene 2013.

0 comments
Submit comment