— Anette Basso

Fy feminisme

Du ødelegger kjærligheten! Det mener i alle fall sexolog Kristin Spitznogle.

På bloggen sin mener hun det er “på tide med et oppgjør med det som også utgjør feminismens destruktive tankegods”. Likestillingen har ikke ført til likeverd. Feminismen frigjorde kvinnen fra mannen og skapte “meg-generasjonen” påstår Spitznogle, “en generasjon kvinner som fornekter sine naturlige behov for kjærlighet og trygg tilknytning”. Og den generasjonens kvinner sliter. Fordi:

“Vi prøver å være overmennesker – vi skal fortsatt være perfekte mødre og bake cupcakes, vi skal ha hjem som kan fremstilles i interiørmagasiner, vi skal så i tillegg ta doktorgrader og ha beundringsverdige karrierer, vi skal være fantastiske elskerinner, vi skal være frilynnede og drikke vin hele natten, vi skal være evig-unge skjønnheter og ikke se ut som om vi gjør noen av delene. Det er et tyranni, og vi har skapt et kvinnelig monster-ideal”

Jovisst finnes det et press mot kvinner i alle aldre, av ulike slag. Ubønnhørlig merkes dette på kroppen verden over hver eneste dag. Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Feminismen kan frigjøre kvinner (og menn) fra dette presset! WAHEEEY!

Jeg ble mye mer bevisst på at disse idealene er uoppnåelige/uønskede jo mer jeg identifiserte meg som feminist. Jo mer jeg leste desto mer forsto jeg, og det ga meg mot til å handle. Feminismen har gjort meg gladere og friere, og har gitt meg mer overskudd til å tenke og bry meg om annet enn cupcakes. Cupcakes gjør meg ikke glad og fri (leppestift derimot, det gjør meg veldig glad). Kanskje ikke en doktorgrad heller.

Likestillingen har i følge Spitznogle ødelagt forholdet mellom kvinner og menn  – “troen på at vi må være like genererer nemlig en manglende respekt for, og fornektelse av våre grunnleggende behov for, de kvaliteter det andre kjønn besitter”.

Kvinner har et grunnleggende behov for de kvalitetene menn besitter –  og omvendt. Hvordan Spitznogle da kan forklare homofil og lesbisk kjærlighet forblir uavklart. I hennes verden tiltrekkes motsetningene av hverandre. Det å nikke anerkjennende til at kvinner og menn er fra heeelt ulike planeter er utgangspunktet for “et nært og sterkt liv sammen”.

Kall meg en krakk, men hva søren. Kall meg også en feminist. Kall meg en som ikke har noe trøbbel med å se en partner (og andre) som et likeverdig menneske, som kan være lik og ulik meg selv, være enig og uenig med meg. Jeg vil ikke dele min kjærlighet med noen fra en annen planet. Det tror jeg vil funke heller dårlig. Jeg tenner ikke på aliens.

Vær stolt av å være kvinne, sier Spitznogle. Jeg er født som kvinne. Og trives med det. Men det er ikke noe jeg har oppnådd. Hva med å være stolt av ting jeg kan og gjør? Hva i huleste ligger i begrepet “å tillate seg selv å være kvinne”?

Kvinne skal også la mannen være mann. Spitznogle sier: 

“Husk at menn er “enkle” vesener som kommer fra en kvinne; som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; som alltid vil lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således alltid hige etter en kvinnes aksept og beundring”

Foruten en overdreven bruk av semikolon er det mye som gjør meg uggen i dette lille avsnittet. Gi nå faaaaen i å undervurdere menn på den måten. At mannen er “enkel” brukes bare som en felles unnskyldning for å være en idiot. “Hehe, han er jo bare en mann”. Nei. Menn er mennesker og det skal stilles menneskelige krav til menn. Og ouuuh, mannen vil beundres, o la la. Da får han gjøre noe beundringsverdig da.

Jeg er så lei av å forklare kjønn og kjærlighet i motsetningspar. Ja, kjønnet ditt er utgangspunkt for hvordan du erfarer og blir forstått i verden. På godt og vondt. Vi er mer like enn ulike. Vi deler de samme følelsene, av skuffelse, eufori, sorg, sinne – og forelskelse.

Kanke vi alle bare være huuuumans og være glade i oss selv og hverandre da liksom. Og være feminister såklart.

0 comments
Submit comment