— Anette Basso

For Fi: Kunsten å føle overdrevent

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 18.11.15.


BTs kunstanmelder Øystein Hauge har anmeldt to aktuelle utstillinger, begge av tyrkiske kunstnere. Han mener at den ene, Sükran Morals utstilling på KODE, setter følelsene i sving. Den andre, gruppeutstillingen Mother Tongue på Galleri 3,14, blir du klokere av. Hauge omtaler Morals verker som omhandler barnebruder og steining av kvinner som opprørende å forholde seg til og enkle å ta avstand fra.

Disse er «objektivt dokumenterbare». Andre verker er subjektive og utviser Morals «overdrevne emosjonalitet». Disse er problematiske, mener Hauge.

Fra et feministisk ståsted er Hauges vurdering interessant. Flere av medlemmene i Feministisk initiativ i Bergen har sett utstillingen og opplever den som hyperrelevant. Moral er i aller høyeste grad et tenkende, rasjonelt menneske og en kunstner med en politisk agenda, preget av at hun er kvinne og at hun er kvinne i et tyrkisk samfunn.

Å konstruere en motsetning mellom det emosjonelle og det rasjonelle er klassisk patriarkalsk tenkning. Fakta mot følelser, hode mot kropp. Klassiske dikotomier, som også knyttes til kjønn og brukes normativt. Hauge omtaler «kvinnekroppens betydningssystem». Kvinnekroppen rommer et komplekst sett av betydninger, som har variert med tiden og gjennom ulike kulturer. Det gjør også mannskroppen og transkroppen.

Kroppen vår er avgjørende for hvordan verden møter oss og hvordan vi møter verden. Kvinners kroppslige autonomi og seksualitet har vært forsøkt og blir undertrykket verden over. At Morals behandling av disse temaene, inkludert framstillingen av en kvinnes orgasme gjennom onani, faller under betegnelsen «sensasjonalistisk» er betegnende nok i seg selv.

Hauge setter spørsmålstegn med hvorfor KODE trekker fram den «for lengst utdebatterte forbindelsen mellom det personlige og det politiske». Forbindelsen involverer et maktperspektiv – hva som er viktig å diskutere – og den forbindelsen er ikke utdebattert. Et eksempel er #jegharopplevd, hvor norske kvinner delte titusenvis av personlige beretninger om trakassering og overgrep.

Debatten var heftig. De fleste lyttet, noen ble overrasket, andre protesterte: Anekdotene var uinteressante. De kunne ikke dokumenteres. Dette var føleri. Kvinnene overdriver. Jeg delte selv mine erfaringer, og ja, det var emosjonelt.

Jeg reagerte også emosjonelt på flere av verkene i utstillingen, særlig verket Ethic, som viser en blodig arm dinglende fra en hyenes munn. Bak ruller ord over en liten skjerm, med sitater fra truslene Moral mottok etter en performance i 2011. Ordene ryster og gir gjenklang. Feministisk initiativ mottok som kjent en drapstrussel i valgkampen. E-posten som inneholdt konkrete trusler om voldtekt, tortur, drap og skjending hadde som hensikt å true oss til taushet og føle frykt. Ordene utviste det samme hatet mot kvinner som Moral ble utsatt for og som mange andre kvinner som ytrer seg i offentligheten møter.

Det knøt seg i magen da jeg sto framfor kunstverket. Det mener jeg er positivt. Kunsten har rom for følelser, enten det er Knausgårds skam eller Morals vrede. Kritikerne står selvsagt fritt til å like det eller ei. Vår jobb som feminister er å tenke ut politiske løsninger og virkemidler mot sexisme, rasisme og homofobi. Vi mener at mangel på likestilling er et samfunnsproblem og ikke et privat anliggende. I likhet med Sükran Moral føler vi det også på kroppen. Det personlige er politisk – og i dette tilfellet et relevant stykke kunst som både setter følelser i sving OG som en blir klokere av.

0 comments
Submit comment