— Anette Basso

Feik på ekte

Apropos glitrende neglelakker. Sminke har vært en interesse og en praksis som har fulgt meg siden barnsben. Jeg husker å sitte på en krakk på badet og dingle med bena når mamma tok på seg mascara med munnen åpen. Hvor fin jeg syntes at jeg selv ble når hun en sjelden gang moret seg med å la meg ta på meg leppestift. Hvor glad jeg er for at jeg kan ty til litt foundation og rosa kremrouge når klokken viser 06.55 og plutselig se litt mer levende ut. Litt mer som…meg. Som den utgaven av meg selv jeg helst vil presentere til omverden.

New York Times presenterte nylig en debatt om om hvorvidt sminke kan “help or hinder a woman’s self-esteem”. Blant debattantene er kvinnen som valgte bort sminke og andre skjønnhets- og moteprodukter i ett år, og som har skrevet en bok om det. Uten at jeg har lest den har jeg forstått det slik at hun erfarte at slike vaner er vanskelige å bryte, og at når man slutter å stresse med hvordan man BØR se ut setter man mer pris på sitt faktiske utseende. Det der under sminken.

Det er der jeg begynner å tenke, i liknende baner som svenske Fifty Scents også gjorde etter å ha lest NY Times-saken. I en verden uten blikk fra andre, hadde man fremdeles valgt å sminke seg?

Bærer jeg sminke for meg selv eller for andre? Hvordan ser man EGENTLIG ut? Hva er mitt “autentiske” utseende? Er du mindre ekte jo mer sminke og stylingprodukter du bruker? Hvordan ville jeg blitt oppfattet av omverdenen om jeg kuttet ut å bruke sminke eller tvert i mot valgte å bruke mye mer? Det finnes studier på at kvinner oppfattes som mer kompetente i arbeidslivet dersom de legger en viss flid i utseendet. Og det finnes faste innslag i ymse kvinnemagasiner som jeg leser hos frisøren der menn forteller hva kvinner absolutt bør unngå av sminke og frisyre hvis de skal ha sjans på disse mennene. Jeg fikk nylig høre fra mannemunn at jeg ser så snill ut uten sminke. Jo…takk.

Mange investerer mye tid og penger i eget utseende. Industriene tjener fett på menneskers usikkerhet. Selv er jeg nysgjerrig på hvorvidt jeg hadde klart bryte med mine egne rutiner, om jeg hadde gått inn for å gjøre det. Min første tanke er tiden jeg hadde spart om morgenen. Å skulle gjøre seg klar til å møte dagen krever forberedelser, ingen rom for hive-seg-ut-av-sengen-og-på-med-klærna-spontanitet. Det hadde gjort meg ukomfortabel. Du bruker ikke sminke og setter håret i en hestehale og bare vips, yolo, her er jeg? Javel så greit og så fint for deg da. Jeg trenger min halvtime på badet. Jeg har valgt å trenge den. Tror jeg.

Jeg liker ikke at noe eller noen skal begrense min frihet eller fortelle meg hva jeg bør gjøre. Sånt gjør meg trassig. I noen tilfeller er det en av mine bedre egenskaper. Andre ganger not so much. Men jeg liker sminke. Ritualet. Lukten. Transformasjonen. Feik rosa farge i kinnene. Svart eyeliner skrått ut fra øyekroken. En kvise som blir mindre rød. Som Fifty Scents-Caroline skriver

“gillar vi att skapa oss ett utseende. Som mer överensstämmer med det utseende vi tycker att vi har än det vi ser osminkat i spegeln.”

Mitt jeg føles mer som meg etter et tosifret antall minutter foran speilet om morgenen.

Dypt overfladisk. Verdt å reflektere kritisk over. Og ganske gøy.

0 comments
Submit comment