— Anette Basso

En påsketekst

Jeg leste nylig at stadig færre i Norge velger å døpe barna sine, og tenker at jeg selv også ville ha latt være – om jeg hadde barn. Jeg ble selv døpt tidlig på høsten 1985, av foreldre som kun er kristne i den forstand at de selv engang ble døpt. Ingen fadder tok det på seg å lære meg opp i kristen tro, men jeg valgte å konfirmere meg i det som den gang var statskirken (Den norske kirke ble fra i fjor definert som en lovforankret folkekirke).

Konfirmasjonen ble et vendepunkt for mitt forhold til kristendommen – i negativ retning. Tingen er den, at når du vokser opp i distriktene er ofte mange av de lokale fritidstilbudene for barn knyttet til en menighet. I min egen oppvekst på Sunnmøre var det enten idrettslaget eller kirken og bedehusene som sto for moroa, og siden jeg aldri har vært særlig sportslig anlagt ble jeg med i bedehusets barnegrupper.

Her lærte jeg først og fremst å brodere navnet mitt på duker, lage påskekyllinger av garn og bake skoleboller. I tillegg var det mye snakk om Jesus, en snill fyr med skjegg og kjole som likte å dele ut fisk til de fattige og gjøre de syke friske. Jeg hadde en illustrert barnebibel med en liten historie for hver av årets dager – min favoritt var den om Babels tårn – og i bedehuskjelleren fikk vi besøk av damer som hadde vært i Afrika for å fortelle om Jesus.

Og så var det sang, masse sang. Jeg likte veldig godt å synge, derfor var det også naturlig at jeg noen år senere meldte meg inn i det lokale kirkekoret. Øving hver uke med alle venninnene, turer til små kommuner i Romsdal, synge så høyt at det ljomte i middelalderkirkeveggene. Gudstjenester i lange ullkapper der minst én av oss svimte av på bakerste rad i sommervarmen. Gospel for tynne, hvite jenter.

Andakt, liturgi, gloria og halleluja. Det var oppveksten, noe trivelig og trygt, av og til kjedelig, og ikke så veldig tankevekkende. I ungdomsårene valgte jeg bort kor og andre fritidsaktiviteter, og hang heller på kjøpesenteret, som tilfeldigvis (?) er nærmeste nabo til kirken. Likevel var det aldri tvil om at jeg skulle konfirmere meg, kanskje aller mest fordi jeg ønsket meg penger til å bruke nettopp på kjøpesenteret. Det var ikke Jesus som var motivasjonen, det var visjonen om et velfylt klesskap.

Tilbake i kirkekjelleren møtte jeg den mindre trivelige siden av norsk kristendom. Konfirmasjonslæreren og presten fra Indre Østland, nyinnflyttet og gammelfrelst. Der andre konfirmasjonsgrupper dro på telttur satt vi stille rundt et bord for å pugge bibelvers. I beste fall.

Denne presten var konservativ, som mange kristne i Norge faktisk er. Vår kompis Jesus måtte tre tilbake, og hans Fader Den Hellige Ånden Med Pekefingeren dukket opp i svært grafiske anti-abortfilmer på VHS og prestens avisutklipp om skilsmisse, tenåringssex og andre typer synd og fortapelse. Når du er 15 ønsker du deg synd og føler deg fortapt. I alle fall gjorde jeg det.

I nok en diskusjon omkring sex (han snakket mye om sex for å være så imot det, denne presten) kom han med følgende gullkorn rettet mot jentene (selvfølgelig bare jentene): “Du må ikke la noen spise av eplet ditt før du er gift, for da er det bare en epleskrott igjen”.

I et innfall av obsternasig motstand spurte jeg: “Men hva om jeg gjør det da?”. Presten kom bort til meg, la hånden faderlig på skulderen min, så meg inn i øynene og sa: “Da kan jeg kalle deg en hore”.

Mamma var rasende, i all den tid hun uten å preke har lært meg at alle mennesker er like mye verdt, uansett om de er gifte, skilte, rike eller fattige. Men dette er uttalelser helt etter boka, og burde ikke sjokkere noen som har vokst opp i et kristent land, selv om ordlyden var langt over grensen. Bibelen for ham var en lovsamling, en guide til å leve korrekt som en konservativ kristen. Hans bibel var ikke som min illustrerte, full av bilder av små myke lam og menn i sandaler. Hans indre bilder av Sodoma og Gomorra, synd, ild og svovel kom til uttrykk i moralprekner til småforvirrede og halvsinte femtenåringer. Og jeg skjønte at dette også var kristendommen, og at jeg ikke ville ta del i det etter at konfirmasjonsbildene på kirketrappen var tatt.

Uken etter «horet» jeg meg rundt på kjøpesenteret i magetopp og nypiercet navle, og glemte av hele greia. Jeg hadde kule venner som var medlemmer av pinsemenigheten, inkludert en som nektet å se Fucking Åmål på video, rett og slett fordi han ikke trodde på homofili. Jeg fikk en kjæreste fra en muslimsk familie, like muslimsk som min var kristen, ergo med minimal grad av praksis. Jeg ble eldre, flyttet, begynte studere, lærte om religion på nye måter, og begynte forstå kristendommen som en viktig del av norsk og europeisk tradisjon og kulturhistorie. Men jeg tror ikke selv på Gud. Jeg er usikker på om jeg noen gang gjorde det.

Jeg har tenkt på å melde meg ut av Den norske kirke siden konfirmasjonen, men først etter nyttår gjorde jeg alvor av det, nokså tilfeldig. Et par klikk, en underskrift, en rød postkasse og vips – du er ikke lenger medlem av Den norske kirke. Hadde jeg meldt meg ut uken etter konfirmasjonen hadde det vært med en søt smak av opprør, og jeg hadde trolig kommet på skolen iført Bad Religion-trøye og brent brevet bak gymsalen. Jeg hører fremdeles på Bad Religion men er ikke lenger sint på svovelpredikanten fra Østlandet.

Det er helt greit for meg at folk tror, og jeg tror noen også trenger det. Min Gud han er så fast en borg – det betyr veldig mye for mange. Jeg kaller meg verken agnostiker eller ateist, jeg er Tomas Tvileren.

Jeg ba aftenbønn på autopilot helt til jeg var tretten, men kommer aldri til å gifte meg i kirken. Mine eventuelle barn blir ikke døpt, begravelsen min har jeg ikke tatt stilling til. Man blir født, vokser opp, blir forelsket, har sex, ler, gråter, tviler og dør, og jeg tror ikke Gud har noen pekefinger med i spillet. Derfor meldte jeg meg ut av Den norske kirke. Men jeg synes fremdeles den skjeggete sandal-Jesus virket som en real fyr. 

IMG_2226

2 comments
  1. Han der med Kashmir-platene says: March 31, 201311:21 am

    Beklager for det med eplet. Det var vel strengt tatt min feil. Nuvel. ^^,

  2. Alx says: March 31, 20131:20 pm

    En gang var jeg så langt nede at jeg tok til å lese bibelen og det som stod der virket fornuftig og som om det var skrevet til meg. Jeg var syk, er frisk nå.

Submit comment