— Anette Basso

“Drittjobben”

I dag delte Radikal Portal historien til en tidligere stuepike, som ønsket å være anonym. Hennes opplevelser fra å jobbe på et Thon-hotell er velkjente for en tidligere stuepike (eller værelsesbetjent, som det egentlig heter) og rutinert renholder gjennom hele ungdoms- og studietiden.

Gamlefar Thon rykket som kjent ut i en helsides annonse for å flagge sin støtte til FrP, hvorpå en gjeng renholdere fra hans hoteller fulgte opp med en kontramelding sponset av Rødt. Disse damene har forøvrig fått beskjed via sosiale medier at de er “sosiale tapere” og “kjerringer” som bare “kan finne seg en annen jobb”.

Vel. Denne vaskekjerringa, som er datteren til en annen vaskekjerring, kan snakke i det vide og brede om hvordan det føles å jobbe på gølvet. Merk at jeg ikke snakker for alle. Det er forskjeller både på arbeidsfolk og arbeidsgiverne deres. Det er også forskjeller formelt og hva arbeidsoppgaver angår mellom værelsesbetjenter på hotell og renholdere, men etter min erfaring handler det stort sett om det samme: å vaske etter andre mennesker.

Det er en tung jobb. Du kjenner etter en stund hvordan armer og rygg verker, selv om du vet veldig godt hvordan man best arbeider ergonomisk riktig. Du prøver å vaske gulv, skrubbe dusjkabinetter og re senger på en ergonomisk riktig måte, men det tar lenger tid. Og tid er noe stuepiker og renholdere ikke har mye av. Ikke langt på nær nok faktisk. Kaffepauser? Dream on. Overtidsbetaling? Yeah right. Gjør du det skikkelig gjør du det ikke fort nok, og gjør du det fort nok gjør du det ikke skikkelig.

På kontoret sitter ledere som presses til å levere de billigste anbudene, slik at de fortsatt kan gi folk jobb. Du må vaske flere rom, større arealer, på samme tid og for samme lønn som før. Sånn går nu dagan. Så får vi se hvor lenge helsa holder. Renholdere ligger nemlig på topp i sykefraværs- og uførhetsstatistikken i Norge.

For noen er det tungt å svelge at man jobber som renholder i et samfunn der alle helst “skal bli noe”. Du har sett hvordan enkelte viker unna med blikket når du kommer gående bak vaskevognen, hvor forfjamset de blir når du sier blidt “hei!” med dobørsten i hånda. At de automatisk snakker engelsk til deg fordi de antar at du ikke er norsk. Det er jo bare utlendinger som tar drittjobbene, sant?

Renholderen er ikke “viktig”. Arbeidsgiver vet at hvem som helst kan vaske. Arbeidsgiver vet også at renholderen er avhengig av den (lave) lønnen h*n får, og ikke vil risikere å miste jobben. Jobber innen renhold er tilgjengelige, og du trenger ikke ha utdannelse eller kunne språket. Kroppen din er verktøyet ditt. Blir du skikkelig god til å vaske kan du la hodet hvile. Da gjør kroppen jobben på automatikk. Jeg pleide høre på musikk. En god anledning til å fordype seg i den siste utgivelsen fra din favorittartist, om du vil. Eller en god podcast. Eller P4.

Hvorfor fortsatte jeg å jobbe som stuepike og renholder i så mange år? Fordi det var enkelt. Til dels fleksible arbeidstider, jeg slapp å kjede meg like mye som jeg gjorde i en kveldstom butikk, jeg var ferdig når jeg gikk hjem, jeg jobbet selvstendig men kunne velge å være sosial med andre rundt meg hvis jeg ville. Jeg kunne til tider jobbe mye og tjene mer, og spe på et slunkent studielån. No biggie. Ca$h er ca$h.

Og selv om de fleste jeg har vasket og redd senger sammen med har vært slitne har de vært rause. Vondt i ryggen? I got your back. Det finnes en haug av fine, selvironiske, hardtarbeidende og morsomme stuepiker og vaskekjerringer av begge kjønn der ute. Takk til dere.

Kjære renholder – om du liker og har lyst å fortsette i jobben din (og det gjelder ganske mange, min egen mor inkludert): se på muligheten for å organisere seg. Du kan ta fagbrev, lære hvordan du kan gjøre jobben din på en god og trygg måte, og stige i lønn. Det finnes rundt 50-60.000 renholdere i landet, og mellom 5-600 som tar fagbrev hvert år (i følge tall her og her).

Og kjære du som skal bo på hotell i helgen: vær grei mot h*n som skal rydde rommet ditt. I alle fall si hei. Og har du vært så dust at du har pisset eller spydd andre steder enn ned i toalettet – legg igjen noe jæææævlig med tips. H*n fortjener det.

Alle vil bli anerkjent for jobben de gjør. Også de som gjør “drittjobbene” (som igrunn er helt vanlige og viktige jobber). Gi dem høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og større respekt. 

(Kan forøvrig anbefale Lotta Elstad’s “En såkalt drittjobb” som utgangspunkt for videre lesning.)

0 comments
Submit comment