— Anette Basso

Den som sover synther ikke

De som har kjent meg siden, tja, 2005-ish vet at jeg har vært en stor fan av Depeche Mode. Da burde jeg jo ha gått rundt og jublet høyt over nyheten om at de skal spille i Oslo i desember, og deres nye album Delta Machine burde rotert tungt på platespilleren/Spotify/whatever. Sannheten er den at jeg ennå ikke har hørt gjennom hele plata. Jeg er ikke like fanatisk som jeg engang var.

“Engang” vil si da jeg flyttet til Bergen, og hele min verden åpnet seg som på ny, også musikalsk. Depeche Mode var min port inn til synth og synd, og videre til folk som likte det samme, som introduserte meg for elektronisk musikk, som likte klubb, kunst og svette netter. Jeg var fullstendig hekta, kjøpte hele backkatalogen (de har nå gitt ut 13 ordinære album) i ett jafs på Platekompaniet, og forsvant inn i Dave Gahans åpne, veivende armer.

Jeg har en tendens til å bli fullstendig oppslukt av én ting/artist/person over tid, noe som også gjelder musikk, og jeg spiser gjerne samme frokost i måneds- eller årevis før jeg skifter. Men når det går over så er det over. Jeg orker ikke lenger tanken på makrell i tomat.

Så ille står det ikke til med Depeche Mode-interessen. Men fremfor å være en lidenskap, noe jeg bruker tid på å lytte til, lese om, delta i forumdiskusjoner, er det en av mange favoritter i cd-hylla og Spotify. Jeg føler ikke lenger at Martin Gore er den eneste som virkelig forstår meg, og jeg tror ikke jeg kommer til å begynne å grine hysterisk under “Never Let Me Down Again” under konserten på Telenor Arena, som jeg gjorde første gang jeg så dem live på Quarten i 2006.

Førsteinntrykket av Delta Machine er at det er mørkt, velkjent, velprodusert – og kjedelig. De nå godt voksne herrene holder fremdeles koken på et vis, og tenker sånn passe med kuken – i alle fall om jeg skal følge VG’s anmelder i at det er en “kåt plate”. Videoen til andresingelen “Soothe My Soul” er en sexy (er det lov å si sensuell?) affære i sort-hvitt, en oppskrift som har fungert mange ganger før i Depeche Mode’s videohistorie. La meg vise dere et par stykker om noen strakser.

Jeg liker denne låta. Det er den beste på plata og fortjener en heftig klubbremiks. Den minner meg om hvorfor jeg ble hekta i utgangspunktet. Hvilke nervestrenger i moll de har plukket på i løpet av årene. Den minner meg om glansdagene fra Violator, dels Songs of Faith and Devotion. Mine favorittplater i tillegg til disse er de tidligere Black Celebration og Music For The Masses. I tilfelle du lurte. Og Depeche Mode anno 1988 i livefilmen 101…nådeløst. Konserten fredag 13. (!) desember blir en fin tur ned mimreveien.

Kos deg med “Soothe My Soul” – grunnet nakenhet og slanger sies det at denne er NSFW, noe jeg ikke bryr meg om, oooh, jeg er en resepsjonsrebell. Og sjekk ut sort-hvitt-sexyness i “I Feel You” og “Strangelove”.

Bonusgif:

0 comments
Submit comment