— Anette Basso

Archive
ymse

Deliveries every day newspapers and food
Never had to venture out the phone has been removed
Open up the window and stare up Primrose Hill
Sitting here it’s dark outside and everything is still

– Madness “Primrose Hill”

Det er lov å lengte mot lysere tider. Og London. Og den lille knausen som heter Primrose Hill. Et must å besøke, gjerne med en Guinness i posen eller kanskje noe søtt fra et av de snobbete bakeriene på veien. Godt selskap er kjekt å ha, men ikke nødvendig.

Bilde av deg selv kan du jo fikse selv. Med duckface. En såkalt “selfie”.

IMG_3680IMG_3683IMG_3682IMG_3685

 

Read More

Jeg var i ferd med å skrive en bokanbefaling (svensk skjønnlitteratur, type mycket bra), men så kom jeg over denne RYSTENDE og PROVOSERENDE saken via Dagbladet.

Forfatter Jørn Horst Lier (vet ingenting om ham, bortsett fra at han er en forfatter som folk skriver særoppgaver om) fikk denne mailen:

At first I was like:

And then I like:

Før jeg kom med en oppfordring og en Sterk Mening som jeg synes var såpass okei at jeg skal la den avslutte denne bloggposten også:

Read More

Waiting for the seven eighteen
January is endless
Weary-eyed and forlorn
The Northern Line is the loudest

– Bloc Party “Waiting for the 7.18”

Sjekk ut disse fine fotografiene fra undergrunnen. Slutten av søttitallet, begynnelsen av åttitallet, typete typer og rypete ryper. Byen er London, fotografen heter Bob Mazzer.

Read More

Read More

Mat og mannelabb.

IMG_3404IMG_3486IMG_3565IMG_3664IMG_3726

Read More

Read More

Jeg trodde jeg hadde fått en skikkelig valg-hangover. Hodet hamret, ryggen var klam, halsen klødde. Blåtirsdag. Tunge øyelokk, ambivalente magefølelser. Flimrende bilder av Christian Tybring-Gjedde og Siv Jensen på netthinnen.

Men så var jeg bare blitt småsjuk! Host host! Og det i landet som flyter over av melk og honning! Noen må gå. Jeg blir i senga.

Read More

I mars skrev jeg denne teksten for Oh Chérie om feminisme. I dag dukket det opp en ny kommentar.

tom
jeg

Read More

Det er mandag.

Women Laughing Alone With Salad

Read More

Mensen skjer. Stort sett hos de fleste kvinner du kjenner i fruktbar alder én gang i måneden. Ikke nødvendigvis så kjekt eller stilig eller behagelig, for noen helt forjævlig eller kanskje overflødig. For hekkeløper Isabelle Pedersen ødela mensen faktisk hele VM:

– Jeg har hatt problemer med at mensen ikke kommer når den skal. Det har plutselig gått to uker, seks uker, åtte uker. Den har ikke vært der den skal, sier en åpenhjertig hekkeløper.

Så så, Isabelle. Tenk positivt.

Der er mest sannsynlig flere kvinner i din umiddelbare nærhet som menser akkurat NÅ. Over hele kloden menses det, i bøtter og spann (eller i stadig mer populære menskopper). I noen deler av verden er det fremdeles et stort tabu, mens (!!) i flere kulturer markeres en jentes første menstruasjon som en stor begivenhet og grunn til feiring. Hey, det finnes til og med en egen nettbutikk for første-mensen-partyeffekter!

Ah, historiene vi kan fortelle. Om smerteblod, overraskelsesblod, oralsexblod, våkne-opp-på-det-japanske-flagget-blod. Indre demninger som brister, MENGDER av blod. Og kramper, kvalme, chuncks, cravings, kviser – bare noen av bestanddelene i noen av de beste og verste mensenhistoriene på internettet.

Min favoritt? The Tupperware Incident. Eller denne:

“In that moment I stopped moving, I felt something drop. Out of my pants. It was my pad. My thick pad, so soaked with blood it’s shape could not be made out. It was like I’d given birth to a pile of medical waste. It had gotten so wet with blood it had come unstuck from my panties, and slipped out of my shorts. Blood covered my thighs and stained my shorts.”

Mensen kan være litt flaut, veldig morsomt, skikkelig plagsomt, men er som alle andre artige kroppsfunksjoner heeelt naturlig. Ei den der mensen, hekkeløper eller ei. Og kos deg med et par morsomme mensproduktreklamer. God mens.

Read More

“Alle” skal på Øyafestivalen denne uka. Ikke jeg. Jeg skal være i Bergen og feire min egen Bassofestival.

Det gjorde jeg i fjor også, på det tidspunktet hvor jeg innså at masteroppgaven var laaangt i fra å være ferdig, og at jeg kanskje var litt deprimert i det jeg satt alene på en benk ved Lille Lungegårdsvann og gråt mens jeg hørte på Bon Iver (som spilte på Øya), First Aid Kit (som også spilte på Øya) og Stone Roses (jepp, de spilte også på Øya).

I år feller jeg ingen tårer, og masteroppgaven er forlengst (?) levert/glemt/gjemt. Min Bassofestival blir ekstremt laidback og budsjettvennlig, altså den rake motsetningen av festivalen som foregår i Oslo. Et par punkter står likevel på agendaen:

– Lese ferdig denne boken

– Se ferdig Orange Is The New Black på Netflix (og hente eyelinertips fra Flaca)

– Nippe til Campari og se denne videoen fra Angel Haze om og om igjen:

– Grille. BBQ-style.

Read More

Det er ikke bare agurknytt og rojale fødsler som får lov å havne på avisenes førstesider på nett og papir. Aftenposten har i skrivende stund en fin serie av saker som viser hvordan forskning leder til innovasjon – konkrete utfall av kreative innfall (og mange, lange forskningstimer) ved landets åtte universiteter. Ny viten blir til nye produkter, som kan gjøre hverdagen enklere, redde liv, spare tid, miljø og penger.

Knut Olav Åmås skriver i sin kommentar at Norge er middels god på innovasjon, og som kjent ligger våre naboland i Finland og Sverige et stykke foran. Dette ble også tematisert på årets Christiekonferanse, der det kom frem at Finland, landet med de tusen sjøer og Nokia og Nokian og Mummitroll, bruker nesten dobbelt så mye av sitt bruttonasjonalprodukt på forskning og utvikling enn det Norge gjør.

Jeg har selv et par forslag til hva jeg synes norske universiteter bør satse på for å gjøre hverdagen enklere og livet bedre mer generelt. Det dreier seg om to fenomener jeg synes er kule og stilige – teleportasjon og hologram.

Teleportering defineres som “forflytning av et fysisk objekt ved at det oppløses og dukker opp et annet sted i samme øyeblikk det forsvinner fra sin første posisjon” og er ikke bare noe som finnes i Star Trek. Det kan på en måte sammenliknes litt med en faxmaskin (når faxet De sist?), og foreløpig er fenomenet begrenset til fotoner.

Jeg synes av kvantemekanikken kan være litt grei og dele med oss litt større partikler. Tenk så praktisk når du for eksempel har forsovet deg til jobb mandag morgen eller når du våkner fyllesyk i et klamt telt og helst vil hjem til din egen seng asap. Eller om du våkner i en veldig feil seng og vil veldig, veldig fort bort. Kaste ut en irriterende gjest fra utested? I teleportøren med deg, drukkenbolt! Jeg ser faren for at kollektiv transport vil lide under innføring av teleportering, men tenk så miljøvennlig. Aldri mer giftlokk over Danmarksplass.

Baksiden av medaljen?

“(…) prosessen tar livet av deg. Du gjenoppstår heldigvis, eller rettere sagt: en klon av deg gjenoppstår – men det er nok lurt å tenke seg om to ganger”. 

Okei. Noen må jobbe litt mer med saken.

Hologram og holografiteknikk er heldigvis litt nærmere innen rekkevidde. De siste årene har teknologien gjort store fremsteg, og nærmer seg nå et realistisk kommersielt potensiale. Også kunstnerisk har holografiteknikken bidratt til fine ting, har blant annet både levende og døde kjendiser vist seg som tredimensjonale bilder på en 2D-overflate. “How Tupac hologram worked” er nå mer googlet enn “How Tupac got killed” (hvordan det tilfellet faktisk funket, selv om det egentlig ikke var et hologram, kan du lese om her).

En rekke innovative hologramprosjekter er underveis, som potensielt gjør det mulig å “trykke” på ikoner som svever som bilder i luften. Interaktivitet bitches! Sitte i stua med popcorn på fanget og switche mellom middelmådige underholdningstilbud uten å få fettmerker på fjernkontrollen eller iPad’en! Vise seg på festen til den litt kjipe kollegaen din uten å faktisk være der! Gud så bra dette blir.

Mitt favoritthologram er det Alexander McQueen viste av Kate Moss i 2006, post-kokainskandalen som gjorde at de fleste designere vendte henne ryggen. Se så nydelig.

Herregud. Jeg gleder meg sånn til fremtiden. Jeg vil ikke dø.

Read More

(utdrag fra en Facebook-chat tidlig fredag ettermiddag)

Sitter her og leser D2. Av og til hater jeg alt når jeg leser D2. D2 skriver om niåringer som lager gourmetmat og har gratinerte snegler som favorittrett og lager sin egen vinaigrette.
– Sist ble det fenalår og parmesanost, sier Trym. – Hva serverer du til det? – Trøffelhonning, for eksempel.

Han må jo få kose seg litt når moren er kokainavhengig og faren er en horebukk.
Hvem faen kjøper trøffelhonning til ungen sin?
De skal spise leverpostei de.
Den kjipe gule.

– Det beste jeg vet? Det tror jeg må være andebryst. Det lager jeg ganske ofte. (Sebastian, 13)

Jeg kler ikke sjalusi.
Jeg også vil ha andebryst ganske ofte.

Jeg blir irritert over hvor irritert jeg blir av D2
JEG VIL IKKE VÆRE EN AV DEM MEN SÅ ER JEG DET LITT LIKEVEL!!!
Jeg vil også spise andebryst 🙁

Det er jo en spesiell rase det der bilaget er laget for.
Og det er ikke oss, tror jeg.

Jeg tror og håper ikke det. Men det er ganske nærme en fredagsbibel for mange i min nære krets. Jeg kan sette pris på en artikkel om parkarkitektur as much as the next one, men ofte blir jeg bare sittende og riste på hodet.

Jeg leser det omtrent hver fredag.

Ja altså, den ligger jo her på jobb, rett foran meg.

Mye bra, Mye jeg ikke kan relatere til om det sto om livet

Nettopp. Det er vel helst det at mange jeg kjenner tror det er sånn ting er, bør være, for de fleste. Mens det faktisk er en ganske marginal målgruppe av Det Norske Folk. D2-verden er en ganske liten verden.

En liten rar verden. Steinalderdiett og sånne gymsokker for voksne? Det vil jeg ha meg frabedt.

Kan du love meg at du aldri vil gå med gymsokker for voksne?

Jeg kan ikke love deg verden, selv om jeg vil. Men akkurat det, det kan jeg love deg Anette.

Du det holder ganske lenge for meg det altså. Verden kan vente. Aldri-gymsokk-garanti – det vakreste du kan gi. Noen. Noengang.

Read More

17. mai-helgen ble en festival, og her sitter jeg i bakrusmodus, på en tirsdag som egentlig er en mandag etter en mandag som var søndag.

Min mor kom på besøk til Bergen for å feire nasjonaldagen sammen med oss. En familievennlig 17. mai feiring med salt fenalår og søte kaker, metervis med pølser, noen få regndråper i proseccoglassene og varme bunadskropper.

18. mai med reker og Grand Prix, Shaky Punk i glasset, en dance-off på Garage kl 0350, allsang til Eternal Flame, og et evigvarende nachspiel i en botanisk hage med musikk fra en mobiltelefon og soloppgang.

Døse i sengen med solstråler i fjeset og svetteperler på ryggen. Å få lov å spille Loreen med “Euphoria” i fullt alvor på Legal natt til 20. mai. Å spise rester av festmat på tredje dagen.

Close your eyes, give me your hand, darling. Led meg ikke ut i fristelse. Nå tar vi det med ro i et par uker og fokuserer på Festspill og frilansing.

IMG_2569

Read More

En fredelig lørdag morgen. Ingen hangover, alene hjemme, velfylt kjøleskap og kaffe på kanna. Og en pus som maler og vil leke. Nåååh. La oss ta noen søte bilder, tenkte jeg…

IMG_2536

La oss ikke, tenkte Fenris. Han vant. Som vanlig.

IMG_2552

Read More