— Anette Basso

Archive
voksenlivet

Sitter du på jobb nå? Skulle du egentlig ha gjort ferdig en arbeidsoppgave i det du leser denne teksten? Sitter du tilbakelent i kontorstolen med en kaffe og multitasker? Du er ikke alene.

«Observasjonsstudier av både studenter og kontorarbeidere har vist at folk typisk skifter fokus til en annen oppgave oftere enn hvert tiende minutt.»

Det skriver Ida Aalen. Hun er rådgiver hos Netlife Research og skriver en bok om sosiale medier. Samtidig har hun skrevet om mislykket multitasking i Dagens Næringsliv. Hun viser blant annet til forskning som viser «at de som hadde for vane å multitaske gjorde det dårligere enn de som ikke hadde til vane å multitaske, fordi de lettere lot seg distrahere av irrelevante stimuli.»

Ah, irrelevante stimuli. Dersom du, som jeg, har en tendens til å forsvinne inn i et k-hole av stilige Pinterest-kontoer, kattebaserte memes, feministiske diskusjonsforum og eBay-kupp mens du eeeegentlig burde konse på rapporter, artikler, språkvask eller eksamensskriving – prøv Self Control.

«Å holde seg unna sosiale medier (eller epost) krever en god dose selvdisiplin», skriver Ida Aalen. Eller en app som blokkerer alt irrelevant innhold for en gitt periode. Jeg fant appen i det jeg var midt i masteroppgaveinnspurten. Fordi jeg var grusomt lei av hele oppgaven var det veldig lett å miste fokus. Bort med facebookflørting, triviell tweeting og tafatt tumbling – Self Control bidro til at jeg halte i land en solid nestbest karakter.

I disse dager har jeg ikke særlig behov for Self Control på daglig basis. Når jeg sitter med store arbeidsoppgaver som jeg vet vil ta tid og kreve konsentrasjon er den likevel grei å ha. Steng ute alt som ikke er direkte relatert til arbeidet i en time eller to – fullt fokus lønner seg i lengden!

Read More

Vær hilset, smukke leser. Nå skriver vi september, og det er vel strengt tatt på tide å vekke bloggen fra sommerdvalen. En hel del ting har skjedd siden sist. Det beste er at jeg endelig kan dedikere all min tid (eller i alle fall 7,5 timer fem dager i uken) til det jeg liker aller best — tekst.

Språkfolk har flyttet inn i nye, fine kontorer i Nygårdsgaten, og jeg er ansatt i full stilling fra og med i dag. Nå er jeg tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver i Norges beste tekst- og kommunikasjonsbyrå. Jeg skal holde kurs i klarspråk og god tekst på nett, jeg skal produsere godt innhold for kundene våre i de store vestlandsnæringene, og bidra til lol stemning på kontoret.

Hurra og jubel og hæla i taket! Kledlig ydmykt feirer jeg med rød leppestift og en selfie i Photobooth mens mine kolleger har et møte i fellesrommet. Jeg kommer tilbake med en summerende oppdatering over Min Spennende Sommer. Som egentlig ikke har vært så spennende.

Bilde tatt 01.09.14 kl. 14.14

Read More

…om flytting er at middagene dine i en periode ser slik ut.

image

Read More

Jeg er friskmeldt og tilbake på jobb. Heldigvis for meg og mitt barn som aldri skal bli født arbeider jeg ikke i meglerbransjen og er mann:

Read More

Se deg rundt på arbeidsplassen. Hvem er det som sørger for at kaffen er klar til møtet, som rydder bordet etterpå, hvem er det som sørger for at bursdager blir markert med tilhørende kjøp av blomster og snacks, hvem booker møtet, hvem lager briefen?

Nå er jeg relativt fersk i voksenarbeidslivet selv, men noe har jeg plukket opp. Stort sett gjelder regelen om at ferskingen gjør arbeidet de mer erfarne helst vil slippe. I get it. Er du junior så er du junior. Du har mindre ansvar, og flere «drittoppgaver» (i anførselstegn, for jobben du gjør er fremdeles viktig).

Men disse små, rutinepregede oppgavene som du sjelden tenker over at noen alltid gjør er ikke alltid forbeholdt den junioransatte. Disse oppgavene er kjønnede.

Det er kvinnene som rydder bort kaffekoppene. 

En studie ved et britisk universitet kan kanskje kaste litt lys over tematikken. De har forsket på hvorfor kvinnene havner bakpå i arbeidslivet, med utgangspunkt i PR-bransjen. Det er ikke bare det at vi føder barn, men også at vi har en større og mer usynlig arbeidsmengde.

Den svenske kommentaren av Lina Thomsgård, som gjorde meg oppmerksom på undersøkelsen, påpeker at:

«När juniora tjejer i takt med ökad erfarenhet befordras eller klättrar uppåt till mer seniora poster förväntas de, eventuellt av både sig själva och omgivningen, fortfarande göra det juniora jobbet. Också. Sköta infomejlen, den dagliga webb-hygienen, boka möten, göra fint och stämma av.»

Du kjenner deg kanskje igjen? Igjen, dette er én studie med utgangspunkt i én bransje, men den peker likevel på en struktur – dette er ikke tilfeldigheter. Kanskje er det annerledes på din arbeidsplass, men som kommentatoren sier: «om vi zoomar ut, känns det ändå inte lite bekant?»

Hennes forslag er å gjøre empiriske studier på egen arbeidsplass. Er du en av kvinnene som rydder? La være. Se hva som skjer om du ikke tar på deg arbeidsoppgavene som ikke står i kontrakten din, men som du likevel gjør fordi ingen andre gjør dem, og du kan like godt gjøre dem, det gjør deg ingenting, du liker dessuten å ha det ryddig og du bruker mindre tid enn de andre på å gjøre dem…

Så, hey girl – la den som faktisk er junior gjøre juniorjobben. Så kan du bruke tiden din på det du får betalt for å gjøre.

Read More

Når brukte du sist opp et plagg?

Regnbygen vrenger paraplyen min, og jeg stiller meg under nærmeste tak. Tilfeldigvis det utenfor en klesbutikk. Jeg går inn, rister den vindskjeve luggen på plass, og titter meg rundt. Har ikke vært her inne på noen måneder, og nå har de salg. Igjen.

Midtsesongsalg med gode tilbud. 50% avslag, 75% avslag – oioi! Legger paraplyen fra meg, blar gjennom salgsstativet. Denne var fin. Og denne.  Også så billig. Ser meg rundt. Vil. Ha. Alt.

Jeg dro hjem med uforrettet sak, og fortalte om hendelsen til min romkamerat. Hun kunne bekrefte det samme. Om det å gå inn i en butikk, kjenne pulsen slå hardere, å slå kloa i alle de fine tingene, nå, fort, prøve klærne, ta avgjørelsene – at det er mer stress enn gøy. Og at man ender opp med en variant av noe man allerede eier fra før av. Jeg blir flau bare av å skrive det høyt.

Hvor kommer denne trangen til å kjøpe noe nytt fra? I mitt tilfelle er det snakk om å vende vaner, og roten ligger kanskje i å ha vokst opp med å ha lite. Alltid mindre enn de andre. Jeg har en tese om at de som har minst ofte kjøper flest (billige) ting. Kvantitet over kvalitet all the way, det kjenner jeg fra min egen oppvekst.

Jeg har nevnt i forbifarten her på bloggen at jeg ville rette et kritisk blikk på mitt eget forbruk i løpet av 2014, basert både på dårlig økonomi, dårlig plass og større kunnskap. Særlig klær er billig i Norge, og har du litt kapital og bryr deg om å se bra ut er det lagt opp til en enorm forbruksfest.

Jeg har gradvis ryddet, byttet, kastet, solgt og donert bort store deler av garderoben min. Ved årsskiftet skrev jeg en liste over 10 ting som jeg så for meg at jeg både kom til å trenge og ønsket meg, av klær og sko. Disse tingene “får jeg lov” å kjøpe nytt i 2014. 

Et overkommelig mål for mange, og det har gått fint så langt. To ting på listen henger i skapet, begge kjøpt på nyttårssalg. Dødsfine ting, som skal få selskap av et par andre godbiter når jeg drar til Stockholm i påsken (hallå Fred Perry-butikken). Listen omfatter foreløpig ikke “nødvendigheter” som undertøy, sokker, hudpleie, sminke og liknende, men det har blitt mindre av alt dette også.

Irina Lee sier i sin Pecha Kucha-snakk at å bruke opp et plagg er et av de mest miljøvennlige tiltakene du kan gjøre i hverdagen. Hun gjennomførte en to år lang og ganske streng shoppestopp, og peker på muligheter for fornyelse gjennom byttekvelder og gaver. Se hennes nettside for mer info. #raust #inspirerende #viktig

Temaet er ikke grensesprengende, kanskje litt døllt, for noen litt misjonerende – slutt å kjøpe alle tingene, bli et bedre menneske liksom. Men tenk på det, spar miljøet, og deg selv for penger, plass, og hetetokter i prøverommene. Billigkjedene skjelver i polyesterbuksene.

Read More

(Anonym venninne hører en låt på radio og chatter meg opp på Facebook)

Feist på p13 no. Herreguuu, flashback til første gang vi va i Berlin. Følte me plutselig dritgammal…

Du e eldgammel! E og. Skrukkete og utdatert. Vi kan likesågodt pensjonere oss og leve på portvin resten av våre dager.

Da va vi typ 21-22
Leeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeenge siden

…ikke…si det engang. IKKE. E du KLAR over kor fort dei typ siste fire åra har gått? Skyt me opp med algetilskudd og dyre krema, e orka ikke!

Ikke e heller.
Snart TRÆDVE baby

Jaja. E e mye kulere no enn da, og smartere, så sånn sett blir det jo bare bedre. Og siden e ikke skal ha barn har e all verdens med tid enda. JUST FOR ME AHAHAHHAA. Boom.

Haha, keep telling yourself that! Men hadde e hatt masse casholinis hadde e støkke avgårde på ei jorda rundt reise.
Også vil e på cruise i karibien tralalalalala
Weezer cruise
http://theweezercruise.com/

E tror Weezercruise e selve ungdomskilden

Read More

Akademisk utdanning gir unge dårlig økonomi. Well duuuh, tenker jeg, i det jeg ser overskriften på forskning.no og samtidig logger meg på nettbanken. Saken, med Universitas som kilde, forteller meg at utdanning lønner seg, men høyere utdanning gir liten gevinst på inntekt over et helt liv.

Det er et sårt tema. Jeg har bakgrunn fra den arbeidende klassen, et hjem med dårlig økonomi, foreldre i lavtlønnsjobber, familie på uføretrygd. Ingen pushet meg for å bli noe mer, noe bedre. Ingen sa “gjør leksene dine, velg riktig skolegang, velg et yrke som gjør at du slipper å slite deg ut, som gir deg økonomisk frihet”. Og det var i hvert fall ingen som sa “velg humanistiske fag på universitetet”.

Min kulturelle kapital (heisann Bourdieu) er relativt sterk. Den økonomiske not so much. Jeg tjener mindre enn de fleste jeg kjenner, mindre enn min søster som er frisør, mindre enn min kjæreste, som ikke har høyere utdanning. Det suger litt å være den som alltid er økonomisk underlegen. Men det er selvvalgt, og jeg er ikke fattig slik som overskriften sier, langt ifra. Jeg har det godt. Der er bare en skjevhet i forventninger, ønsker og realiteten.

Penger betyr lite for meg, det burde kanskje betydd mer. Men jeg ville aldri ha valgt bort universitetet (og studielånet). For meg var det den eneste riktige veien videre, jeg fortsatte med det jeg var flink til. Lese, lære, skrive, analysere. HF-fakultetet har gjort meg styrtrik. På kunnskap, på kritisk sans, på kunst, kultur, litteratur. Teorier som jeg har sett i praksis, som har endret måten jeg forstår verden og mennesker på.

Alt dette betaler ikke husleia alene. Det gir ikke rom for spontane turer til London eller Berlin, hybridbil, eller nye designputer fra Danmark. Årene som student og frilanser gjør meg ikke til en pensjonsvinner. Særlig som kvinne er det noe jeg har begynt å tenke på. Å jobbe i en liten bedrift i privat næringsliv gjør meg heller ikke til en brødvinner (ennå). Selvsagt finnes der humanister som tjener fett. Men jeg er ikke en av dem.

At jeg hele livet har snudd på krona, vaket på null, av og til i minus, at jeg aldri har hatt en BSU-konto – dette kunne vært annerledes om jeg hadde valgt et yrkesfag. Vi høyt utdannede, middelklassestrebende flinkiser i storbyleiligheter og dyre sko tenker ofte vel godt om oss selv, og livet vi lever. Vi ser tv-bilder fra “folk flest” sine hjem og ler av interiøret deres. Hadde vi sett bankkontoen og pensjonssparingen deres tror jeg tror jeg latteren hadde stilnet.

Jeg gir tusen tomler opp til alle som velger yrkesfag. Det er smart. Hvis du liker det. Fagbrev er den sikreste veien til arbeid og god lønn i ung alder, viser NIFU-undersøkelsen Universitas tar utgangspunkt i. Den friheten kan gi deg et godt liv, og jobben du gjør er viktig.

Mitt fag lå aldri i fingrene, men i hodet. Og jeg valgte med hjertet. Det betaler jeg for i dag. Men den prisen synes jeg er helt grei.

Read More

I dag begynte jeg i ny jobb. Nå er jeg tekstforfatter på deltid hos Språkfolk – en bedrift som lenge har ligget høyt på lista av drømmejobber. Språkfolk er Norges eneste reine tekst- og kommunikasjonsbyrå. Bedriften er født og oppvokst i Bergen, skapt og driftet av driftige folk med bakgrunn fra “mitt” fakultet. Humanist og businessbevisst? Javisst!

minplass

Nå bobler det av forventninger, iver etter å komme i gang – og en sunn dose prestasjonsangst. Hvor stødig er egentlig min egen språkføring? Hvordan kommer min bakgrunn og kompetanse best til nytte? Hva skal jeg jobbe med? Språkfolk leverer

– tekstforfatting

– redigering, språkvask, korrektur

– oversettelse

– kommunikasjonsprofiler/språkprofiler

– manus

– navngiving

– abonnement

– kurs og foredrag

Tjohoi! En meny av tjenester som krever både kreativitet, analytisk grundighet og/eller kommersiell appell, til en bred kundegruppe landet over. Hvorfor? Godt språk -> tydeligere profil -> mer effektivt -> økt lønnsomhet.

For å si det litt bråkjekt (og dette er kun min egen påstand)- vår kompetanse gjør at vi er flinkere enn deg til å si det du egentlig vil si. Kontakt oss om du trenger tekst eller rådgiving om måten du og bedriften din kommuniserer på.

noenord

I dag var det opplæring med boller og kjeks på bordet. Som frilanser jobber du alene, for og opp imot en kunde. Det blir digg å kunne gå til en fast arbeidsplass, møte kjekke kolleger, i lune lokaler med sjarmerende skråtak midt på selveste Bryggen. Men det blir også en øvelse i det å samarbeide, dele den kreative prosessen med andre – hvor godt kommer jeg til å takle kritikk?

Her, på denne bloggen, er det kun jeg som regjerer. Ingen som leser korrektur, kommer med innspill eller avviser forslag. Og sånn skal det forsette å være, her, men ikke der. Heldigvis. Språkfolk er et lag, og jeg har masse å lære av å spille tekstball med erfarne, øh, språkfolk.

Nå bedriver jeg altså ord. På daglig basis. Og får betalt for det. Hei og tusen takk til Lene, Synnøve, Einar og Hanne, som utgjør Språkfolk. Jeg gleder meg til å bidra.

Sjekk ut Språkfolk sine hjemmesider, og følg oss på Facebook og Twitter!

Read More

Venter du på studielånet? Har du fått restskattesmell? Har du brukt opp lønna på grillmat og utepils? Og er du sulten? La meg da tipse deg om bloggen A girl called Jack. Hun deler oppskrifter på mat som er sunn, smakfull – og jæla billig.

Småbarnsmoren Jack Monroe har blitt småberømt i Storbritannia for å blogge om å leve på et 1o punds matbudsjett per uke – 10 britiske pund tilsvarer i skrivende stund under hundre kroner. En kan forøvrig ikke sammenlikne direkte til norske forhold med mindre man regner på forskjeller i pris- og lønnsnivå, og jeg er ingen økonom. Men jeg jobber deltid, har gjennomgående lite penger å rutte med, og prioriterer de helt sikkert “feil” i forhold til allmenn snusfornuft.

Jeg tenker sjelden på penger i det jeg legger varer opp i handlekurven. Jeg tenker på hva jeg har lyst på, hva som er sunt (nok), og om det er realistisk at jeg kommer til å ta meg tid til å lage og spise opp all maten jeg kjøper.

Nå skal jeg betale første avdrag av skattesmellen jeg pådro meg, og må begynne å tenke pris, også på mat. Jeg har en romsligere økonomi enn Jack Monroe, og jeg liker stort sett alt. Om jeg forsøker tenke og leve litt mer som henne kan jeg bruke penger jeg sparer på andre ting – en ny plate, eller den boken om norsk likestillingshistorie som jeg har ønsket meg. En drink på Ujevnt og en ny, sort strømpebukse.

For nå må jeg velge og prioritere. Som de aller fleste av oss faktisk må. 

Mange av oppskriftene hun deler er vegetarmat, og da må jeg nesten gi et lite nikk i retning den nynorske Veggisbloggen, som lenge har ligget bokmerket på min Mac. Mye nam uten mø og bæ.

Monroe har fått mye kudos blant annet for sine gulrot-kummin-bønneburgere, en curry med aprikoser, og noen fristende gulrot-koriander-falafler. Jeg forsøkte meg med passe hell på squash-og-mynte-fritters forleden dag – nam! Dessuten har hun grønne nok fingre til å holde liv i en rekke urteplanter, noe jeg selv har ønsker og ambisjoner om å få til (hjelp meg!).

IMG_3347[1]

Jeg kaster for mye mat, det gjør kanskje du også. Og jeg har noe å lære når det gjelder å porsjonere ut maten i fornuftige mengder, og bruke tid på å planlegge. Ei jente som heter Jack er en fornuftig stemme å lytte til. Sjekk ut alle hennes Below the line-oppskrifter her. Bønner på boks, here I come! Korianderplante, vær så snill å ikke dø!

Read More

“Bare vent, du kommer til å ombestemme deg”

Kanskje, kanskje ikke. Jeg har skrevet en tekst for Oh Chérie om å være barnfri – sjekk den ut her!

Read More

Jeg er fryktelig lite opptatt av penger. Penger er et middel for å oppnå andre ting, som å ha det moro, bli mett og sørge for tak over hodet. Å ha penger i seg selv er av liten verdi for meg. Og jeg liker ikke tenke på penger.

Men noen ganger må man tenke på penger, og det skjer når man har lite av det. Da blir ting stress. Stress er det motsatte av moro.

Jeg har vokst opp med lite penger, og utdannet meg til høy kulturell fremfor økonomisk kapital. Jeg har ennå ikke landet en fulltidsjobb, og innser at jeg har for lite penger i forhold til månedlig forbruk. Jeg bor ikke billig, og ser frem mot en saftig restskatt. Sånt gjør meg litt stressa.

Kulturviteren har kommet frem til følgende regnestykke:

Tjene mer penger + bruke mindre penger = bedre økonomi = mindre stress = mer moro

Siste del av regnestykket er kan bli en utfordring. Hvordan få mer moro ut av å bruke mindre penger? Kan jeg finne på annen type moro enn å drikke opp pengene mine på Ujevnt og Garage? Bør jeg blokkere eBay? Skal jeg kutte ned på svart-strømpebukse-budsjettet? Forslag til billig og gratis moro mottas med takk.

Så var det første punkt om å tjene mer grunker, gelter, dollars. Jeg skriver jobbsøknader til fingrene blør over tastaturet, uten innertier så langt. Det i seg selv er grunn nok til å henge litt med hodet – INGEN VIL HA MEG JEG KAN INGENTING JEG ER VERDILØS OG HÅPLØS OG KOMMER TIL Å ENDE OPP DER JEG BLE FØDT (i arbeiderklassen).

Det er på de dårlige dagene. De bedre dagene er fulle av halvfulle glass, ingen problemer kun utfordringer, ideer og muligheter og inspirasjon og visjon og yolo hele veien til Sparebanken Møre. Ting er på gang, nye samarbeid og prosjekter henger passe løst i luften. Og jeg tror ærlig talt at hvis man sier “ja” mange nok ganger til ting så vil man få betalt for det, ikke bare i erfaring og god karma, men også i kalde harde ca$h. 

Jeg ønsker å være til nytte i en jobb sammen med smarte kolleger der jeg kan bruke hodet og gjøre det jeg kan, som er å skrive, analysere, formidle. Den er der ute, den jobben. Og den jobben vil gi meg en helt streit lønn som gjør livet litt enklere å leve. Litt mer moro og fremdeles tak over hodet. Mindre angst over vinduskonvolutter og rom for en ny Fred Perry-trøye i ny og ne. Kanskje til og med tre ukers sammenhengende ferie, jeg har hørt rykter om at det er vanlig.

Enn så lenge blir det resepsjonsjobbing, mer tunfisk fra boks og mindre øl fra importflaske. Det har jeg ikke vondt av.

PS. Ansett meg. CV’ en ligger her. 

Read More

konferanseBildet over er fra gårsdagens shippingkonferanse, med gjennomgang av beredskapsrutiner og forsikring. Her er så underlig, jeg er visst havnet på feil klode. Hvordan?

Jeg er ferdig utdannet, og har siden juletider vært på jakt etter fast jobb. Noe interessant, relevant, utfordrende, innen det store feltet “kultur”. BAAHAHAA. Yeah right. En håndfull søknader har blitt sendt ut på de få jobbene som synes ok, uten hell så langt.

Det hjelper aldri å henge med hodet, i alle fall ikke om en har kost og losji å betale. Derfor videreutvikler jeg mitt virke som resepsjonist, en stilling jeg er underlig bekvem i, med tanke på mine begrensede people skills. Det jeg har er en flott  og jovial telefonstemme, og et serviceinnstilt vesen. Og en sveis som få eller ingen av mine nye (og ekstremt hyggelige) kollegaer har grunnlag for å forstå. “Du e så…festlig på håret, ja, det må eg si, veldig…fint”. The only skinhead in shipping?

Under konferanselunsjen på et av byens bedre hoteller forsøkte jeg forklare min bakgrunn som kulturviter, og ble spurt ut om mine ambisjoner nå fremover og videre i livet. Mumle mumle noe om frilans, mumle “prosjekter i Kulturvernforbundet”, “ønsker meg et stipendiat da”, mumle tekstforfatter og kulturformidling. Jeg trenger en strategi, jeg har en delvis plan, jeg vil noe mer. Jeg vil jobbe for det. Og jeg er optimist.

Så fra nå av tar jeg bybanen til jobb hver ukedag kl 0735 og jobber som sentralborddame på deltid i et shippingselskap. Busskort, kaffemaskin og leggetid før midnatt. Ikke det jeg så for meg. Det blir sjelden slik man ser for seg. It may not be right for evig tid, but it´s ganske okay.

hei

Read More

I dag leser vi om noen-og-tredve år gamle Silje som selv mener at hun eier en av Oslos kuleste ettromsleiligheter. Av bildet å dømme er jeg tilbøyelig til å være enig, snerten sekstitallsinnredning på et beskjedent antall kvadratmeter. Hun har løst spørsmålet Aftenposten stiller om hvordan det er

mulig å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo for dem som ikke har foreldre som kan hjelpe, eller bra med penger selv?

Selv bor jeg i Bergen, og jeg har begynt å lure på det samme. Det vil si, andre lurer på om jeg ikke lurer på det samme. Du vil jo vel helst eie ditt eget hjem, sant? Nå som du er ferdig utdannet og nærmer deg the big three-oh?

Jeg leier en dødsbra leilighet midt i Bergen sentrum sammen med en venninne. Store vinduer gir fra sjette etasje utsikt mot naboen Den Nationale Scene, opp mot Johanneskirken, og utover Laksevåg, Puddefjord, og fjell.  Wikipedia kaller huset vårt et av byens flotteste eksempler på funksjonalisme. Vi har en sympatisk husleie, hvitevarer som funker, balkong, to bad og en katt. Det kan knapt bli bedre. Med mindre jeg faktisk hadde eid den selv. 

I Norge eier 80 prosent av oss egen bolig, et mye høyere tall enn i våre naboland som vi ellers liker å sammenlikne oss med. Samme avis som viser bildene fra Siljes fine ettroms skrev i fjor om hvordan leietakere føler seg annenrangs. Å eie er normen, vi andre har ikke skjønt tegninga.

Jeg skjønner ikke tegninga. Jeg har aldri hatt en BSU-konto, har aldri hatt nok penger til at der er noe til overs mot slutten av måneden. Jeg spiser og drikker opp de kronene som står igjen etter at de relativt få regningene jeg har er betalt. “Det handler om prioriteringer”, liker mamma å fortelle meg. Hun har selvsagt rett, og hadde gjerne villet hjelpe meg med å skaffe meg egen bolig om hun kunne. Men det kan hun ikke. Jeg har ikke den fordelen med foreldrekapital som mange andre benytter seg av som førstegangskjøpere.

Silje på ettromsen utenfor Oslo sentrum valgte bo hjemme hos mor og far til hun hadde spart opp ti prosent egenkapital. Nå må vi spare til 15 prosent, og det vil ta en stund i min posisjon. Det kan hende jeg signerer min egen kjøpskontrakt en gang i fremtiden, at jeg kan sove i mitt eget lune hi. Det kan hende at jeg da er kvitt den lille følelsen jeg har nå om å ha noia for å binde meg fast til et sted, eiendeler, kontrakter.

Jeg verdsetter den friheten jeg har i å ikke eie mer enn jeg klarer fylle i en leiebil. I en annen tid og i en annen kultur hadde jeg muligens vært ansett som et dårlig gifteemne, med kun litt bestikk, en kasse vinglass, et skap med klær og en katt på kjøpet.

Journalisten i Aftenposten som intervjuer Silje spør på tampen:

– Men målet er kanskje en stor, flott leilighet – eller eget hus – en gang i fremtiden?

– Nei, målet er å ha råd til å leve, og å bo helt greit, sier Silje.

Siljes holdning til boligdrømmen får mine anerkjennende nikk. Sekstitallsinnredningen likeså.

Read More