— Anette Basso

Archive
pyntesjuk

Jeg følger ikke mye med på fashion, men i disse dager ruller det mye rart og fint over Instagramfeeden min. Veldig lite engasjerer meg, men så dukket nykommeren Caitlin Price opp:

Caitlin Price AW 15

Caitlin Price AW 15

Bildene er lånt fra Dazed and Confused sine nettsider. De har fingeren på pulsen vettu. Jeg drømmer om en tracksuit som er like glorete og vakker som den rosa der. Inntil videre får det duge med Adidas. Synlig stringtruse? Tror jeg dropper det. Kjørte den looken litt for hardt sent på nittitallet.

Men, det jeg ville snakke om her var egentlig assosiasjonene som ble vekket i møte med bildene. Caitlin Price er britisk og hun har trolig god peiling på britisk streetwear og subkultur. Jeg kom til å tenke på filmen Fish Tank, som er en av mine favoritter av nyere britisk sosialrealisme. Har du ikke sett den så må du se den nå med en gang.

Hovedkarakteren Mia er 15 år gammel og drømmer om å danse. Drømmer om en utvei fra en ganske kjipa tilværelse i en kjipa blokkleilighet i Øst-London, omgitt av kjipe venninner. Skjult skjør og sårbar, tøff i trynet, alltid i joggebukser. Og milevis unna mote-London.

Fish Tank
Fish Tank
Fish Tank

Men håret! Den stylingen er ren chola. Du vet, gatesmarte gjengjenter med beautygamet on point. Ta gjerne en titt på filmen Mi Vida Loca. Cholas har vært til inspirasjon for motefolk før, og FKA Twigs kjørte i en periode en lignende sveis. Sett inn protester om cultural appropriation her eller les denne saken fra The Guardian.

Mi Vida Loca
FKA Twigs

Poenget mitt? Caitlin Price har gode referanser og et øye for subkultur. Men er det streit å stjele cholastilen?

Read More

Nye strømper, gammel neglelakk og en telefon jeg kan blogge med. Et nytt liv, fullt av kule apper jeg kan fikle med. Denne heter Moldiv. God lørdag.

image

Read More

Jeg er fremdeles sykemeldt (“hold deg unna monotont arbeid foran datamaskinen”), og har tilbrakt dagene i solen. Disse solbrillene fra Kaibosh har vært svært nyttige for å beskytte øynene. Vil helst ikke sykemelde øynene. Er så mye fint å se på, mange ord å notere.

IMG_3512 IMG_3513 IMG_3518

Jeg har skrevet om Kaibosh tidligere, og gjør det gjerne igjen. Bra design fra Bergen til en okei pris. Ønsker meg High Tide eller Junebug eller kanskje et par fræke Kitten til bursdagen min i juli.

Read More

En yndlingsparfyme er tom. CK One dufter deilig av tenåringsgutt på nittitallet, av de kule jentene som ga blaffen. Jeg blir like glad hver gang jeg tar på meg en trøye som har duften hengende igjen i tøyet. Og jeg liker fremdeles reklamene med Kate Moss i spissen like godt som jeg gjorde dengang da.

Finnes trolig på salg på en flyplass et eller annet sted. Jeg skal jo innom taxfree´en i påska.

IMG_3983

Read More

Bøttehatten dør aldri (det argumenterte jeg for i juli i fjor, remember?). I år har den igjen fått nytt liv, blant annet hos danske Wood Wood og hos ymse Kong Oscars gate-baserte utelivstryner.

Sløy fashion. Wood Wood er inne på noe med denne kolleksjonen. Klærne får du forresten hos Lot 333 (i Kong Oscars gate, selvfølgelig).

Read More

Enhver skinheadjente med respekt for seg selv har et par nettingstrømper i strømpeskuffen. Det er en utfordring å finne de perfekte strømpene, som ikke ryker etter én kveld med reggaedansing, og som sitter pent på. Jeg har ennå tilgode å finne de perfekte nettingstrømpene. Jeg foretrekker finmaskede, omtrent sånn:




Brrr. La det blir vår.

En litt mer outrert versjon av de klassiske strømpene dukket opp hos Carin Wester, under moteuken i Stockholm. Luftig. Og selvsagt fullstendig upraktisk. Strømper utenpå skoene liksom. Mote, snurrige saker.

Bilder via rodeo.net.

netting3 netting2netting4

Read More

Ikke en runkering av bloggere (åh fyffan, bare tanken, eller vent, det finnes jo) men den mest populære ringen blant norske bloggere fra bloggfavorittmerket Tom Wood.

Jeg vil ha den. Jeg blogger jo jeg også. Littegrann. Men hver dag, i åtte timer, arbeider jeg med hendene. Ti fingre på tastaturet. Tast tast, knast knast.

Arbeid til tross – jeg har ikke et par tusenlapper til overs for norsk smykkedesign. Hadde jeg hatt det skulle jeg vurdert å investere i en ring fra Tom Wood. Damen bak heter Mona Jensen, og merket er i ferd med å bli en norsk suksesshistorie over hele Skandinavia – og det med rette.

Smykkene er dødsfine, og jeg har dødslyst på en av ringene fra Patriot Collection. The Chunky ID Bracelet er også en bloggefavoritt, men koster omtrent det jeg har av faste utgifter i løpet av en hel måned. Flere bilder finnes på Facebook og på hjemmesidene deres.

Read More

Jeg har snakket om adidas Originals tidligere, i en post hvor jeg hyllet sokker-i-sandaler-stylingen som fikk meg til å lengte mot lysere tider.

Supermerkevaren har plukket opp at bergensfotografen Homegrown Diamonds gjør bra ting. Sammen med Breaks Magazine har han nå knipset en überfin editorial av en überfin dame ikledd überfine adidasklær. Litt i samme gaten som lookbooken han fotograferte for Lot 333 for noen måneder siden.

Sjekk ut hjemmesiden hans, og hele fotoserien via breaksmag.com her.

Read More

…har aldri sett så bra ut.

Adidas altså. Synd jeg ga bort alle mine barndoms tracktops og flipflops til Fretex når jeg flyttet hjemmefra. Kanskje på tide å investere i noe nytt. Eventuelt brukt.

Bildene er hentet fra Yin & Yang, et kreativt byrå basert i London. De har på oppdrag fra adidas Originals mekket en lookbook kalt socksnslides – kanskje ikke så praktisk med tanke på årstid og vått terreng, men hey. Sommer kommer.

 

Read More

For et par uker tilbake ble jeg behørig bebrillet – jeg, som har syn som en ørn, en ugle, en hauk. Anledningen var en vennetjeneste for en av de mest spennende bedriftene i Bergen, brillefirmaet Kaibosh, som er det kuleste du kan ha på nesen.

Suksesshistorien fra Laksevåg kan du lese mer om her, og du har kanskje sett flere bergenstryner på Facebooksidene deres, alle iført Kaibosh sin design. Bergens mest velkledde kvinne Iben, også kjent som bloggeren Despite Color, tok med seg et utvalg av briller, og jeg valgte meg et par av de frekkeste – katteøyemodellen Oh Jackie. Skal man først leke brilleslange (brillekatt?) er det like greit å ta den helt ut.

Så da satt jeg der, i sofaen på kontoret til mine soon-to-be kolleger i Språkfolk (mer om dette neste uke!), og forsøkte posere. Jeg er ikke fan av å bli tatt bilde av. Jeg synes stort sett jeg ser rar ut. Men Iben er flink, og dette resultatet kan jeg leve med.

Etter fotoseansen snakket vi litt om klær og stil og mote og sånn, og jeg har uttalt meg etter beste evne i Kaibosh sin første Style Edit her. Jeg røper blant annet at jeg er på evig jakt etter den perfekte svarte strømpebuksen. Tips mottas med takk.

Kaibosh sine briller finner du blant annet på Lot 333 i Kong Oscars gate, og selvfølgelig på nettsidene deres. Både solbriller og briller med styrke, i en hel haug av ulike modeller til fine priser. Synd jeg har syn som en hauk, ugle, ørn, gjøk og ikke trenger det.

PS. Kaibosh er blant utstillerne på årets RAFF Designuke i Bergen, som starter neste uke.

Read More

For litt over en måned siden (du og du som tiden flyr når man har det gøy/jobber/sliter) var jeg i London. Stone Roses var anledningen, og i kofferten hadde jeg pakket en av de tingene som syntes obligatorisk å ha på seg under en Stone Roses-konsert.

En bøttehatt.

IMG_2763

Ikke en hvilken som helst bøttehatt, men en Fjorden Baby!-bøttehatt. Jeg kjøpte den for en del år tilbake, da de spilte på Landmark og hadde en merchbod ved inngangen, perfekt for fulle folk med lav impulskontroll og kontanter i lomma. Den litt for store, hvite bøttehatten med Fjorden Baby!-logo har ikke blitt mye brukt i etterkant, men fikk altså bli med til London for å se Ian Brown og co. i Finsbury Park. I wanna be adored, sang Ian og jeg og 40.000 andre, hvorav halvparten av disse bar bøttehatt. Og parkas. Og Adidas-sko. Det var en god dag å være Anette på.

Min aller første bøttehatt var mørkblå. Den kunne ha vært fra Kangol, men var nok fra Adelsten. Jeg var kanskje ti år gammel, og har et distinkt minne av å ha hatt (hehe) den på meg under en båttur i Ellingsøyfjorden utenfor Ålesund, der vi satt på dekk med solbrente skuldre og sang “hav og himmel, kinn mot kinn, motortøff og sønnavind” hele veien til kaia. Jeg hadde også en større, hvit bøttehatt i frotté (!) som beskyttelse mot tyrkiske solstråler under Den Store Jenteturen til Alanya i 2003. Den hviteste jenta på stranden, med Murakami-boken i fanget, solfaktor 50 – og hvit bøttehatt i frotté.

Min søster fikk se bilder fra Londonturen i etterkant, og utbrøt følgende da hun kom til dette bildet:

IMG_2814 – Fy faen så teit du ser du me den hatten!

Fra mitt eget kjøtt og blod! Que pasa? Teit? Det er jo Verdens Fineste Bøttehatt! På en Stone Roses-konsert! Mine innsigelser hjalp ikke stort, og selvtilliten fikk seg en bitteliten (bøtteliten?) brist. Har jeg tatt feil alle disse årene? Er bøttehatten teit? Er jeg teit med bøttehatt?

I tillegg kom jeg over denne saken via Buzzfeed, som leverer ukentlige lolz bestående av morsomme kattegifs og annet internettsnacks. 22 Celebrities Inexplicably Wearing Bucket Hats – mindre flatterende bilder av superkjendiser som har på seg bøttehatt, inkludert Rhianna, Rick Ross, og Justin Timberlake anno N´Sync.

Og kjekkasen fra Prison Break:

Men altså, hvor er bøttehattens elitetrupp av stilige menn fra Storbritannia? Hvor er Reni? Liam? Richard Ashcroft på coveret til The Verve’s “Urban Hymns”? Hvor er Johnny Depp i Fear and Loathing?

liam


Og hva med den britiske filmen Spike Island som hadde premiere for et par uker siden? Og ka med tingene?


Mange helter har hatt bøttehatt. Men få heltinner. Hm. Fikk jeg tyn og pes for bøttehatten min fordi JEG ER KVINNE? Er bøttehatten forbeholdt menn? Voksne gutter som ferdes i Kong Oscars gate? Og min gode venn Skatebård (som har blitt observert i Adidas-jakke og en frekkas av en bøttehatt fra A.P.C den siste tiden)?

Bøttehatt. Love it or hate it. Jeg vet hvilken side jeg har tatt i saken, og lar Schoolboy Q få siste ord:

 

Read More

Forrige uke fulgte jeg med fornøyelse med på en kortlivet diskusjon omkring mote, forbruk og Mette-Marit via Bergens Tidendes debattsider. HKH Mette-Marit fremheves med jevne mellomrom som en velkledd kvinne, sist av sosiolog og blogger Anne Vindedal Roald.

Hun forsvarer kronprinsessen mot dem som mener kronprinsessen setter et dårlig eksempel som etisk forbruker i det hun slenger vesker til 70.000 spenn over skulderen. Moteinteresse generelt er også overfladisk, lyder hylekoret. Som moteinteressert med fokus på vintage og motehistorie mente Roald at vi “heller se på hvilken sentral plass valg av klær har i de fleste menneskers liv” – og jeg mener hun er inne på noe.

Alle har på seg klær, i alle fall mesteparten av tiden, og noen bryr seg mer enn andre hva slags klær de bærer. Og basert på vår evne/vilje til å betale kjøper vi alle klær, noen oftere enn andre. Jeg har selv vært lidenskapelig oppslukt av moter og trender store deler av livet, jeg har jobbet med det, skrevet om det, slukt både fag- og populærlitteratur om emnet.

Jeg kan mye om mote – historikk, produksjon, uttrykk, alt i fra FILA til Schiaparelli. Men jeg har ikke lengre peiling på trender – interessen er borte. Pengene likeså. Å være trendy koster penger, og baserer seg på at du får en uforklarlig (?) lyst til å skifte ut innholdet i garderoben din stadig oftere.

Min formel har blitt seende sånn ut:

Mindre penger – sjeldnere shopping – færre klær – mer fornuftig bruk – konsekvent stilig!

Jævla kjedelig kanskje. Og jeg vet hvilke plagg/eiendeler jeg kommer til å anskaffe meg det neste halvåret (en crombie, en lysblå Merc Harrington, en mørkblå jeans i rådenim, en sort v-halsgenser i merinoull, x antall nettingstrømpebukser). Lite Prada å spore her til gards, men heller ikke mye Cubus. Se her, et bilde over mine siste innkjøp:

IMG_2900

Evig flinke Johanne Magnus stilte så spørsmålet – hvorfor kan ikke kronprinsessen heller gå i en bluse fra nettopp Cubus? Hadde ikke “vår egen” moteprinsesse satt et bedre eksempel for “sitt folk” dersom hun kombinerte sin Hermés-veske med en peplumtopp fra en billigkjede? Blogger og stylist Iben Bergstrøm fulgte opp med en oppfordring til Mette-Marit om å fronte mer norsk design, for å gjøre sitt eget forbruk mer rettferdig og mindre fremmedgjort fra “folk flest”.

Anyways. Jeg tipper MM sitter godt tilbakelent på tronen sin og følger debatten med avmålt interesse. Hva om vi heller vender blikket mot oss selv og vårt eget forbruk, non?

Ane i bloggkollektivet Maddam skrev en smart tekst om sin shoppestopp for en stund tilbake, sjekk ut saken for et par statistikker og hennes begrunnelse for hvorfor det kan være lurt å lukke lommeboken for nye kleskjøp. En annen variant av fornuftig forbruk er å shoppe i sitt eget klesskap – á la en 30×30-utfordring. Det dreier seg kort sagt om å velge ut 30 plagg og sette sammen 30 ulike antrekk, ett for hver dag i måneden. Intensjonen er å få deg til å sette pris på de tingene du faktisk allerede eier. En intensjon jeg applauderer.

Det kan koste å være kar. Det koster garantert å være kongelig. La nå Mette-Marit ha sin Prada i fred og ta heller en titt i ditt eget klesskap. Har du plagg der som du ikke har brukt, la oss si, de siste fire månedene? Eier du klær du faktisk aldri har brukt? Hvilke plagg føler du deg aller finest i? Hvor mange par Adidas Gazelle trenger du eeegentlig? Skulle du ikke ønske at du bare kunne gå naken på en sandstrand og drikke draaaanks fra kokosnøtter i solnedgangen? Det skulle jeg. Men nå er det salg på fredperry.com. Just sayin’.

PS. Republikk nå.

Read More

Apropos glitrende neglelakker. Sminke har vært en interesse og en praksis som har fulgt meg siden barnsben. Jeg husker å sitte på en krakk på badet og dingle med bena når mamma tok på seg mascara med munnen åpen. Hvor fin jeg syntes at jeg selv ble når hun en sjelden gang moret seg med å la meg ta på meg leppestift. Hvor glad jeg er for at jeg kan ty til litt foundation og rosa kremrouge når klokken viser 06.55 og plutselig se litt mer levende ut. Litt mer som…meg. Som den utgaven av meg selv jeg helst vil presentere til omverden.

New York Times presenterte nylig en debatt om om hvorvidt sminke kan “help or hinder a woman’s self-esteem”. Blant debattantene er kvinnen som valgte bort sminke og andre skjønnhets- og moteprodukter i ett år, og som har skrevet en bok om det. Uten at jeg har lest den har jeg forstått det slik at hun erfarte at slike vaner er vanskelige å bryte, og at når man slutter å stresse med hvordan man BØR se ut setter man mer pris på sitt faktiske utseende. Det der under sminken.

Det er der jeg begynner å tenke, i liknende baner som svenske Fifty Scents også gjorde etter å ha lest NY Times-saken. I en verden uten blikk fra andre, hadde man fremdeles valgt å sminke seg?

Bærer jeg sminke for meg selv eller for andre? Hvordan ser man EGENTLIG ut? Hva er mitt “autentiske” utseende? Er du mindre ekte jo mer sminke og stylingprodukter du bruker? Hvordan ville jeg blitt oppfattet av omverdenen om jeg kuttet ut å bruke sminke eller tvert i mot valgte å bruke mye mer? Det finnes studier på at kvinner oppfattes som mer kompetente i arbeidslivet dersom de legger en viss flid i utseendet. Og det finnes faste innslag i ymse kvinnemagasiner som jeg leser hos frisøren der menn forteller hva kvinner absolutt bør unngå av sminke og frisyre hvis de skal ha sjans på disse mennene. Jeg fikk nylig høre fra mannemunn at jeg ser så snill ut uten sminke. Jo…takk.

Mange investerer mye tid og penger i eget utseende. Industriene tjener fett på menneskers usikkerhet. Selv er jeg nysgjerrig på hvorvidt jeg hadde klart bryte med mine egne rutiner, om jeg hadde gått inn for å gjøre det. Min første tanke er tiden jeg hadde spart om morgenen. Å skulle gjøre seg klar til å møte dagen krever forberedelser, ingen rom for hive-seg-ut-av-sengen-og-på-med-klærna-spontanitet. Det hadde gjort meg ukomfortabel. Du bruker ikke sminke og setter håret i en hestehale og bare vips, yolo, her er jeg? Javel så greit og så fint for deg da. Jeg trenger min halvtime på badet. Jeg har valgt å trenge den. Tror jeg.

Jeg liker ikke at noe eller noen skal begrense min frihet eller fortelle meg hva jeg bør gjøre. Sånt gjør meg trassig. I noen tilfeller er det en av mine bedre egenskaper. Andre ganger not so much. Men jeg liker sminke. Ritualet. Lukten. Transformasjonen. Feik rosa farge i kinnene. Svart eyeliner skrått ut fra øyekroken. En kvise som blir mindre rød. Som Fifty Scents-Caroline skriver

“gillar vi att skapa oss ett utseende. Som mer överensstämmer med det utseende vi tycker att vi har än det vi ser osminkat i spegeln.”

Mitt jeg føles mer som meg etter et tosifret antall minutter foran speilet om morgenen.

Dypt overfladisk. Verdt å reflektere kritisk over. Og ganske gøy.

Read More

lakkSå. Jeg er ikke lenger 17 år gammel. Jeg er 27. Og jeg er ingen sminkeblogger. Men jeg elsker sminke. Og jeg har lakket neglene siden tidlig på nittitallet.

Jeg er ingen neglelakknerd. Bruker ikke tid og penger på å lete etter den perfekte nyansen av nude. Eier ennå ingen overlakk (Seche Vite er visstnok the shit).

For øyeblikket har jeg nemlig veldig lite penger, og da var det veldig stas å kunne finne en ny lakk med lots of bang for the buck. Denne glitrende herligheten prydet min skrukkete lanker i helgen som var, og kostet knappe førti spenn på H&M.

OMG

Holdbarheten på lakken er så som så, men den gir meg en viss…glede. Her er den vist i dårlig belysning på en uvøren hånd som ikke har for vane å sminkeblogge. Jeg vil anbefale svenske Killer Colours om du er på jakt etter eksperttips og pene bilder.

Visste du forresten at glitter ble oppfunnet av en amerikansk kvegbonde rett etter andre verdenskrig? Sjekk ut denne snutten om glitterets historie:

Read More