— Anette Basso

Archive
politikk og samfunn

21 år gamle Jane fra Kristiansand mener Norge blir mindre norsk for hver dag som går. Tradisjonen og kulturen vitrer hen. Jane er bekymret og blogger om det.

Innvandrere som oppfører seg pent kan bli, de andre må dra. Poenget til Jane er:

“Jeg mener det er på tide vi gjør landet “vårt” igjen slik det var før! Våre forfedre kjempet ikke for Norge for at det skulle falle sammen og bli bokstavelig talt renovert og gitt bort til innvandrere og asylmotakere. Vi må snart “sperre” grensa og sile ut dem som virkelig ikke burde være her.” 

Jane har fått gjennomgå i min twitterstrøm. Men heller enn å peke på rettskriving og veive med rasismeflagget kan vi heller ta en titt i kommentarfeltet og se hvor mange som uttrykker enighet med det hun skriver. Trolig en hel del unge mennesker, vanlige folk fra vanlige familier, jenter, gutter, muslimer, afrikanere. Og idioter:

“Æ må nu bare spørre dokker kor i det svartsvidde hælvette dokker klare å finne ut at det innlegge hær e rasistisk ? Ta nu å se på statestikken over krimminalitetn i norge! Trur ikke dokker e så trangsynt vis dokker har en datter som blir voltatt av en gjæng med utlenndinga. Å før å ikke snakke om dæm som har blitt det. Næi det e rætt å slætt tragisk det som jolde på å skje med vårt kjære land!”

Og denne:

“Nordmenn for nordmenn, kina for kinesere, russland for russere og midtøsten for muslimer!! Jeg skjønner ikke åssen dere som er etniske nordmenn kan ta side med muslimer og hvor synd det er på de?? Få dritten ut av landet vårt, før vi snart må forandre selv det Norske flagg for at de finner det støtende mot Islam!! Jeg er dritt lei av å se flere muslimer og innvandrere enn nordmenn hvor enn jeg snur meg i Oslo, Lillestrøm, Strømmen osv osv ,, NÅR SKAL DERE VÅKNE?? DE TAR OVER LANDET VÅRT!!”

Andre reagerer med å føle seg fremmedgjort. De føler på kroppen at flere tenker som Jane og dette påvirker identitetsforståelsen deres:

“Vi bor her med dere, og jeg skjønner godt om noen provoserer, men dette gjelder ikke alle!! det er så hardt å ikke kunne plassere meg selv. Jeg er verken fra midtøsten, eller fra Norge tydeligvis. Jeg føler meg ikke 100% hjemme noe sted! Det er hardt..klarer aldri å bevise nok at jeg ikke er ”typisk utlendning”, for fordommene er der uansett jo.. media, kommentarfelt.. over alt!”

Vi versus dere, oss versus dem.

Jeg anbefaler Jane å ta en titt på dokumentarserien Norsk Nok? på NRK, som i høst har gitt nyttige og nære innblikk i hvordan innvandrere og nordmenn lever side om side med hverandre (i Oslo, vel å merke). Integrering, segregering, konflikter oppstår, relasjoner bygges. Noen har bodd i Norge i over 20 år uten å ha en eneste norsk venn.

Kanskje øker forståelsen for at der finnes folk i samme nabolag som “oss” som lever på en annerledes måte, både med tanke på etnisk bakgrunn, sosio-økonomiske forhold, kulturell praksis, religiøs tro, forståelse av kjønn, arbeid og status. Kanskje folk som Jane kan ta et steg tilbake og forsøke forstå. Det er ikke enkelt. Det er ikke å være naiv. Det er å vise respekt. Og det må gå begge veier. Har vi noe annet valg?

Jane møter ikke uventet støtte i facebookgruppen til SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge), og velger å svare i kommentarfeltet:

janeteland

Jeg håper Jane er klar over hva slags ytringer og aktivitet som ellers foregår i denne gruppen når hun velger å tre inn i diskusjonen. Jeg har scrollet gjennom denne siden mange ganger, og forsøkt å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Hva er de så redde for? Hva er det de ønsker å bevare? Har de rasjonelle forslag til hvordan vi skal kunne gå fremtiden i møte?

Enn så mye Jane og hennes støttespillere drømmer seg tilbake til det gamle, gode Norge der alt var likt og enkelt og greit (?) så snur ikke samfunnsutviklingen. Norsk kultur er i endring, har alltid vært det, vil alltid være det. Det kan gjøre vondt. Men det skjer.

Read More

Anti-voldtektskampanjen Kjernekar har fått stor oppmerksomhet i løpet av det siste døgnet. Kripos er initiativtaker, og kampanjen retter seg hovedsakelig mot gutter og menn. Budskapet er at du skal passe på:

“40 % av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest. Vær en kjernekar – følg med litt ekstra når det er fest og si fra når noen mister kontrollen”

YES! Det er på tide med en kampanje som gjør voldtekt til mannesak og ikke bare kvinnesak, og som bygger på omsorg fremfor frykt. Å avmystifisere Voldtektsmannen og få frem at de fleste av oss kan havne i en slags seksuell gråsone, særlig når det er alkohol med i bildet. Det er likevel et par ting som skurrer eller murrer i bakgrunnen her.

“Å miste kontrollen kan skje alle”. Ooops, jeg mistet kontrollen og voldtok noen? Oooops, jeg mistet kontrollen og ble voldtatt? Jaja, sånt kan skje alle? Formuleringen som benyttes i kampanjeteksten er litt uklar.

– Fylla har skylda? En kjernekar jeg kjenner sa: “Det blir litt kjipt å si at alle kan bli en voldtektsmann, bare de drikker nok”.

– Selv føler jeg også at jeg ikke aller mest behøver å bli passet på (av en mann), men at menn passer på å ikke voldta.

– Det er alltid Noen Andre som voldtar. Ikke du, nei selvsagt, du er jo en kjernekar.

Kjernekar er en snill kampanje som ikke provoserer. Om kampanjen hadde rettet seg direkte mot overgriperen mistenker jeg at majoriteten av menn hadde følt seg fremmedgjorte. “Vær en kjernekar og ikke voldta”? “Vær en kjernekar og ikke ha sex med noen uten samtykke”? Det er kanskje en kampanje du selv kan føre blant deg og dine, som foreldre kan føre ovenfor sine barn og lærere til sine elever.

Kjernekar er en bra begynnelse, og et prisverdig initiativ med bra timing. Jeg håper at flere menn vil tenke at voldtekt er en sak som angår dem, som angår vennene deres, og at den blir snakket om på guttevorspiel og på puben. Ja takk til bevisste kjernekarer.

Lik Kjernekar her!

Read More

Gårsdagens tragiske hendelse går som forventet ikke upåaktet hen i Facebookgruppen til Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN). Dette er et tilfeldig utvalg av kommentarer. Sånn er det.

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.46

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.23

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.13.35

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.12.49

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.55

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.31

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.02

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.10.14

Read More

…og en blåblå himmel. Kom tilbake til Norge, Bergen og virkeligheten i går, etter ni dager i England, London og kjærligheten. Hva møter meg? Norges nye barne- og likestillingsminister. Hello Horne!

Jeg sjekket Twitter et par ganger i løpet av ferien, og fikk med meg at Solveig Horne tidligere har kommet med et par “kontroversielle” uttalelser om voldtekt, homofili og transpersoner. Dagsavisen har en grei oversikt over flere, jeg har uthevet min “favoritt”:

horne

Jeg orker ikke. Ikke i dag. Så da koser jeg meg heller med den nye musikkvideoen fra Jake Bugg, signert favorittregissør Shane Meadows (han som laget This is England og Stone Roses-dokumentaren vettu).

Den gjorde meg glad. Og jeg savner allerede den britiske humoren.

Read More

Det har vært en strålende helg. Men noe har ligget på lur og plaget mitt lystige sinn:  reservasjonsretten legene nå får mot å henvise til abort, assistert befruktning og til å skrive ut p-piller. Behandling som strider mot legens samvittighet – behandling som er rettet mot kvinner og deres forplantningsorganer.

Som lege har du har valgt et yrke. Om dine personlige overbevisninger er så sterke at det vil medføre vansker i å utføre jobben din så er du feil person på feil plass. Noen har sammenliknet dette med at man kan få fritak for militær tjeneste av overbevisningsgrunner. Men ingen stat har pålagt deg å velge å bli lege. Den norske legeforening har kjempet for reservasjonsretten, men påpeker også at det bør være mulig for pasienten å vite hvilke leger som benytter seg av den. Jeg vil gjerne reservere meg mot leger som benytter seg av reservasjonsretten.

Abort og prevensjon har vært stridssaker i lang tid, felles for dem begge er at de angår kvinner, ofte unge jenter. Jeg vet at man uansett får gjennomført en abort, at man uansett får skrevet ut p-piller – men ethvert forsøk på å gjøre dette bittelitt vanskeligere?

Jeg er optimist av natur, og lever i den (naive) tro om at verden stort sett går fremover, at ting alltid vil bli bedre. Men akkurat her er det få fremskritt i sikte. Kanskje kan man klamre seg til håpet om at Erna og Siv vil angre seg.

Les brevet som norske bloggere nå sender til stortingsrepresentantene via Oh Chérie – jeg har signert, du kan kopiere det og sende et selv!

Read More

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

Read More

I dag delte Radikal Portal historien til en tidligere stuepike, som ønsket å være anonym. Hennes opplevelser fra å jobbe på et Thon-hotell er velkjente for en tidligere stuepike (eller værelsesbetjent, som det egentlig heter) og rutinert renholder gjennom hele ungdoms- og studietiden.

Gamlefar Thon rykket som kjent ut i en helsides annonse for å flagge sin støtte til FrP, hvorpå en gjeng renholdere fra hans hoteller fulgte opp med en kontramelding sponset av Rødt. Disse damene har forøvrig fått beskjed via sosiale medier at de er “sosiale tapere” og “kjerringer” som bare “kan finne seg en annen jobb”.

Vel. Denne vaskekjerringa, som er datteren til en annen vaskekjerring, kan snakke i det vide og brede om hvordan det føles å jobbe på gølvet. Merk at jeg ikke snakker for alle. Det er forskjeller både på arbeidsfolk og arbeidsgiverne deres. Det er også forskjeller formelt og hva arbeidsoppgaver angår mellom værelsesbetjenter på hotell og renholdere, men etter min erfaring handler det stort sett om det samme: å vaske etter andre mennesker.

Det er en tung jobb. Du kjenner etter en stund hvordan armer og rygg verker, selv om du vet veldig godt hvordan man best arbeider ergonomisk riktig. Du prøver å vaske gulv, skrubbe dusjkabinetter og re senger på en ergonomisk riktig måte, men det tar lenger tid. Og tid er noe stuepiker og renholdere ikke har mye av. Ikke langt på nær nok faktisk. Kaffepauser? Dream on. Overtidsbetaling? Yeah right. Gjør du det skikkelig gjør du det ikke fort nok, og gjør du det fort nok gjør du det ikke skikkelig.

På kontoret sitter ledere som presses til å levere de billigste anbudene, slik at de fortsatt kan gi folk jobb. Du må vaske flere rom, større arealer, på samme tid og for samme lønn som før. Sånn går nu dagan. Så får vi se hvor lenge helsa holder. Renholdere ligger nemlig på topp i sykefraværs- og uførhetsstatistikken i Norge.

For noen er det tungt å svelge at man jobber som renholder i et samfunn der alle helst “skal bli noe”. Du har sett hvordan enkelte viker unna med blikket når du kommer gående bak vaskevognen, hvor forfjamset de blir når du sier blidt “hei!” med dobørsten i hånda. At de automatisk snakker engelsk til deg fordi de antar at du ikke er norsk. Det er jo bare utlendinger som tar drittjobbene, sant?

Renholderen er ikke “viktig”. Arbeidsgiver vet at hvem som helst kan vaske. Arbeidsgiver vet også at renholderen er avhengig av den (lave) lønnen h*n får, og ikke vil risikere å miste jobben. Jobber innen renhold er tilgjengelige, og du trenger ikke ha utdannelse eller kunne språket. Kroppen din er verktøyet ditt. Blir du skikkelig god til å vaske kan du la hodet hvile. Da gjør kroppen jobben på automatikk. Jeg pleide høre på musikk. En god anledning til å fordype seg i den siste utgivelsen fra din favorittartist, om du vil. Eller en god podcast. Eller P4.

Hvorfor fortsatte jeg å jobbe som stuepike og renholder i så mange år? Fordi det var enkelt. Til dels fleksible arbeidstider, jeg slapp å kjede meg like mye som jeg gjorde i en kveldstom butikk, jeg var ferdig når jeg gikk hjem, jeg jobbet selvstendig men kunne velge å være sosial med andre rundt meg hvis jeg ville. Jeg kunne til tider jobbe mye og tjene mer, og spe på et slunkent studielån. No biggie. Ca$h er ca$h.

Og selv om de fleste jeg har vasket og redd senger sammen med har vært slitne har de vært rause. Vondt i ryggen? I got your back. Det finnes en haug av fine, selvironiske, hardtarbeidende og morsomme stuepiker og vaskekjerringer av begge kjønn der ute. Takk til dere.

Kjære renholder – om du liker og har lyst å fortsette i jobben din (og det gjelder ganske mange, min egen mor inkludert): se på muligheten for å organisere seg. Du kan ta fagbrev, lære hvordan du kan gjøre jobben din på en god og trygg måte, og stige i lønn. Det finnes rundt 50-60.000 renholdere i landet, og mellom 5-600 som tar fagbrev hvert år (i følge tall her og her).

Og kjære du som skal bo på hotell i helgen: vær grei mot h*n som skal rydde rommet ditt. I alle fall si hei. Og har du vært så dust at du har pisset eller spydd andre steder enn ned i toalettet – legg igjen noe jæææævlig med tips. H*n fortjener det.

Alle vil bli anerkjent for jobben de gjør. Også de som gjør “drittjobbene” (som igrunn er helt vanlige og viktige jobber). Gi dem høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og større respekt. 

(Kan forøvrig anbefale Lotta Elstad’s “En såkalt drittjobb” som utgangspunkt for videre lesning.)

Read More

Jeg fikk en brillefin fødselsgave fra en fin fyr, skrevet av en flink fyr om noe jeg har lurt på lenge. “Høyrepopulismens hemmeligheter” av Ketil Raknes ble utgitt på Spartacus Forlag i fjor, og er brennaktuell i forkant av Stortingsvalget i september.

En av grunnene til at Raknes’ bok faller i smak hos meg er at den føles veldig personlig. Målet hans er å forstå og forklare logikken i en høyrepopulistisk velgers verden. Jeg kommer selv fra et hjem der Fremskrittspartiet er Svaret og Arbeiderpartiet (dvs. “kommunistene”) er Roten Til Alt Ondt. Nei til EU, føkk medieeliten, send innvandrerne hjem der de kommer fra, ja til lavere skatter og billigere sprit. Og jeg forstår disse velgerne.

De fleste jeg kjenner fnyser av FrP’s politikk og velgermasse. For de er jo som meg. En som “vet bedre”, som leser de riktige avisene, betaler skatt med glede, synes handlingsregelen er fin, har utdanning utover videregående skole, og er liberal i synet på flerkultur og innvandring.

Raknes analyse “bygger på den enkle tesen om at velgere ikke er uopplyste, dumme og lette å lure”, som det står i omslaget. Jeg har sans for metodene han har valgt, ved å intervjue politikere, journalister og samfunnsvitere, delta på valgvaker – forfatteren er selv aktiv SV’er, men det er ikke så lett å få øye på i selve teksten. Og det er et kompliment. Å skulle skrive tilsyntelatende “nøytralt” om noe man kanskje er svært uenig i krever distanse og selvkritiske briller.

Hvordan har høyrepopulismen vokst seg såpass stor? Måten FrP og tilsvarende partier snakker på treffer det han kaller “globaliseringens tapere, de som føler seg forlatt og oppgitt av de andre partiene”. Han pinpointer antielitisme, innvandringsskepsis eller ekskluderende nasjonalisme, og forkjærlighet for autoritære verdier som felles for høyrepopulister i de landene han har sett på (Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA). Noe av suksessen ligger i komboen venstreorientert økonomi og høyreorientert moral. Også FrP er fan av velferdsstaten. De vil bare ikke dele den med alle de som kommer utenfra.

Både partiene og velgerne blir karikert, kjeftet på, latterliggjort, foraktet. Det er så fryktelig enkelt å la være å ta dem på alvor, og det fungerer som bensin på bålet for de som brenner for Fremskrittspartiets politikk her til lands. Når min far stemmer FrP gjør han det like mye som en protest, en stemme til alt han er imot, like mye som det han stemmer for. En oljeflekkete fåkkefinger til Jens og alle “oss andre”. Det er mange med ham, og de er ikke ekstreme. Det er bare å løfte blikket ut ifra sin egen navle og vennekrets. Og forsøke å forstå. “Høyrepopulismens hemmeligheter” er et godt utgangspunkt.

Og apropos den store stemmerettskampanjen rettet mot unge velgere som ble satt igang i dag (den føles foreløpig noe…ufresh):

Hva jeg stemmer er mitt valg, og et veloverveid et. Jeg føler stort sett at jeg har vunnet i Lotto over det faktum at jeg er født i Norge, men det er også farlig å være altfor fornøyd. Denne artikkelen om vår generasjon og oljepengene som en dag tar slutt var en grei påminnelse i så måte. 

Bruker du stemmeretten din for eller imot? På vegne av deg selv eller med tanke på de som står svakere enn deg? Stemmer du taktisk eller med hjertet eller begge deler? Les deg opp, snakk med vennene dine, se partidebatter på tv. Kanskje du ønsker revolusjon, kanskje du føler at ingen av partiene snakker din sak, muligens er du høyrepopulist (eew!) – det handler om å bidra innenfor de reelle rammene som er det norske demokratiet.

Read More

Kvinner vet mindre om politikk og samfunnsliv enn menn. Ti land har vært med i en større undersøkelse, der menn og kvinner ble bedt om å svare på en rekke spørsmål om politikk, samfunn og andre aktualiteter, samt svare på spørsmål om seg selv.

Forskjellene var størst i Norge, der menn kunne svare riktig på 73% av spørsmålene, mens kvinnene bare klarte litt over halvparten. Kort fortalt vet norske damer hvem eksen til Tone Damli Aaberge er, men vi kan ikke forklare handlingsregelen. Errh…kan jeg forklare handlingsregelen?

Jeg. Føler. Meg. Truffet. Jeg trodde jeg var smart. Jeg trodde vennene mine var smarte. Jeg tok feil. Eller?

AP-representant og blogger Marianne Marthinsen (som forøvrig skriver fint og lettfattelig om tunge økonomiske tema og grafer) har omtalt undersøkelsen, og gir oss fem bud for å bli bedre kvinner:

1. Slutt å tro at å diskutere er å krangle
2. Stol på argumentene dine selv om du ikke har relevant doktorgrad
3. Innse at menn du diskuterer med ikke alltid har stålkontroll selv om de later som
4. Gi litt faen
5. Lær deg handlingsregelen (som Marthinsen har skrevet mer utfyllende om her).

Greit nok det. Men hvorfor er det blitt sånn at kvinner scorer lavere enn menn? Høyre-representant og blogger Heidi Nordby Lunde a.k.a Vampus synes resultatene er flaue. Hun tror årsaken ligger i graden av deltakelse i arbeidslivet, og at kvinner ville fått mye kunnskap gratis ved å delta i arbeidslivet på full tid.

Ey bitches, skjerpings. Klipp håret og få dere en fulltidsjobb. (Her skal jeg ikke skli ut i en større diskusjon om alle nordmenn- og kvinners plikt til å bidra likt til velferdssamfunnet vårt versus enkeltindividenes valgfrihet til å styre sitt eget (arbeids)liv).

Ulike mennesker sitter på ulike typer kunnskap. Den ene er nødvendigvis ikke bedre enn den andre. Praktisk og handlingsbåren kunnskap er et eksempel på kompetanse som jeg mener blir altfor undervurdert i norsk skole, pedagogisk kompetanse en annen.

Ikke alle har anlegg for å regne ut avkasting av oljefond, skrive diskursanalyser, legge politiske strategier. Noen knuser tall, andre løfter mennesker, jeg leser bøker (haha, nei, jeg henger på internett, hvem forsøker jeg å lure).

Men om man faktisk ønsker å bli hørt og best mulig forstå samfunnet man lever i synes jeg at flere burde etterstrebe allmennkunnskap som strekker seg videre enn forsiden på Dagbladet og VG.

Jenter og gutter får den samme undervisningen på skolen, men er forståelsen og interessen ulik? Og hvorfor fortsetter den i voksen alder? Er det mer okei at kvinner vet mindre om “harde fakta” enn menn? Hva er konsekvensene av det?

For en feminist fra HF-fakultetet er det sunt å omgås Vanlige Folk™ engang i blant (sånt kan jeg kun komme unna med å skrive fordi jeg har en reinbarka arbeiderklassebakgrunn fra en Frp-glad familie på Sunnmøre der et relativt tradisjonelt kjønnsrollemønster var normen). Jeg lever i den virkelige verden, der mine kvinnelige kolleger noen ganger snakker om andre ting enn de mannlige rundt lunsjbordet. Møbelshopping versus fiskestenger, barnehager versus det internasjonale shippingmarkedet.

De sitter på den samme kompetansen fra 08-16, men når arbeidet settes på pause er kvinnene snarere med å snu samtalen over på noe som ikke har noe med jobb å gjøre. Ofte er det “dei nære tinga”. Andre verdier enn makt og penger. Mjuk kapital og personlig erfaringsutveksling.

Den knallharde handlingsregelen har sjelden vært samtaleemne blant mine venner, og i alle fall ikke blant mine barndomsvenninner. Folk med mastergrader, frisører, ingeniører, musikere, jurister, sykepleiere, NAV’ere, designere. Jeg skulle egentlig ønske den var det. For de har sikkert meninger om fordeling av sosiale goder og velferd og verdiskapning og arbeidsmarkedet som sjelden kommer opp og frem i lyset. Kanskje kan vi begynne å lære fra denne artikkelen, skrevet av Morgenbladets Maria Berg Reinertsen.

For jeg liker å lære, fra folk med ulike typer kunnskap. Og jeg vil gjerne lære mer om handlingsregelen, men også om hvordan man får urteplanter til å gro i kjøkkenvinduet (seriøst altså, særlig koriander og bladpersille), om hvilke nye pønkeband jeg burde sjekke ut, hvordan man får en liten bedrift til å vokse, hvilke Netflix-serier som er de beste akkurat nå, hvordan og hvorfor ulike mennesker velger å organisere sitt familieliv på ulike måter, hvordan jeg kan få leppestiften til å sitte på en hel lørdagskveld, siste nytt på kreftforskningsfronten, hva som er det verste som kan skje om vi får en blåblå-regjering etter valget 9. september, hvordan folk markerer ramadan, hvordan jeg skifter dekk.

Det er så mye jeg ikke kan og vet. Handlingsregelen inkludert. Men jeg er ikke flau over det, bare mer gira på å lære. Mer. Av alt.

Så mitt eneste bud for å bli et bedre menneske er (fra en som hater å fortelle andre hva de bør gjøre):

Heng med ulike folk fra ulike samfunnslag av ulike kjønn og ulik alder og spør dem om ulike ting og vær både kritisk og nysgjerrig.

(Og om du ser Dagsrevyen og leser avisen hver dag fra begynnelse til slutt så tar du nok ikke skade av det heller).

Read More

Musikk og politikk – i anledning saken om kvinnestemmer i oi-sjangren fikk jeg en innvending på det å inkludere et relativt ukjent band som sang om å hate på både streitinger og venstreliberale/radikale. Dette særlig på bakgrunn av den triste og stygge saken der en 19 år gammel venstreaktivist ble slått til døde av en gjeng avskum med hakekorstatoveringer midt på gaten i Paris tidlig i juni. 

Gatepunkbandet Pissed On Arrival var ikke særlig politisk korrekte, men aldri ekstreme, og langt ifra alt som kan lukte av Blood and Honour. At ordlyden “punching the shit out of pc-punks, commies and liberal twats” (hentet fra en av få kilder som omtaler bandet) ikke står seg særlig pent mot det som har skjedd i Frankrike – jeg ser den. At høyre- og venstresidene i Europa blir stadig mer polariserte – jeg ser den også.

Det koker, i Tyrkia, i Hellas, i forstedene til Paris. Høyreekstremister under dekke av å være nasjonalister har fått fotfeste i politikk og parlamenter i tillegg til gatene. Noen steder omtales de som skinheads, som i tilfellet der den 19 år gamle venstreaktivisten Clement Meric ble slått til døde:

“Mr Meric – a student at Sciences Po, a leading undergraduate school in Paris – was in a busy shopping district near St Lazare train station when three men described as skinheads and a woman confronted his group.”

Det er til å grine av. Det finnes ingen vinnere. 

Jeg har aldri vært politisk aktiv på noen fløy eller under noen fane, men har blitt godt oppdratt på sunn fornuft og en dose Kardemommelov. Fascisme, rasisme, misogyni, og antisemittisme er verdier diametralt motsatt av det jeg står for.

En sjelden gang dukker det opp i musikken jeg nikker med hodet til en fredagskveld, som i tilfellet med The Stranglers, hvis kvinnesyn var diskutabelt (men se gjerne denne saken for en mer nyansert omtale av akkurat det). Flere jeg kjenner synes det er okei å ha førsteplata til Skrewdriver i hylla, andre digger Burzum. Alle oppegående folk, som aldri ville ha forfektet ekstreme posisjoner (i noen retninger).

Om jeg er feig som ikke tar et klart standpunkt, at jeg ikke fjerner Pissed On Arrival eller The Stranglers fra spillelister og platehyller, at jeg ikke legger ned veto mot å høre på Burzum i festlig lag – det får så være. Jeg vet hva jeg står for – og ikke. Ofte liker jeg et band eller en artist for hele pakken, noen ganger bare for musikken, aldri bare for hva artisten eller bandet står for. Da har det ikke lenger med musikk, men politikk å gjøre.

Read More

I dag er det 100 år siden kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn i Norge. Jeg er en søkker for alt som har med bursdag, jubileum og feiring å gjøre, enhver unnskyldning for konfettiregn, bløtkaker og sprudledrikk. Stemmerettsjubileet er ikke et unntak.

Jeg har tidligere ytret at 2013 er i ferd med å bli et toppår for feministisk debatt, med kronikker og konserter og tvitring i anledning Stemmerettsjubileet 2013. Det er stor bredde i tematikken som dukker opp i media og litteraturhus i de store byene, i stadig større grad farget av at vi nærmer oss Stortingsvalget. Du vet, den faktiske anledningen til å bruke stemmeretten vår.

Jeg unner alle som har vært involvert i Stemmerettsjubileet så langt all den bløtkaken de orker i dag, og skulle gjerne ha skålt for Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen i den fiiiineste champagne. Men jeg har kun billig øl i kjøleskapet, og tanker i hodet om videre kamp, for demokrati, representasjon og likestilling. For de som tenker at deres stemme ikke betyr noe iblant alle de som roper, debatterer og kommenterer om hvordan vi vil at samfunnet vårt skal fungere. Hvem er det som ikke slipper til?

For 100 år siden var det jentene, kvinnene, damene. Ikke at jeg tror alle brydde seg. 11. juni 1913 er en historisk merkedag, men for datidens kvinne (46) Ålesund eller jente (12) Namsos tror jeg den dagen var en dag som alle andre. Business as usual, få endene til å møtes, gjøre det som ble forventet av en, som alle andre dager. Lite sjampis, ingen blogging, hardt arbeid og mindre frihet enn den vi kan nyte her og nå. Selv om noen nok følte for en pjolter i godt lag:

Hvordan kan flest mulig bli bevisst på at deres stemme betyr noe? Stemmerettsjubileet peker også på hvordan vi vil at et norsk demokrati skal skapes videre. Spørsmål om blant annet stemmerett for 16-åringer og hvor lenge man må ha bodd i Norge før man får stemmerett har blitt reist, og det hagler av ytringer om hvordan menn og kvinner bør organisere sine liv på jobb og hjemme, sine kropper, sine penger. Innvandrerkvinner, rosabloggere, akademikere, kvinner som er synlige i media – kanaliser deres indre Marie Høeg (sittende i profil på bildet over).

Jeg er av den oppfatning av at vi tjener mest på å la flest mulig slippe til, med sine meninger, tvitringer og politiske holdninger. Å være uenige er ikke en uting, og finnes der troll vil de som regel sprekke i solen. Jeg tar på meg solbriller, highfiver alle bra damer som lar sin stemme bli hørt, og tar meg en ettertenksom is på pinne (og en bayer på balkongen) i anledning dagen. Når jeg er ferdig på jobb, i verdens rikeste land. Gratulerer.

PS. Anbefaler denne kronikken av kulturviter Hilde Danielsen og Ellen Mortensen i BT i dag. De spør noen av de samme spørsmålene som jeg gjør. Så kan du som leser forsøke tenke ut ditt eget svar. Eller gi din stemme til de som du mener klarer å svare fornuftig på dem mandag 9. september.

PPS. Sjekk gjerne ut Stemmerettsjubileets hjemmesider og finn et jubileumsarrangement nær deg. Jeg anbefaler Fett og KNIPSU’s “100år med allmenn stemmerett – så hvorfor holder kunstnerne kjeft?” på Litteraturhuset i Bergen kommende lørdag, med debatt og performance.

Read More

I dag lanseres boken “Krysskulturelle barn og unge. Om tilhørighet, anerkjennelse, dilemmaer og ressurser” skrevet av Lill Salole, psykologisk samfunnsviter med bakgrunn fra andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Jeg ble oppmerksom på dette via Twitter, der noen uttrykte forventning om en spennende fagbok for alle som interesserer seg for flerkulturkompetanse.

Tittelen er grei – boken tar for seg unge menneskers krysskulturelle identitet, med fokus på hvordan de selv opplever den. Bra! Som kulturviter der innenfraperspektivet ofte står i fokus setter jeg pris på forskning som gir den som forskes på en egen stemme (barn er generelt underrepresenterte), og jeg har vært borti en del faglitteratur omkring beslektede emner.

Jeg liker begrepet krysskultur, som Salole også har valgt som navn på sin egen bedrift. Salole opplever seg selv som en global nomade og deltakende observatør, i spenningsfeltet mellom å være på innsiden og utsiden av ulike grupper og kulturer. Selv for en med streit etnisk norsk kulturell bakgrunn er dette relevant – vi har alle ulike roller vi trer inn i avhengig av situasjon og relasjon, og noen har et veldig bevisst forhold til det.

Å evne å observere både seg selv og andre utenfra er en finfin kompetanse, og en viktig metode for mange forskere innen blant annet sosialantropologi og kulturvitenskap. Jeg benyttet meg selv av observerende deltakelse som metode i mitt eget masterprosjekt, og lærte minst like mye om meg selv som om den kvenske minoriteten jeg skulle studere.

Profesjonelle helse- og sosialarbeidere er trolig en av hovedmålgruppene for Saloles bok, men jeg mistenker at de fleste av oss kan dra nytte av innholdet mellom de 292 sidene. I en nylig publisert artikkel hevdes det at kulturkompetanse blir neglisjert innenfor barnevern, BUP og ved høyskolene. Dette er ikke mine fagfelt, men er du generelt opptatt av samfunnet rundt deg synes jeg det er viktig å ta med seg følgende:

“For mange nordmenn er det vanskelig å sette seg inn i minoritetenes følelser, særlig når man ikke selv har erfaring med å tilhøre en minoritetsgruppe som til enhver tid forventes å leve etter majoritetens premisser og standarder.”

Majoriteten av oss har aldri opplevd å tilhøre ulike kulturer samtidig. Jeg vet ikke hvordan det føles på kroppen å komme til Norge fra et annet land, eller født inn i en familie med en annen hudfarge eller religion. Og mange tør heller ikke spørre direkte den det gjelder. Kanskje oppleves det som null stress for noen, og ekstremt konfliktfylt for andre. Eller noe midt i mellom. Artikkelforfatter Leoul Mekonen minner om at alle mennesker i bunn og grunn er etnosentriske, og at det krever en viss porsjon ærlighet for å våge å komme ut av sin “politiske korrekthet”.

Ikke dermed sagt at du skal tjomslig klappe noen på skulderen og rope “HVORDAN FØLES DET Å VÆRE NEGER?”. Å sjekke sitt eget (hvithets)privilegie, knekke kulturelle koder og oppnå en større forståelse av krysskulturelle erfaringer kan heller starte med å bla i Saloles bok. Det skal i alle fall jeg gjøre.

Les mer om utgivelsen på Gyldendals nettsider, og mer om prosjektet og forfatteren på Krysskultur.no.

Read More