— Anette Basso

Archive
politikk og samfunn

Nå skrives det mye om Feministisk initiativ i mediene. Bra! Vi har allerede sikret oss nok underskrifter til å stille til kommunevalget, noe som gjør femtekandidaten her helt månebedotten. Hæ, skal jeg liksom være med på å føre en valgkamp nå? Hvordan i huleste gjør man det? Veien blir til mens vi løper!

Valgprogrammet til F! Bergen/Hordaland kommer snart. Først må vi trygge underskriftene våre og samles om hvilke saker vi vil jobbe for lokalt. Vi trenger kunnskap og flere folk med på laget.

I mellomtiden kan du lese hvorfor vi har startet Feministisk initiativ i kronikken min i Bergens Tidende – jeg er en rosa panter!

Processed with VSCOcam with f2 preset

Read More

Forrige uke spurte jeg om vi vil ha og om vi trenger et Feministisk initiativ i Bergen og Hordaland. Ser ut som om jeg har latt meg overbevise i positiv retning. Femtekandidaten er stolt og glad!

De siste dagene har gått i en rasende fart og mange tanker har blitt tenkt av flinke folk som gjerne vil stille til valg i september. Stay tuned for mer nytt om Feministisk initiativ Bergen/Hordaland!

PS. Følg oss på Facebook og Twitter.

Feministisk initiativ Bergen/Hordaland

Read More

Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudryn Schyman utfordret i går Bergen til å danne sitt eget feministiske og anti-rasistiske parti i forkant av kommune- og fylkestingsvalget i høst. I over to timer foreleste hun om maktkritikk og likestillingspolitikk for et fullsatt bibliotek, på et av sine berømte homepartys.

Noen tok utfordringen – sjekk ut Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland på Facebook. Det ryktes om et slags lanseringsmøte mandag 23. mars. Det trengs 500 underskrifter innen 31. mars, dersom Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland skal kunne stille til valg.

Jeg tenker – what the hell, kjør på. Nå vet jeg ikke hvem som er engasjert i saken hittil, men jeg deler gjerne mine to kroner dersom det faktisk skal etableres et rosa alternativ i Bergen og Hordaland (og eventuelt nasjonalt):

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være solidarisk, inkluderende og kritisk, og en forkjemper for anti-diskriminering i alle ledd av kommune- og fylkespolitikken.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør etterstrebe representativitet i alder, kjønn, etnisk bakgrunn, funksjonalitet og legning.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være en kunnskapsrik støttespiller og en torn i siden når det trengs.

Et lokalt Feministisk Initiativ må fronte en likestillingspolitikk fundamentert i fakta framfor synsing.

Hvordan gjør man det lokalt og konkret? Hva ønsker vi oss i Bergen? Her kommer enda flere innspill fra undertegnede, sånn på sparket:

En trygg by for alle! Sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede og eldre i byrommet! Mer og bedre kollektivtrafikk! Kjønnsnøytrale stellerom! Barnehager der folk bor! Flere tverrkulturelle møteplasser! Smartere boligløsninger! Styrkede støttetiltak for prostituerte og voldsutsatte kvinner! Offentlige barnehager som lar barn være barn framfor å tvinge dem inn i rosa og blå båser! Mindre seksualisering av det offentlige rom! Mer kunnskap om seksuell og reproduktiv helse i helsevesen og skole!

Noen kjappe utdrag om stort og smått fra svenske F! sitt program kan også være til inspirasjon:

En feministisk og bærekraftig kommune- og fylkespolitikk: 

«En feministisk politik grundas på respekt för de miljömässiga och mänskliga resurserna – och hushållar med dem – med sikte på att skapa en hållbar utveckling. Ett gott liv på jorden kräver att vi människor samverkar med miljön, naturen och jordens naturtillgångar på ett balanserat och uthålligt sätt.»

Et feministisk og helthetlig lokalbudsjett: 

«En feministisk ekonomi uppmärksammar flödet mellan olika samhällssektorer och är medveten om att en kortsiktig besparing kan dyka upp som en kostnad i nästa led om inte helheten beaktas – en kostnad som ofta drabbar delar av befolkningen. Indragningar utan helhetsperspektiv och grundläggande könsanalyser har till exempel under senare år främst drabbat kvinnor, äldre och barn.»

En trygg by for alle:

«Fi ska verka för att alla kommuner ska utreda den fysiska verkligheten och i detaljplaneringen arbeta utifrån ett perspektiv där medborgarna, särskilt med kvinnor i åtanke, kan känna sig trygga vid alla tider på dygnet. Alla kommuner ska upprätta en handlingsplan för hur detta ska kunna uppnås.»

Et sted å bo: 

«Fi ska verka för att varje vuxen individ ska ha rätt till en egen bostad till rimlig kostnad. Nya boende- och hyresrättsformer bör utvecklas och moderna kooperativa bosparkassor främjas. Det är särskilt viktigt att se till att lämpliga boendeformer och bostäder för utsatta grupper, såsom psykiskt sjuka och nyanlända flyktingar, finns att tillgå.»

Større kunnskap om likestilling blant de som fatter politiske beslutninger lokalt og regionalt: 

«Fi ska verka för att alla personer som på olika nivåer är involverade i samhällsplaneringen ska tillägna sig baskunskaper i jämställdhet. För detta ändamål ska kurser regelbundet anordnas på central, regional och lokal nivå.»

Følge opp debatten om en reklamefri by: 

«Fi ska verka för en lagstiftning som kraftigt begränsar reklam och istället upplåter plats åt samhällsinformation och kultur på offentliga utrymmen.»

Hva sier du? Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudrun Schyman

Read More

Det var statsminister Erna Solberg som i sin tid lanserte uttrykket om å bake kaken større. Hun snakket om økonomi, skattelette og vekst. Det skal ikke jeg snakke om, ikke direkte i alle fall. Jeg skal snakke om en søtere kake, en som alle kan få smake hvis de vil. Feministkaken er i ferd med å bakes større. Yummy!

Lite gleder meg mer enn at flere og flere snakker mer og mer om feminisme, både i den norske offentligheten og på internasjonalt nivå. Emma Watson vil ha gutta med på laget, i en slags solidaritetsbevegelse med likestilling som mål. Feminisme, wow, det angår liksom oss alle, ikke sant? Men hvordan kommer den oss til gode, og hvem får smake mest kake?

La oss si at fordelingen av makt i samfunnet ut ifra kjønn illustreres ved hjelp av et kakediagram. Menn har mest makt og får den største kakebiten. Kvinner får mindre, ikke fordi de teller kalorier – de vil gjerne ha kake, men mangler tilgang, blir hindret, kanskje noen (menn) ikke har lyst å dele.

Kaken må bakes i flere lag og smake av interseksjonalitet. Flavour of the month! Dødshipt blant de hippeste unge feministene (og relativt gammelt nytt for akademikerne). Interseksjonalitet viser hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion. Hvordan kommer makt til uttrykk i arbeidsliv, famile og fritid? Hvem får minst kake når og hvorfor?

For denne bleike, høyt utdannede kvinnen med arbeiderklassebakgrunn ble møtet med interseksjonalitet i universitetspensum en vekker. Erfaringer fra mitt eget liv sto fram i et annet lys og jeg ble brått mer bevisst. Under Arbeid sier det så fint her:

«Når man er bevisst på dette, kan man i større grad forstå at noe som ikke fremstår som et problem for en selv, kan være et problem for andre. Samtidig som at det en selv ser på som problematisk, kan se annerledes ut fra at annet ståsted. Vi oppfordres dermed til å lytte til andres erfaringer, og skape en inkluderende (men fortsatt kritisk) feminisme med et mangfold av stemmer.»

Men – interseksjonalitet er ikke en erstatning for feminisme. Jeg mener det er en del av den. Dersom vi kaster feminismebegrepet til side til fordel for interseksjonalitet kan vi bli blinde for at kvinner fremdeles er underordnet menn, stort sett overalt. Kanskje ikke alltid – her kan debattene om utdanning og barnefordeling tjene som eksempel på at strukturene muligens tilgodeser kvinner.

Menn har nytte av en interseksjonell feminisme. Hvite middelklassefeminister har godt av et interseksjonelt perspektiv på verden. De som mangler en offentlig stemme trenger interseksjonalitet for å peke på diskriminering som ikke er så synlig for hvermannsen. Og disse kronikkforfatterne viste nylig hvordan interseksjonalitet avslører dårlig humor. Når feminismen nå er i ferd med å vokse seg større og bredere enn på lenge her til lands må vi ha i mente at selv om vi har samme mål (likestilling) så tar vi ulike midler i bruk. Interseksjonalitet kan forene oss, og er et godt redskap for å bake en bedre og mer inkluderende kake.

La oss krydre feminismekaken med flere smaker. La oss finne en større kakeform. La oss bygge kaken i flere lag. La oss sikre en bedre fordeling av kakestykkene. La flere få smake deilig feminismekake.

 

 

Read More

Har du ikke sjekket ut bloggkollektivet Grønne Jenter? Gjør det nå. I disse dager feirer de 100 innlegg siden starten i januar, og de har mange gode tanker om miljø, forbruk og bærekraftige løsninger i hverdagen. Fra kosmetikk og husholdningsprodukter til bier, bomull og matkasting. Begge tomler opp!

Teknologioptimisme og forbrukeransvar. I disse agurktider har en av de grønne jentene skrevet en god kronikk til NRK Ytring, som svar på en Sifo-rapport som antyder at nordmenn i stadig mindre grad ser på redusert forbruk som en del av klimaløsningen. Vi er stadig mer optimistiske til at teknologien skal løse klimaproblemene, og tar mindre ansvar som forbrukere. Miljøspørsmål er et kollektivt ansvar som må løses politisk. And we´ll just keep on keepin´ on.

Er dette riktig? Nei, mener Grønne Jenter og Siri Karlsen Bellika. Hun skriver:

«Klimaproblemet krever rask handling. Det er derfor forbrukerne fortsatt må spille en rolle. Politiske beslutninger krever tid. Mye skal på plass og mange skal være fornøyde før noe skjer. Å frigjøre forbrukerne fra sitt ansvar gjennom å lansere teknologiske og politiske løsninger som det eneste alternativet, er derfor problematisk»

Jeg liker Grønne Jenter fordi de har en positiv misjon om å bidra uten å formane. De gir deg lure løsninger uten å peke på alt du selv gjør feil, og konkrete tips til kjøttfrie middager, plantestell og hagekatastrofer, bytting av klær og DIY. De siste to årene har jeg blitt mer bevisst på dette selv – jeg er ikke perfekt, men det er okei. Jeg prøver. Grønnsaker er digg og jeg trenger ikke ti jeans fra Acne (to-tre kanskje…).

Mange bekker små gjør en stor å. Jeg har aldri betegnet en elv som en å, men en spade er en spade – du må gjøre ditt for å bidra til Den Store Klimasaken (og politikerne sitt). Bruk hodet, vi har bare én klode osv.

Read More

Gratulerer til svenske Feministisk Initiativ med plass i Europaparlamentet. Men gleden svinner litt når man leser oppsummeringer som dette:

PS. Godt tidspunkt for å lese den derre høyrepopulismeboken jeg anbefalte i høst.

Read More

Festspill er gøy, fredag er gøy, men ta deg tid til å

1. Lese Maria Dyrhol Sandvik sin kommentar om voldtekt som strategi, der hun oppfordrer oss til å snakke mindre om offeret og mer om overgriperen. Og sjekk ut motstanden mot å gjøre nettopp det i kommentarfeltet (jeg forsøkte, tro meg).

2. Se ukas avsnitt av Full Patte, også kjent i min husholdning som Verdens Beste Svenske Feministhumorserie. Søstrene heter Bianca og Tiffany Kronlöf, og de snakker også om overgriperen. Låten “Fatta din position” finnes også på Spotify. 

Så jävla viktigt. God helg.

Read More

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. Folk er forskjellige. Nå som vi koser oss sånn i vårværet kan det være på sin plass å igjen minne om hvilke konsekvenser en voldtekt kan ha for offeret.

Et vitnesbyrd som har gjort inntrykk på meg og mange sto på trykk i avisen Nordlys. Jeg gir honnør til alle som skriver om overgrep de er blitt utsatt for. Det kan være vanskelig å lese, og helt sikkert vanskelig å skrive. Kanskje det hjelper dem personlig, kanskje får det flere til å anmelde overgrep, kanskje lyser tekstene opp gråsonene i voldtektsdebatten.

Denne teksten gjør det klart hvor fysiske konsekvenser en voldtekt har. Det gir et konkret bilde av hvordan en kropp kan reagere på et overgrep, selv uten å ha blitt utsatt for grov vold.

“I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.”

Hva gråt jeg for? Minnene var ille nok, de. Ikke å bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før seinere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.”

“Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der.”

Les hele teksten her. God mai måned, voldtektsmåneden, husk samtykke og god stemning!

Read More

Christian Tybring-Gjedde er redd. Livredd faktisk. Som vanlig for at Den Norske Kulturen™ skal forvitre, dø, bli revet i fillebiter av alle disse brysomme menneskene fra øst. I et sedvanlig forsvar for staten Israel hyller han deres sterke standpunkt mot islam. Det synes han også Norge burde ha. Ingen står opp for Norge, vi har blitt et svakt demokrati, sier han i følge Dagbladet.

– Hvor er Norge om 20-30 år? Er det noen som tenker den tanken i det hele tatt? Om 20-30 år? Ja, de aller fleste av oss er i live om 20-30 år. Hvordan ser Norge ut da? Har vi noe forsvarsmur mot dette vi ser som kommer inn over landet vårt? Nei. Vi har ikke det. 

Foredraget generelt er så facepalm at Det Mossaiske Trossamfund har tatt avstand fra det. Men ut ifra sitatet over: jeg vil vite rent konkret hva det er Tybring-Gjedde vil forsvare “oss” mot. Og hva det er han ønsker å forsvare. Jeg vil også sende ham på noen innføringsemner i kulturvitenskap. Og jeg vil bare…riste ham litt. Bare litt risting. Ikke være slem, bare…rrrrrriste litt i ham. Shaken Gjedde Syndrom.

Newsflash: norsk kultur er i endring. Den har vært det i ganske lang tid. La oss bruke 200 år som et passende tidsperspektiv, siden vi feirer Grunnlovsjubileet i disse dager. En ung nasjon hadde hastverk med å definere en Norsk Kultur. På løpende bånd kommer Asbjørnsen og Moe tråkkende på leting etter folkeeventyr, J.C Dahl´s sublime malerier av vill vestlandsnatur, Edvard Grieg – nasjonalromantikk! Det nasjonale gjennombrudd! Norske sagn og brudeferder i Hardanger, Ibsen, Bjørnson, rosemaling og nynorsk!

Dette kan alle kulturvitere, og egentlig de fleste andre nordmenn. Det er noe vi aner at vi feirer når vi kler oss i bunad på 17. mai. Hurra for Norge!

Kultur skjer, blir skapt, og endrer seg. I løpet av 200 år, og i løpet av 20 år. Noen deler av kulturen velger vi ut som verneverdig, selv har jeg vært engasjert i Kulturvernforbundet. Vi verner om materiell og immateriell kultur. Om gamle byggeteknikker, om folkeminner og husflid.

Det hadde vært fint om Tybring-Gjedde hadde vært en engasjert kulturverner, velkommen skal han være. Men han vil verne noe større, noe dypere. Sitat fra aftenposten.no 3. januar 2013:

– Det er vår kulturarv som vi har arvet gjennom generasjoner, som vi bør videreføre. Innvandring fra ikke-vestlige land fører til at det blir en segregering, med etnisk norske et sted og innvandrere et annet sted. Og da får du ikke en felleskapssfølelse, sa Tybring-Gjedde, som mener innvandring truer den norske kulturarven.

Innvandring truer norsk kultur. Det er ikke et nytt synspunkt. Faktisk ganske gammelt, la oss ta turen tilbake til midten av 1800-tallet. På det tidspunktet vi fikk vår egen grunnlov hadde det i flere generasjoner innvandret finner til nordområdene våre, blant annet mine egne forfedre- og mødre. På 1700-tallet ble disse kvenene tatt godt imot. De dyrket jorden og arbeidet, og Finnmark trengte folk. Dette endret seg i det nasjonsbyggingen tok til. Jeg har skrevet en masteroppgave om kvener, men la meg kjapt sitere regjeringen.no:

På 1860-tallet ble for første gang «den finske fare» påpekt fra norsk offisielt hold. Årsaken var utvikling av finsk nasjonalisme fra 1860-tallet, som også innbefattet interesse for forholdene til de finske innvandrerne, kvenene, i Nord-Norge. Dessuten hadde antallet innvandrere økt kraftig, og finsk/kvensk språk og kultur var blitt dominerende i flere lokalsamfunn i Finmark og Troms.

Den finske fare. Innvandrere som ble sett på som en trussel mot det Nye Norge. Høres det kjent ut? Løsningen ble fornorskingspolitikken, rettet mot samer og kvener. Ikke et særlig hederlig kapittel i nyere norsk historie. Å assimilere mennesker til å “bli” norske, frata dem språket og eiendomsretten, har vi heldigvis sluttet med.

Kvenene fra øst tok aldri over Norge og norsk kultur. De forble en minoritet, en relativt taus en sådan, og nå anerkjent som en nasjonal minoritet med et eget språk. De har bidratt til en rik kultur i våre nordlige fylker, der nordmenn, samer og kvener har levd side om side i flere hundre år. Noen kaller seg med stolthet i stemmen for en nordkalottcocktail.

Christian Tybring-Gjedde burde ta seg en cocktail og slappe av. Norge lever, demokratiet, språket, kulturuttrykkene våre. Norge utvides. Norge har utfordringer når det gjelder innvandring og integrering. Blant annet hvordan vi skal møte islam som kultur og religion, i politikken og i hverdagen vår.

Jeg ser med spenning frem mot de neste 20-30 årene, og er optimist. Ikke naiv, men optimist. Jeg er ikke livredd, og vil forsvare det jeg tror på – likestilling, likeverd, anti-diskriminering. Tybring-Gjedde, du er en pyse.

PS. Interessert i å lese mer om kvensk historie? Se her. Eller spør meg.

Read More

De siste dagene har støtteerklæringene til den svenske fotballsupporteren og antirasisten Showan haglet. Seks personer ble angrepet og knivstukket, Showan livstruende skadet, av svenske nynazister i etterkant av et 8.mars-arrangement i Malmö lørdag. Mer om hendelsen kan du lese via Motkraft.net, og følg #kämpashowan på Facebook.

Et par dager senere lanserer Jan Kallevik boken XTRM – Krig i Oslos gater. På nittitallet slåss han og flere andre mot nynazister i Oslo. Kalle er en av dem som har lært meg mest om skinheadkulturen i Norge, og jeg kommer nærmere tilbake til boken hans når jeg har lest den.  Jeg ser at den allerede diskuteres heftig blant annet i kommentarfeltet hos Minerva.

Den er skremmende aktuell i etterkant av hendelsen i Malmö, en hendelse som ikke er enestående i Sverige den siste tiden. Nynazistene er blitt mer synlige – og voldelige. Og omtrent som rotter på høylys dag – ser du først en nynazist kan du være sikker på at der ligger mange flere skjult i buskene.

De som angrep aktivistene og feministene har tilknytning til det nynazistiske (eller nasjonalistiske, som de selv betegner seg som) Svenskarnas Parti. Et lilleputtparti, som riktignok ble demokratisk valgt inn i et kommunestyre ved forrige valg. Som altså åpent bekjenner det som Sverigedemokraterna en gang stod for.

Sistnevnte parti har derimot politisk makt og oppslutningen øker (omtrent 8 % i skrivende stund). De har røtter i nazismen. Og hovedkontor i Malmö. I forkant av vårt eget stortingsvalg i fjor leste og skrev jeg om denne boken, som saklig forklarer Sverigedemokraterna samt høyrepopulismens vekst i Norge versus Sverige (og flere andre land) generelt. Du kommer forøvrig ikke unna klasseaspektet i denne diskusjonen – “rasism bekämpas inte med klassförakt”.

Hvordan ble det slik, söta bror? I etterkant av knivangrepet i Malmö har Kaia Storvik et klokt innlegg i Dagsavisen om forskjellen mellom Norge og Sverige. Jeg sakser like så godt ut et langt avsnitt:

“Sverige hadde heller aldri noe etterkrigsoppgjør. Resultatet er at høyreekstreme organisasjoner, miljøer og personer kunne fortsette fra mellomkrigstida uten opphold. Det gjør at den ekstreme høyresiden i Sverige har et helt annet utgangspunkt, og en helt annen styrke og makt enn tilfellet har vært i Norge.

Lange linjer har gitt mulighet for utvikling og ikke minst et helt annet økonomisk utgangspunkt for de høyreekstreme. Og et manglende etterkrigsoppgjør har ført til at gamle nazister og fascister er blitt sittende i viktige posisjoner i svensk næringsliv og samfunn.”

Jeg tror på bakgrunn av dette ikke på svenske tilstander i Norge. Ennå. De mørkeblåbrune er få, har lite ressurser, og de feiger seg mest høylytt i kommentarfeltene. SIAN samler en knapp håndfull mennesker til sine demonstrasjoner. Nå har de forresten starten en egen ungdomsgruppe som også ivrer for å stoppe islamiseringen av Norge. The kids aren´t alright.

I løpet av kort tid leser jeg likevel om Borgervernet Rogaland, om Nordfront som henger opp bannere utenfor Bergen, om knivstikkingen av en 16-åring utenfor Blitz for knapt et halvt år siden, og jeg er ikke så veldig beroliget. Holdningene ligger der og ulmer.

Jeg har ingen bakgrunn som aktivist, og har aldri tydd til vold. Jeg er ikke SHARP, jeg er skinhead, anti-rasist og feminist, og vil vise motstand. Litt som den svenske dama som klasket til en nynazist med vesken sin. Årets bilde i Sverige i 1985. I dag leser jeg en kronikk fra svenske Lena Sundström, hvor hun refererer nettopp til dette bildet som et symbol på den vanlige borgerens motstand mot en nazistisk bevegelse. Hun savner

“en anständighet som över huvud taget inte definierade sig utifrån en vänster eller högerskala. Eftersom det här utspelade sig på den tiden då motsatsen till en nazist inte förmodades vara en vänsterextremist. När den självklara motsatsen till en nazist i stället var alla vi andra. De demokratiska medborgare som värnar det öppna samhället.”

Det er ikke venstre mot høyre. Det er oss mot dem. Hva gjør vi nå?

PS. Les kronikken av Jan Kallevik: Terror, ikke gjengoppgjør

Read More

Gudrun Schyman er nødvendigvis ikke et husholdningsnavn her i Norge, men i Sverige vet alle som leser aviser hvem denne damen er:

I september er det Riksdagsvalg i Sverige. Schyman er midt i en valgkampanje for Feministisk Initiativ, hvor hun er talsperson og ikke leder, og går til valg på “ut med rasisterna, in med feministerna”. Partiet fikk en drøss med nye medlemmer etter Fittstim-dokumentarserien, hvor Schyman forøvrig ble avspist med tre setninger. Politikken deres er så enkel og human som overhodet mulig:

“Vi vill att alla ska ha samma rättigheter, skyldigheter och möjligheter inom alla områden i livet”

Hun opplever at interessen for feministisk politikk aldri har vært større, og peker i en kronikk fra i går på at feminismen ikke eksisterer i et vakuum:

“Att intresset för feminismen nu ökar hänger ihop med att allt fler ser hur diskriminering utifrån olika grunder i själva verket hänger ihop. En diskriminering kommer inte ensam. (…) Kvinnohat, sexism, rasism, homofobi och vägran att ge funktionsnedsatta stöd finns i en samtidighet i samhället.”

FETT skrev i en bisetning på sine Facebooksider at feminisme handler om å være grei. Det er jeg enig i. Mer grei mot seg selv, mot andre, det innebærer anti-rasisme, anti-diskriminering. Et ønske om å åpne samfunnet vårt, pushe grenser i riktig retning, gi rom. Feminismen er opprørsk men generøs, den krever og den gir. Som Gudrun Schyman sier: “Jag tror mer på kärleken än på hatet!”

Feminisme er ikke å begrense rettigheter. Feminisme er ikke å utelukke menn. Feminisme er å anerkjenne at kjønn er makt, og at kvinner står svakere stilt i samfunnet på bakgrunn av sitt kjønn. Feminisme er å forstå at lønn og kjønn henger sammen. Feminisme finnes i mange former, feminister er ikke alltid enige om midlene for å nå målet. Målet er noe mer, noe bedre og mer rettferdig:

“Komplexiteten i vårt samhälle och kunskapen om hur olika orättvisor flätas samman med varandra finns inom feminismen.”

Sverige har et eget feministisk parti og sin Schyman. Jeg ønsker meg det samme i kjære Norge. Da gir jeg faen i om svenskene har færre OL-gull, de vinner uansett. Og jeg håper F! endelig får sin plass i den svenske Riksdagen og EU-parlamentet.

Bonus: Schyman i en nytolkning av eklinglåta Blurred Lines:

Read More

For å følge opp gårsdagens innlegg om voldtekter og rimelig tvil – her er to ferske innlegg fra andre siden av svenskegrensen som tar for seg nettopp samtykke og mannens rolle i voldtektsdebatten:

Forfatter Marcus Priftis oppsummerer et knippe av sakene der voldtektsmenn har blitt frikjent tross tunge bevis for at et overgrep har funnet sted. Han skriver:

“Vilken rövarhistoria som helst verkar kunna fungera i rätten. Kan man bara påstå att man är socialt förståndshandikappad finns det en chans att domstolen går på ens linje och fastställer att man ”saknat uppsåt att våldta”. Det är alltså vad gärningsmannen tänker som spelar roll. Inte vad han faktiskt gör.”

Uppsåt betyr hensikt. Voldtektsmannen forklarer at han ikke hadde som hensikt å voldta. Han skjønte ikke at jenta hadde 2 i promille, at han låste døren og tok fra henne mobiltelefonen skjedde selvfølgelig uten hensikt. At noen roper “NEI!” kan jo lett forstås som et ønske om dominant sex. Kjedelig atferd, men ikke urimelig nok til at man skal behøve å ta rettslig ansvar for (u)gjerningene sine.

Jeg skrev nettopp om dette i bloggposten om mannedyret. Og Marcus Priftis er enig:

“Det innebär att rättsväsendet anser att en sådan likgiltighet och brist på empati ligger inom ramen för ett normalt manligt beteende. Följdfrågan blir oundviklig: vad ska vi då ta oss till med männen?”

Han mener det er på tide

“Att slå tillbaka mot domstolarnas och samhällets kränkande syn på män som oförmögna att kontrollera och ta ansvar för sina drifter. Det behövs en mansrörelse mot det pågående omyndighetsförklarandet av männen.”

Leder av Feministisk Initiativ Sissela Nordling Blanco sier i samme kanal at rettsvesenet må øke sin kompetanse. En samtykkelovgivning kan virke normerende mener hun:

“I stället för att man måste bevisa på vilket sätt man har gjort motstånd kommer gärningsmannen få förklara på vilket sätt den har förvissat sig om att det finns ett samtycke.”

Sex skal være gjensidig. Og voldtekt bety brudd eller mangel på samtykke. Uansett om det står skrevet i lovboken skal det diskuteres og innprentes – og følges.

Enkelt. Og så vanskelig.

Read More

Antall anmeldte seksuallovbrudd i Norge øker. Over 1100 i 2012. Det anslås at det begås mellom 8000 – 16.000 voldtekter i Norge hver eneste år. Kilder for disse tallene, med flere, finner du blant annet i denne boken og denne KRIPOS-rapporten.

Voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov er ikke i overensstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder. I Norge krever blant annet Amnesty at voldtektslovgivningen endres slik at “voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke”, en definisjon som har møtt kritikk fra blant annet Civita.

I mange europeiske land blir nå manglende samtykke, ikke tvang, ansett som det konstituerende elementet i voldtekt.

Se så til Gulating Lagmannsrett, der en 34 år gammel mann nå har blitt frikjent for en voldtekt han først ble dømt til over fire års fengsel for

“Lagmannsretten skriver at det er klar sannsynlighetsovervekt for at mannen der har gjort som han ble dømt for i tingretten, nemlig å ha tiltvunget seg sex ved bruk av trusler og vold. (…)

Derimot frikjennes han for voldtekt etter straffeloven. (…)

I en straffesak må det bevises utover rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. (…)

Lagmannsretten mener at det verken for punktet om forsettlig voldtekt eller grovt aktløs voldtekt kan bevises utover rimelig tvil at 34-åringen er skyldig.”

Hva betyr bevises utover rimelig tvil?

Hvordan beviser man en voldtekt?

Hva er “rimelig tvil”? Versus “klar sannsynlighetsovervekt”?

Hvem dømmer?

Hvem voldtar?

Hvem går fri for 155.000 kr?

Denne saken leser jeg forøvrig få dager etter denne grusomme historien om særdeles rå og hensynløse overgrep. Er det rart man blir koko?

Read More

Tidligere prostituerte Tanja Rahm skrev et brev til sine tidligere kunder på bloggen sin. Aftenposten publiserte teksten på sine debattsider, og den er snart tidenes mest leste sak på nettsidene deres.

Med rette. Jeg har lest den ti ganger siden i går. Dette er uhyre direkte og sterkt skrevet. Og hun er sinna. Jeg blir også sinna. Og i det følgende har jeg ikke lyst å være særlig nyansert.

Hadde teksten hatt en “slik opplevde jeg å selge kroppen min” fremfor en “til deg som kjøpte kroppen min”-vinkling ville den kanskje vært enklere å svelge. Teksten, et personlig vitnesbyrd som ikke har som hensikt å være balansert eller diplomatisk, har blitt møtt med et lass av “jamen du hadde jo et valg”, at hun er hyklersk og dobbeltmoralsk, hun tjente jo faktisk gode penger på noe hun tilbød frivillig. Et lite utvalg fra Aftenpostens (modererte) kommentarfelt:

– Tror det går mer på å ta ansvar for egne valg, om du du reklamerer med at du selger kroppen din, blir det søkt å moralisere ovenfor de som faktisk tar imot tilbudet.

– Om det er et oppgjør med alle sine kunder, så mister hun troverdighet hos meg når hennes egen rolle som tilbyder ikke er gjenstand for samme.

– Har noen virkelig trodd at menn som kjøper sex bryr seg om kvinnen? Hva mannen måtte føle eller kvinnen måtte føle er irrelevant; den ene betaler for en tjeneste som en annen tilbyr.

– Personlig er jeg ikke bruker av prostituerte, jeg har heller ingenting imot de som gjør det. De tar et bruk et tilbud noen frivillig tilbyr, en transaksjon mellom to voksne mennesker, jeg har rett og slett ingenting med hva folk gjør på soverommet.

– Å godta et tilbud fra noen som tilbyr noe du vil ha, er vel omtrent like egoistisk som å kjøpe elektronikk som feks iphone og alle andre ting med lithiumbatteri, diamanter og biler produsert av ved hjelp av barnehender eller ved slavelønn/forhold.

– Men samfunnets moraliserende pekefinger burde ta innover seg at ikke alle mener at salg eller kjøp av sex er så ille som de skal ha det til. Sex er sex. Ikke nødvendigvis noe mer enn en massasje med og for underlivet. 

Istedet for å fokusere på det teksten faktisk handler om. Mannen. Mannen som kjøper sex. Mannen som kommer med pengene sine og kjøper en kvinnes kroppsåpninger. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Ikke alle menn kjøper sex. Men noen menn gjør det. Kanskje én gang, kanskje jevnlig. Kanskje på tur til Riga, Rio eller Praha. Kanskje en kjapp blowjob i et smug ovenfor C. Sunds gate (noe jeg bevitnet flere ganger det året jeg bodde i nevnte gate). Kanskje skamfull alene, kanskje sammen med en kompis. High five liksom.

Du som kjøper sex. Jeg. Synes. Du. Er. Ekkel. Jeg gir meg blaffen i eventuelle edle motiver du måtte ha, og om du “lider” av å ikke få tilgang til sex og nærhet på “vanlig” vis. Sex er for faen ingen menneskerett.

Men du ser muligheten. For de er jo der, disse kvinnene. De tilbyr en tjeneste, og du betaler. Alle er fornøyde. Business er business. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Teksten til Tanja bør bli pensum på ungdomsskolen. Sammen med en visning av Lilja 4-ever og dokumentaren The Price of Sex, som ble vist i Bergen i fjor. Så kan vi selvsagt diskutere saken videre, inkludere aspekter som forbud vs. regulering av sexkjøp, frivillig vs. tvunget prostitusjon, lytte til de prostituerte, spørre kundene, se på kvinner som kjøper og menn som selger sex, gi rom for nyansene.

Men noen ganger trenger vi bare å lytte til en rasende kvinnes erfaringer og tanker om Mannen som kjøper sex.

Read More

Får vi reklamefinansierte bymøbler i Bergen i 2014? I bloggende stund pågår en debatt om byromsreklame i Bergen på Litteraturhuset i regi av Bergens Tidende.

Der skulle jeg ha vøri. Men jeg har stått på kjøkkenet og laget jordskokksuppe etter første fulle arbeidsdag etter nyttår. Takk for at det går an å følge debatten både live og via hashtaggen #byreklame på Twitter.

Premisset for kveldens debatt er som følger:

Er reklame på kollektivtransport og bymøbler et godt middel for å skaffe sårt tiltrengte kollektivkroner eller salg av det offentlige rom til småpenger? Fylkestinget har gitt sitt ja og sendt saken videre til Bergen bystyre.

Som feminist, Venstrevelger, høyt utdannet bybeboer, kollektivreisende, og med en jobb som tidvis dreier seg om å skrive reklametekst – jeg synes dette er vanskelig. Facebookfeeden min er full av fornuftige og bastante meninger imot at kommersielle krefter skal kjøpe seg inn i byrommet i Bergen. Det advares mot kjøpepress og kroppsfokus, poenget om visuell forsøpling av Verdens Vakreste By fremmes fra flere hold. Yes, yes og yes. På privaten har jeg hatt lange diskusjoner med andre som mener motstanderne overreagerer, og at byromsreklame, som kun utgjør 4-5% av det norske reklamemarkedet, ikke vil påvirke byens særpreg og innbyggernes holdninger i negativ retning.

I romjulen skrev jeg en sak for Klassekampen der flere sider fikk snakke sin mening om byromsreklame. Les deg opp, dann deg din egen mening om du greier. Noen som har gode argumenter imot er blant annet Charlotte Myrbråten og Kari Anne K. Drangsland i et av de mange debattinnleggene i løpet av de siste månedene. Vil du har mer lesestoff kan du sjekke ut rapporten om reklamefinansiering av byromsmøbler fra Hordaland Fylkeskommune tilgjengelig via deres hjemmesider, med statistikk, historikk og informasjon om prosessen så langt.

Jeg skulle ønske at fylkeskommune og kommune konsekvent så bort ifra en reklamefinansiert løsning på oppgaver de selv burde ha løst. Men det gjør de ikke. Og nå tar vi debatten, igjen.

Hva får vi? Hva gir vi fra oss? Hva med reklamen som allerede preger bybildet? Hvor mye blir vi påvirket? Er dette en pragmatisk løsning på finansiering av felles goder? En ufarlig avtale som allerede er godt utprøvd og finnes i snart 30 norske kommuner? Hvilke premisser skal settes for plasseringen og innholdet hvis en avtale blir realitet i løpet av 2014? Kan det medføre positive ringvirkninger for det kreative innholdet i reklamen?

Det koker ned til noe som er viktig å ha i bakhodet gjennom hele Grunnlovsjubileet: hva er et demokrati? Hvem velger vi? Hvordan kan vi påvirke samfunnet, landet og byen vi bor i?

Jeg må sove på det. Med magen full av jordskokksuppe.

Read More