— Anette Basso

Archive
personlig

…har jeg vært med på min aller første valgkamp, feiret at Feministisk initiativ har tatt plass i norsk historie (men dessverre ikke i bystyret i Bergen), jeg har tatt en liten pust i bakken med filmfestival, gode bøker og mye mat (fårikålsesong vettu) og jeg har klippet meg.

Sånn. En småblurry selfie. I tiden framover håper jeg å få delt nytt om diverse sånn passe sporadisk.

sjølvis

Read More

Vær hilset, smukke leser. Nå skriver vi september, og det er vel strengt tatt på tide å vekke bloggen fra sommerdvalen. En hel del ting har skjedd siden sist. Det beste er at jeg endelig kan dedikere all min tid (eller i alle fall 7,5 timer fem dager i uken) til det jeg liker aller best — tekst.

Språkfolk har flyttet inn i nye, fine kontorer i Nygårdsgaten, og jeg er ansatt i full stilling fra og med i dag. Nå er jeg tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver i Norges beste tekst- og kommunikasjonsbyrå. Jeg skal holde kurs i klarspråk og god tekst på nett, jeg skal produsere godt innhold for kundene våre i de store vestlandsnæringene, og bidra til lol stemning på kontoret.

Hurra og jubel og hæla i taket! Kledlig ydmykt feirer jeg med rød leppestift og en selfie i Photobooth mens mine kolleger har et møte i fellesrommet. Jeg kommer tilbake med en summerende oppdatering over Min Spennende Sommer. Som egentlig ikke har vært så spennende.

Bilde tatt 01.09.14 kl. 14.14

Read More

Når brukte du sist opp et plagg?

Regnbygen vrenger paraplyen min, og jeg stiller meg under nærmeste tak. Tilfeldigvis det utenfor en klesbutikk. Jeg går inn, rister den vindskjeve luggen på plass, og titter meg rundt. Har ikke vært her inne på noen måneder, og nå har de salg. Igjen.

Midtsesongsalg med gode tilbud. 50% avslag, 75% avslag – oioi! Legger paraplyen fra meg, blar gjennom salgsstativet. Denne var fin. Og denne.  Også så billig. Ser meg rundt. Vil. Ha. Alt.

Jeg dro hjem med uforrettet sak, og fortalte om hendelsen til min romkamerat. Hun kunne bekrefte det samme. Om det å gå inn i en butikk, kjenne pulsen slå hardere, å slå kloa i alle de fine tingene, nå, fort, prøve klærne, ta avgjørelsene – at det er mer stress enn gøy. Og at man ender opp med en variant av noe man allerede eier fra før av. Jeg blir flau bare av å skrive det høyt.

Hvor kommer denne trangen til å kjøpe noe nytt fra? I mitt tilfelle er det snakk om å vende vaner, og roten ligger kanskje i å ha vokst opp med å ha lite. Alltid mindre enn de andre. Jeg har en tese om at de som har minst ofte kjøper flest (billige) ting. Kvantitet over kvalitet all the way, det kjenner jeg fra min egen oppvekst.

Jeg har nevnt i forbifarten her på bloggen at jeg ville rette et kritisk blikk på mitt eget forbruk i løpet av 2014, basert både på dårlig økonomi, dårlig plass og større kunnskap. Særlig klær er billig i Norge, og har du litt kapital og bryr deg om å se bra ut er det lagt opp til en enorm forbruksfest.

Jeg har gradvis ryddet, byttet, kastet, solgt og donert bort store deler av garderoben min. Ved årsskiftet skrev jeg en liste over 10 ting som jeg så for meg at jeg både kom til å trenge og ønsket meg, av klær og sko. Disse tingene “får jeg lov” å kjøpe nytt i 2014. 

Et overkommelig mål for mange, og det har gått fint så langt. To ting på listen henger i skapet, begge kjøpt på nyttårssalg. Dødsfine ting, som skal få selskap av et par andre godbiter når jeg drar til Stockholm i påsken (hallå Fred Perry-butikken). Listen omfatter foreløpig ikke “nødvendigheter” som undertøy, sokker, hudpleie, sminke og liknende, men det har blitt mindre av alt dette også.

Irina Lee sier i sin Pecha Kucha-snakk at å bruke opp et plagg er et av de mest miljøvennlige tiltakene du kan gjøre i hverdagen. Hun gjennomførte en to år lang og ganske streng shoppestopp, og peker på muligheter for fornyelse gjennom byttekvelder og gaver. Se hennes nettside for mer info. #raust #inspirerende #viktig

Temaet er ikke grensesprengende, kanskje litt døllt, for noen litt misjonerende – slutt å kjøpe alle tingene, bli et bedre menneske liksom. Men tenk på det, spar miljøet, og deg selv for penger, plass, og hetetokter i prøverommene. Billigkjedene skjelver i polyesterbuksene.

Read More

I dag delte Radikal Portal historien til en tidligere stuepike, som ønsket å være anonym. Hennes opplevelser fra å jobbe på et Thon-hotell er velkjente for en tidligere stuepike (eller værelsesbetjent, som det egentlig heter) og rutinert renholder gjennom hele ungdoms- og studietiden.

Gamlefar Thon rykket som kjent ut i en helsides annonse for å flagge sin støtte til FrP, hvorpå en gjeng renholdere fra hans hoteller fulgte opp med en kontramelding sponset av Rødt. Disse damene har forøvrig fått beskjed via sosiale medier at de er “sosiale tapere” og “kjerringer” som bare “kan finne seg en annen jobb”.

Vel. Denne vaskekjerringa, som er datteren til en annen vaskekjerring, kan snakke i det vide og brede om hvordan det føles å jobbe på gølvet. Merk at jeg ikke snakker for alle. Det er forskjeller både på arbeidsfolk og arbeidsgiverne deres. Det er også forskjeller formelt og hva arbeidsoppgaver angår mellom værelsesbetjenter på hotell og renholdere, men etter min erfaring handler det stort sett om det samme: å vaske etter andre mennesker.

Det er en tung jobb. Du kjenner etter en stund hvordan armer og rygg verker, selv om du vet veldig godt hvordan man best arbeider ergonomisk riktig. Du prøver å vaske gulv, skrubbe dusjkabinetter og re senger på en ergonomisk riktig måte, men det tar lenger tid. Og tid er noe stuepiker og renholdere ikke har mye av. Ikke langt på nær nok faktisk. Kaffepauser? Dream on. Overtidsbetaling? Yeah right. Gjør du det skikkelig gjør du det ikke fort nok, og gjør du det fort nok gjør du det ikke skikkelig.

På kontoret sitter ledere som presses til å levere de billigste anbudene, slik at de fortsatt kan gi folk jobb. Du må vaske flere rom, større arealer, på samme tid og for samme lønn som før. Sånn går nu dagan. Så får vi se hvor lenge helsa holder. Renholdere ligger nemlig på topp i sykefraværs- og uførhetsstatistikken i Norge.

For noen er det tungt å svelge at man jobber som renholder i et samfunn der alle helst “skal bli noe”. Du har sett hvordan enkelte viker unna med blikket når du kommer gående bak vaskevognen, hvor forfjamset de blir når du sier blidt “hei!” med dobørsten i hånda. At de automatisk snakker engelsk til deg fordi de antar at du ikke er norsk. Det er jo bare utlendinger som tar drittjobbene, sant?

Renholderen er ikke “viktig”. Arbeidsgiver vet at hvem som helst kan vaske. Arbeidsgiver vet også at renholderen er avhengig av den (lave) lønnen h*n får, og ikke vil risikere å miste jobben. Jobber innen renhold er tilgjengelige, og du trenger ikke ha utdannelse eller kunne språket. Kroppen din er verktøyet ditt. Blir du skikkelig god til å vaske kan du la hodet hvile. Da gjør kroppen jobben på automatikk. Jeg pleide høre på musikk. En god anledning til å fordype seg i den siste utgivelsen fra din favorittartist, om du vil. Eller en god podcast. Eller P4.

Hvorfor fortsatte jeg å jobbe som stuepike og renholder i så mange år? Fordi det var enkelt. Til dels fleksible arbeidstider, jeg slapp å kjede meg like mye som jeg gjorde i en kveldstom butikk, jeg var ferdig når jeg gikk hjem, jeg jobbet selvstendig men kunne velge å være sosial med andre rundt meg hvis jeg ville. Jeg kunne til tider jobbe mye og tjene mer, og spe på et slunkent studielån. No biggie. Ca$h er ca$h.

Og selv om de fleste jeg har vasket og redd senger sammen med har vært slitne har de vært rause. Vondt i ryggen? I got your back. Det finnes en haug av fine, selvironiske, hardtarbeidende og morsomme stuepiker og vaskekjerringer av begge kjønn der ute. Takk til dere.

Kjære renholder – om du liker og har lyst å fortsette i jobben din (og det gjelder ganske mange, min egen mor inkludert): se på muligheten for å organisere seg. Du kan ta fagbrev, lære hvordan du kan gjøre jobben din på en god og trygg måte, og stige i lønn. Det finnes rundt 50-60.000 renholdere i landet, og mellom 5-600 som tar fagbrev hvert år (i følge tall her og her).

Og kjære du som skal bo på hotell i helgen: vær grei mot h*n som skal rydde rommet ditt. I alle fall si hei. Og har du vært så dust at du har pisset eller spydd andre steder enn ned i toalettet – legg igjen noe jæææævlig med tips. H*n fortjener det.

Alle vil bli anerkjent for jobben de gjør. Også de som gjør “drittjobbene” (som igrunn er helt vanlige og viktige jobber). Gi dem høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og større respekt. 

(Kan forøvrig anbefale Lotta Elstad’s “En såkalt drittjobb” som utgangspunkt for videre lesning.)

Read More

I dag begynte jeg i ny jobb. Nå er jeg tekstforfatter på deltid hos Språkfolk – en bedrift som lenge har ligget høyt på lista av drømmejobber. Språkfolk er Norges eneste reine tekst- og kommunikasjonsbyrå. Bedriften er født og oppvokst i Bergen, skapt og driftet av driftige folk med bakgrunn fra “mitt” fakultet. Humanist og businessbevisst? Javisst!

minplass

Nå bobler det av forventninger, iver etter å komme i gang – og en sunn dose prestasjonsangst. Hvor stødig er egentlig min egen språkføring? Hvordan kommer min bakgrunn og kompetanse best til nytte? Hva skal jeg jobbe med? Språkfolk leverer

– tekstforfatting

– redigering, språkvask, korrektur

– oversettelse

– kommunikasjonsprofiler/språkprofiler

– manus

– navngiving

– abonnement

– kurs og foredrag

Tjohoi! En meny av tjenester som krever både kreativitet, analytisk grundighet og/eller kommersiell appell, til en bred kundegruppe landet over. Hvorfor? Godt språk -> tydeligere profil -> mer effektivt -> økt lønnsomhet.

For å si det litt bråkjekt (og dette er kun min egen påstand)- vår kompetanse gjør at vi er flinkere enn deg til å si det du egentlig vil si. Kontakt oss om du trenger tekst eller rådgiving om måten du og bedriften din kommuniserer på.

noenord

I dag var det opplæring med boller og kjeks på bordet. Som frilanser jobber du alene, for og opp imot en kunde. Det blir digg å kunne gå til en fast arbeidsplass, møte kjekke kolleger, i lune lokaler med sjarmerende skråtak midt på selveste Bryggen. Men det blir også en øvelse i det å samarbeide, dele den kreative prosessen med andre – hvor godt kommer jeg til å takle kritikk?

Her, på denne bloggen, er det kun jeg som regjerer. Ingen som leser korrektur, kommer med innspill eller avviser forslag. Og sånn skal det forsette å være, her, men ikke der. Heldigvis. Språkfolk er et lag, og jeg har masse å lære av å spille tekstball med erfarne, øh, språkfolk.

Nå bedriver jeg altså ord. På daglig basis. Og får betalt for det. Hei og tusen takk til Lene, Synnøve, Einar og Hanne, som utgjør Språkfolk. Jeg gleder meg til å bidra.

Sjekk ut Språkfolk sine hjemmesider, og følg oss på Facebook og Twitter!

Read More

I dag har min lillesøster bursdag. Hun ble født fem dager før min femårsdag, og jeg kan huske et svakt minne fra en sykehuskorridor, der en liten, rosa reke med en heftig oppstoppernese laget mye lyd.

Jeg var for å være ærlig ikke overbegeistret over dette fremmede barnets ankomst. Det tok tid før vi ble bestevenner. Men det er vi i dag. Og det er jeg mer takknemlig og glad for enn det meste annet her i verden.

IMG_2052

Vi deler familie, by, vennekrets, til dels klesskap, musikksmak, og humor. Vi liker begge fest og moro, og har like dårlige anlegg for å drive med idrett og ballspill. Hun har lopper i blodet og lakenskrekk, jeg liker tellekanter og har telefonskrekk. Hun skaffer seg venner overalt og er lett å like i all sin joviale sjenerøshet, jeg er mer innadvendt og misforstås i verste fall som overlegen.

Vi har begge egenskaper som vi både misunner, misliker og setter pris på hos hverandre. Vi har ulikt temperament, men er mer like på bunnen enn vi tror. Og derfor er det ikke alltid vi trenger si alt. Vi vet. På godt og vondt.

Det er ganske heftig å ha noen i livet ditt som du vet alltid vil det beste for deg, uansett. Og som deler skjebnen av å være fellesferiebursdagsbarn.

Gratulerer med dagen, Beate. Evig søsterkjærlighet.549132_10152186817365314_1125671438_n

IMG_290447544_10150253526880431_3168692_n

Read More

Jeg har lenge hatt lyst å skrive en tekst om sinne, men er usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Jeg blir svært sjelden sint, utenpå. Mitt temperament er stort sett på det jevne, vakende midt på, avbalansert, optimistist, laidback.

Litt som The Dude. Bortsett fra at jeg ikke røyker marijuana. Det har forekommet, og da blir jeg veeeldig laidback og veeeldig optimistisk. Litt som denne gjengen.

Jeg trives godt sammen med folk som legger seg på samme linja. En behagelig mode of being, ikke konfliktsøkende og høyrøstet. Men hei, noen av mine beste venner er kruttønner, min mor og min søster har betydelig kortere lunte enn det jeg og min far har, og jeg innser at jeg blant noen anses som pinlig konfliktsky. Yeah, well, that’s just, like, your opinion, man. 

Men noen ganger smeller det. Sinne er en følelse som lett kan forveksles med og utløses av andre – frustrasjon, hat, sorg – og spenne fra mild irritasjon til kokende raseri. En annen gang skal jeg skrive litt mer om hvordan kvinners sinne har blitt sett på og behandlet gjennom tidene, men nå kan vi snakke litt mer om meg.

Når blir jeg sint? Opplevelsen av urettferdighet, mot meg selv og mine, mot andre. Fra personlige konflikter til feminismedebatter. Å bli urettmessig beskyldt for noe eller behandlet på en nedlatende måte. Å miste kontrollen, at ting ikke går min vei. Hvordan reagerer jeg? Blodet koker, hjertet banker, kjeven spenner seg, adrenalinet kicker inn. Men det kommer sjelden eller aldri ut.

Å uttrykke sinne er veldig lett for noen, men vanskelig for meg. Introvert som jeg er rettes det, ja, innover, og jeg reagerer med taushet. Jeg har ingen historie med knuste tallerkener, slamring med dører eller høylytte krangler. Lange gåturer med høy musikk og knyttede never derimot, håh. Jeg har spillelister dedikert til denslags. Jeg har også et vidt repertoar av detaljerte drapsfantasier mot personer som skal forbli anonyme. En blodig beroligende variant av katarsis (som visstnok ikke er så uvanlig, jeg er ikke gal altså, jeg lover).

Noen ganger hadde det kanskje vært forløsende å få det ut. Lage et rent helvete og skrike til jeg blir blå i trynet. Ikke bare svart i blikket. Men jeg har det greit sånn, og jeg tror omgivelsene mine er enige. Det finnes nok av sinnatagger i verden. Til og med Lego-figurene har blitt sintere.

John Lydon sang engang at “anger is an energy”, og det har PiL-vokalisten rett i. Sinne kan føre til positiv handling, til forandring, til og med revolusjon, og er i store deler av verden en fullstendig legitim følelse akkurat nå. Mye av den musikken jeg liker er tuftet på aggresjon, filmene jeg liker er ofte fullspekket av tikkende bomber og store smell. Og karakterer som dette:

Ha en fredfull helg, dude. Pass på blodtrykket.

Read More

“Bare vent, du kommer til å ombestemme deg”

Kanskje, kanskje ikke. Jeg har skrevet en tekst for Oh Chérie om å være barnfri – sjekk den ut her!

Read More

Jeg leste nylig at stadig færre i Norge velger å døpe barna sine, og tenker at jeg selv også ville ha latt være – om jeg hadde barn. Jeg ble selv døpt tidlig på høsten 1985, av foreldre som kun er kristne i den forstand at de selv engang ble døpt. Ingen fadder tok det på seg å lære meg opp i kristen tro, men jeg valgte å konfirmere meg i det som den gang var statskirken (Den norske kirke ble fra i fjor definert som en lovforankret folkekirke).

Konfirmasjonen ble et vendepunkt for mitt forhold til kristendommen – i negativ retning. Tingen er den, at når du vokser opp i distriktene er ofte mange av de lokale fritidstilbudene for barn knyttet til en menighet. I min egen oppvekst på Sunnmøre var det enten idrettslaget eller kirken og bedehusene som sto for moroa, og siden jeg aldri har vært særlig sportslig anlagt ble jeg med i bedehusets barnegrupper.

Her lærte jeg først og fremst å brodere navnet mitt på duker, lage påskekyllinger av garn og bake skoleboller. I tillegg var det mye snakk om Jesus, en snill fyr med skjegg og kjole som likte å dele ut fisk til de fattige og gjøre de syke friske. Jeg hadde en illustrert barnebibel med en liten historie for hver av årets dager – min favoritt var den om Babels tårn – og i bedehuskjelleren fikk vi besøk av damer som hadde vært i Afrika for å fortelle om Jesus.

Og så var det sang, masse sang. Jeg likte veldig godt å synge, derfor var det også naturlig at jeg noen år senere meldte meg inn i det lokale kirkekoret. Øving hver uke med alle venninnene, turer til små kommuner i Romsdal, synge så høyt at det ljomte i middelalderkirkeveggene. Gudstjenester i lange ullkapper der minst én av oss svimte av på bakerste rad i sommervarmen. Gospel for tynne, hvite jenter.

Andakt, liturgi, gloria og halleluja. Det var oppveksten, noe trivelig og trygt, av og til kjedelig, og ikke så veldig tankevekkende. I ungdomsårene valgte jeg bort kor og andre fritidsaktiviteter, og hang heller på kjøpesenteret, som tilfeldigvis (?) er nærmeste nabo til kirken. Likevel var det aldri tvil om at jeg skulle konfirmere meg, kanskje aller mest fordi jeg ønsket meg penger til å bruke nettopp på kjøpesenteret. Det var ikke Jesus som var motivasjonen, det var visjonen om et velfylt klesskap.

Tilbake i kirkekjelleren møtte jeg den mindre trivelige siden av norsk kristendom. Konfirmasjonslæreren og presten fra Indre Østland, nyinnflyttet og gammelfrelst. Der andre konfirmasjonsgrupper dro på telttur satt vi stille rundt et bord for å pugge bibelvers. I beste fall.

Denne presten var konservativ, som mange kristne i Norge faktisk er. Vår kompis Jesus måtte tre tilbake, og hans Fader Den Hellige Ånden Med Pekefingeren dukket opp i svært grafiske anti-abortfilmer på VHS og prestens avisutklipp om skilsmisse, tenåringssex og andre typer synd og fortapelse. Når du er 15 ønsker du deg synd og føler deg fortapt. I alle fall gjorde jeg det.

I nok en diskusjon omkring sex (han snakket mye om sex for å være så imot det, denne presten) kom han med følgende gullkorn rettet mot jentene (selvfølgelig bare jentene): “Du må ikke la noen spise av eplet ditt før du er gift, for da er det bare en epleskrott igjen”.

I et innfall av obsternasig motstand spurte jeg: “Men hva om jeg gjør det da?”. Presten kom bort til meg, la hånden faderlig på skulderen min, så meg inn i øynene og sa: “Da kan jeg kalle deg en hore”.

Mamma var rasende, i all den tid hun uten å preke har lært meg at alle mennesker er like mye verdt, uansett om de er gifte, skilte, rike eller fattige. Men dette er uttalelser helt etter boka, og burde ikke sjokkere noen som har vokst opp i et kristent land, selv om ordlyden var langt over grensen. Bibelen for ham var en lovsamling, en guide til å leve korrekt som en konservativ kristen. Hans bibel var ikke som min illustrerte, full av bilder av små myke lam og menn i sandaler. Hans indre bilder av Sodoma og Gomorra, synd, ild og svovel kom til uttrykk i moralprekner til småforvirrede og halvsinte femtenåringer. Og jeg skjønte at dette også var kristendommen, og at jeg ikke ville ta del i det etter at konfirmasjonsbildene på kirketrappen var tatt.

Uken etter «horet» jeg meg rundt på kjøpesenteret i magetopp og nypiercet navle, og glemte av hele greia. Jeg hadde kule venner som var medlemmer av pinsemenigheten, inkludert en som nektet å se Fucking Åmål på video, rett og slett fordi han ikke trodde på homofili. Jeg fikk en kjæreste fra en muslimsk familie, like muslimsk som min var kristen, ergo med minimal grad av praksis. Jeg ble eldre, flyttet, begynte studere, lærte om religion på nye måter, og begynte forstå kristendommen som en viktig del av norsk og europeisk tradisjon og kulturhistorie. Men jeg tror ikke selv på Gud. Jeg er usikker på om jeg noen gang gjorde det.

Jeg har tenkt på å melde meg ut av Den norske kirke siden konfirmasjonen, men først etter nyttår gjorde jeg alvor av det, nokså tilfeldig. Et par klikk, en underskrift, en rød postkasse og vips – du er ikke lenger medlem av Den norske kirke. Hadde jeg meldt meg ut uken etter konfirmasjonen hadde det vært med en søt smak av opprør, og jeg hadde trolig kommet på skolen iført Bad Religion-trøye og brent brevet bak gymsalen. Jeg hører fremdeles på Bad Religion men er ikke lenger sint på svovelpredikanten fra Østlandet.

Det er helt greit for meg at folk tror, og jeg tror noen også trenger det. Min Gud han er så fast en borg – det betyr veldig mye for mange. Jeg kaller meg verken agnostiker eller ateist, jeg er Tomas Tvileren.

Jeg ba aftenbønn på autopilot helt til jeg var tretten, men kommer aldri til å gifte meg i kirken. Mine eventuelle barn blir ikke døpt, begravelsen min har jeg ikke tatt stilling til. Man blir født, vokser opp, blir forelsket, har sex, ler, gråter, tviler og dør, og jeg tror ikke Gud har noen pekefinger med i spillet. Derfor meldte jeg meg ut av Den norske kirke. Men jeg synes fremdeles den skjeggete sandal-Jesus virket som en real fyr. 

IMG_2226

Read More

konferanseBildet over er fra gårsdagens shippingkonferanse, med gjennomgang av beredskapsrutiner og forsikring. Her er så underlig, jeg er visst havnet på feil klode. Hvordan?

Jeg er ferdig utdannet, og har siden juletider vært på jakt etter fast jobb. Noe interessant, relevant, utfordrende, innen det store feltet “kultur”. BAAHAHAA. Yeah right. En håndfull søknader har blitt sendt ut på de få jobbene som synes ok, uten hell så langt.

Det hjelper aldri å henge med hodet, i alle fall ikke om en har kost og losji å betale. Derfor videreutvikler jeg mitt virke som resepsjonist, en stilling jeg er underlig bekvem i, med tanke på mine begrensede people skills. Det jeg har er en flott  og jovial telefonstemme, og et serviceinnstilt vesen. Og en sveis som få eller ingen av mine nye (og ekstremt hyggelige) kollegaer har grunnlag for å forstå. “Du e så…festlig på håret, ja, det må eg si, veldig…fint”. The only skinhead in shipping?

Under konferanselunsjen på et av byens bedre hoteller forsøkte jeg forklare min bakgrunn som kulturviter, og ble spurt ut om mine ambisjoner nå fremover og videre i livet. Mumle mumle noe om frilans, mumle “prosjekter i Kulturvernforbundet”, “ønsker meg et stipendiat da”, mumle tekstforfatter og kulturformidling. Jeg trenger en strategi, jeg har en delvis plan, jeg vil noe mer. Jeg vil jobbe for det. Og jeg er optimist.

Så fra nå av tar jeg bybanen til jobb hver ukedag kl 0735 og jobber som sentralborddame på deltid i et shippingselskap. Busskort, kaffemaskin og leggetid før midnatt. Ikke det jeg så for meg. Det blir sjelden slik man ser for seg. It may not be right for evig tid, but it´s ganske okay.

hei

Read More

I dag leser vi om noen-og-tredve år gamle Silje som selv mener at hun eier en av Oslos kuleste ettromsleiligheter. Av bildet å dømme er jeg tilbøyelig til å være enig, snerten sekstitallsinnredning på et beskjedent antall kvadratmeter. Hun har løst spørsmålet Aftenposten stiller om hvordan det er

mulig å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo for dem som ikke har foreldre som kan hjelpe, eller bra med penger selv?

Selv bor jeg i Bergen, og jeg har begynt å lure på det samme. Det vil si, andre lurer på om jeg ikke lurer på det samme. Du vil jo vel helst eie ditt eget hjem, sant? Nå som du er ferdig utdannet og nærmer deg the big three-oh?

Jeg leier en dødsbra leilighet midt i Bergen sentrum sammen med en venninne. Store vinduer gir fra sjette etasje utsikt mot naboen Den Nationale Scene, opp mot Johanneskirken, og utover Laksevåg, Puddefjord, og fjell.  Wikipedia kaller huset vårt et av byens flotteste eksempler på funksjonalisme. Vi har en sympatisk husleie, hvitevarer som funker, balkong, to bad og en katt. Det kan knapt bli bedre. Med mindre jeg faktisk hadde eid den selv. 

I Norge eier 80 prosent av oss egen bolig, et mye høyere tall enn i våre naboland som vi ellers liker å sammenlikne oss med. Samme avis som viser bildene fra Siljes fine ettroms skrev i fjor om hvordan leietakere føler seg annenrangs. Å eie er normen, vi andre har ikke skjønt tegninga.

Jeg skjønner ikke tegninga. Jeg har aldri hatt en BSU-konto, har aldri hatt nok penger til at der er noe til overs mot slutten av måneden. Jeg spiser og drikker opp de kronene som står igjen etter at de relativt få regningene jeg har er betalt. “Det handler om prioriteringer”, liker mamma å fortelle meg. Hun har selvsagt rett, og hadde gjerne villet hjelpe meg med å skaffe meg egen bolig om hun kunne. Men det kan hun ikke. Jeg har ikke den fordelen med foreldrekapital som mange andre benytter seg av som førstegangskjøpere.

Silje på ettromsen utenfor Oslo sentrum valgte bo hjemme hos mor og far til hun hadde spart opp ti prosent egenkapital. Nå må vi spare til 15 prosent, og det vil ta en stund i min posisjon. Det kan hende jeg signerer min egen kjøpskontrakt en gang i fremtiden, at jeg kan sove i mitt eget lune hi. Det kan hende at jeg da er kvitt den lille følelsen jeg har nå om å ha noia for å binde meg fast til et sted, eiendeler, kontrakter.

Jeg verdsetter den friheten jeg har i å ikke eie mer enn jeg klarer fylle i en leiebil. I en annen tid og i en annen kultur hadde jeg muligens vært ansett som et dårlig gifteemne, med kun litt bestikk, en kasse vinglass, et skap med klær og en katt på kjøpet.

Journalisten i Aftenposten som intervjuer Silje spør på tampen:

– Men målet er kanskje en stor, flott leilighet – eller eget hus – en gang i fremtiden?

– Nei, målet er å ha råd til å leve, og å bo helt greit, sier Silje.

Siljes holdning til boligdrømmen får mine anerkjennende nikk. Sekstitallsinnredningen likeså.

Read More