— Anette Basso

Archive
media

Forrige uke fulgte jeg med fornøyelse med på en kortlivet diskusjon omkring mote, forbruk og Mette-Marit via Bergens Tidendes debattsider. HKH Mette-Marit fremheves med jevne mellomrom som en velkledd kvinne, sist av sosiolog og blogger Anne Vindedal Roald.

Hun forsvarer kronprinsessen mot dem som mener kronprinsessen setter et dårlig eksempel som etisk forbruker i det hun slenger vesker til 70.000 spenn over skulderen. Moteinteresse generelt er også overfladisk, lyder hylekoret. Som moteinteressert med fokus på vintage og motehistorie mente Roald at vi “heller se på hvilken sentral plass valg av klær har i de fleste menneskers liv” – og jeg mener hun er inne på noe.

Alle har på seg klær, i alle fall mesteparten av tiden, og noen bryr seg mer enn andre hva slags klær de bærer. Og basert på vår evne/vilje til å betale kjøper vi alle klær, noen oftere enn andre. Jeg har selv vært lidenskapelig oppslukt av moter og trender store deler av livet, jeg har jobbet med det, skrevet om det, slukt både fag- og populærlitteratur om emnet.

Jeg kan mye om mote – historikk, produksjon, uttrykk, alt i fra FILA til Schiaparelli. Men jeg har ikke lengre peiling på trender – interessen er borte. Pengene likeså. Å være trendy koster penger, og baserer seg på at du får en uforklarlig (?) lyst til å skifte ut innholdet i garderoben din stadig oftere.

Min formel har blitt seende sånn ut:

Mindre penger – sjeldnere shopping – færre klær – mer fornuftig bruk – konsekvent stilig!

Jævla kjedelig kanskje. Og jeg vet hvilke plagg/eiendeler jeg kommer til å anskaffe meg det neste halvåret (en crombie, en lysblå Merc Harrington, en mørkblå jeans i rådenim, en sort v-halsgenser i merinoull, x antall nettingstrømpebukser). Lite Prada å spore her til gards, men heller ikke mye Cubus. Se her, et bilde over mine siste innkjøp:

IMG_2900

Evig flinke Johanne Magnus stilte så spørsmålet – hvorfor kan ikke kronprinsessen heller gå i en bluse fra nettopp Cubus? Hadde ikke “vår egen” moteprinsesse satt et bedre eksempel for “sitt folk” dersom hun kombinerte sin Hermés-veske med en peplumtopp fra en billigkjede? Blogger og stylist Iben Bergstrøm fulgte opp med en oppfordring til Mette-Marit om å fronte mer norsk design, for å gjøre sitt eget forbruk mer rettferdig og mindre fremmedgjort fra “folk flest”.

Anyways. Jeg tipper MM sitter godt tilbakelent på tronen sin og følger debatten med avmålt interesse. Hva om vi heller vender blikket mot oss selv og vårt eget forbruk, non?

Ane i bloggkollektivet Maddam skrev en smart tekst om sin shoppestopp for en stund tilbake, sjekk ut saken for et par statistikker og hennes begrunnelse for hvorfor det kan være lurt å lukke lommeboken for nye kleskjøp. En annen variant av fornuftig forbruk er å shoppe i sitt eget klesskap – á la en 30×30-utfordring. Det dreier seg kort sagt om å velge ut 30 plagg og sette sammen 30 ulike antrekk, ett for hver dag i måneden. Intensjonen er å få deg til å sette pris på de tingene du faktisk allerede eier. En intensjon jeg applauderer.

Det kan koste å være kar. Det koster garantert å være kongelig. La nå Mette-Marit ha sin Prada i fred og ta heller en titt i ditt eget klesskap. Har du plagg der som du ikke har brukt, la oss si, de siste fire månedene? Eier du klær du faktisk aldri har brukt? Hvilke plagg føler du deg aller finest i? Hvor mange par Adidas Gazelle trenger du eeegentlig? Skulle du ikke ønske at du bare kunne gå naken på en sandstrand og drikke draaaanks fra kokosnøtter i solnedgangen? Det skulle jeg. Men nå er det salg på fredperry.com. Just sayin’.

PS. Republikk nå.

Read More

Oh Chérie, som da fremdeles er Norges feteste nettmagasin for unge voksne kvinner med vett i hodet, har gjort et par små justeringer på siden – til det bedre. Flere forandringer vil følge, og jeg er spent på å fortsette å bidra. Her er noen av høydepunktene den siste tiden:

Carina skrev nylig om tjukkasmote og  hvor utfordrende det kan være å finne fine klær når man faller utenfor kjedebutikkenes standardstørrelser. Saken ble plukket opp av VG, og er den mest leste hittil på Oh Chérie. Fin lesning i kommentarfeltet.

Synne bor i Paris, og savner brunost og akevitt. Snedig kombo, men trolig bedre enn sukkerblanding til frokost.

Miksteip-mandag er alltid en god start på uka, denne uka handler det om soundtracket til puling. Different strokes for different folks.

Carina B. har anmeldt Spring Breakers – jeg er dønn fan av Harmony Korine, og gleder meg til å sjekke ut filmen selv. Det advares mot mye pupp, men det får jeg bare tåle. Ser et par av dem hver dag.

– Og jeg, jeg har skrevet om kvinner som kikker på menn og omvendt. Gammel-gris alert – eller? Jeg har også skrevet en ny versjon av innlegget om å drikke seg slank på vann og te.

Følg oss på Facebook her! Vi er snart 800 stykker! Kom an! Gjør det! Lev litt!

Read More

Oh Chérie er inne i en god stim av solide saker for tiden, og jeg har selv et par bidrag på lur i løpet av uken. I mellomtiden synes jeg du skal sjekke ut disse:

Karoline peker på hvordan den kvinnelige hovedkarakteren i den relativt nye romanen Pølsefabrikken fremstår som lite troverdig, i det hun drikker og puler rundt uten å føle noe i Feminisme i dagens litteratur og hvordan det ikke bør gjøres. Har utløst tendenser til debatt i kommentarfeltet.

Kristina kanaliserer sin indre Hemingway om å “write drunk, eat sober” i en tekst om skrivesperre og Frustrert kreativitet (på klingende nynorsk). Synes du det funker å drikke og skrive samtidig? Det schhyynesh jeeeehg.

Synne ser ned på deg. Bokstavelig talt. Festlig fortalt om å være et hode høyere enn de aller fleste jenter (og noen gutter) der ute i Høymål.

Janne anmelder Jakten, en av x antall filmer som står på den lange lista over “bør ses snart”.

Hele redaksjonens bloggfavoritter, der jeg var for sent ute til å bidra.

Read More

This is a small piece jeg har valgt å kalle…“Utvalg Fra Et Kommentarfelt”. Selve artikkelen var denne godbiten fra en gjeng NRK´ere om hvor leit det er å ikke kunne få styre fjernkontrollen i sitt eget hjem i DENNE JÆVLA VAGINALSTATEN!!!

 

13 uten navn

8 uten navn 7 uten navn 6 uten navn 4 uten navn9 uten navn

Read More

velkommen-1000x500

Jeg gleder meg over å kunne spre det glade budskap om to ting denne fredagen:

– At det nye nettmagasinet for unge, voksne kvinner Oh Chérie har rukket å bli en uke gammel

– At jeg er blant bidragsyterne

Oh Chérie er et initiativ fra en gjeng bloggere som savnet et “lettlest og allsidig nettmagasin for unge voksne kvinner med vett i hodet”. Vi skal skrive personlig om ting som engasjerer oss, fra litteratur og film til sex, kjærlighet og kroppsbilde.

Jeg synes det er på sin plass med et slik magasin her til lands, og tror Oh Chérie fint kan stå side om side med andre bloggkollektiv som Maddam, som har et mer eksplisitt feministisk og politisk tilsnitt. Les mer om redaksjonen i Oh Chérie her, jeg kjenner ingen av folka, men har lest både bloggene og bøkene deres. Så hei til dere.

Det kommer til å bli et par poster som sampubliseres både her og der, sjekk ut min første sak – om sminke. Gøye greier! Lik oss på Facebook også!

Read More

I går gikk en videosnutt av 12 svenske kvinner som leser opp et utvalgt av grov netthets de har blitt utsatt for som en farsott på Twitter og andre medier. Kvinnene har gjort seg skyldige i å blogge, publisere kronikker og delta i samfunnsdebatt og medier. Responsen de har måttet tåle er trusler, sjikane, ønsker om at de og deres barn skal voldtas. Både anonyme og menn som skriver under fullt navn ønsker dem døde, og vet hvor de bor. Se selv:

Det. Er. Så. Jævla. Drøyt.

Noen skrev en gang at “a woman’s opinion is the mini-skirt of the internet” og at “having one and flaunting it is somehow asking an amorphous mass of almost-entirely male keyboard-bashers to tell you how they’d like to rape, kill and urinate on you.” Jeg tåler ikke så inderlig vel den netthets som ikke rammer meg selv, det gjør meg rasende. De svenske kvinnene i videoen over virker også passe dritforbanna, ikke redde, ikke skremt til taushet.

En amerikansk journalist skrev nylig om sine egne erfaringer med det samme og poengterte at “haters aren’t something to be feared. They’re validation that you’re a big deal. And they’re fuel to do better”. Nå skal man passe seg for å forvirre kritikk med hets – i et idealkommentarsamfunn inviteres du til å argumentere imot, bidra til en bredere debatt – men ikke sjelden sklir det helt forbanna totalt ut og man skal “knullas sönder med ett baseballtre”. Selv har jeg få til ingen erfaringer med slikt fra min bloggefortid, bortsett fra et par stikk i siden som egentlig bare gjorde meg mer høy på tanken om at “YESSSS NOEN BRYR SEG JEG ER NOEN AHAHHAHAHA!!!”.

Det er ikke utelukkende frittalende feminister (eller kvinner) som sjikaneres på nett og sosiale medier. I Norge har både unge bloggere og voksne værdamer fått smake på misogynien som finnes bak tastaturer i det vide land. Hvor kommer det fra? Hva skal man gjøre? I skrivende stund tvitrer den svenske feministen og radioverten Cissi Wallin om menns netthat, og hun velger i dag å ringe opp en av sine hatere (og bedriften han jobber i) live på radio for å konfrontere ham. En annen løsning sto denne jenta for.

Netthatet vil fortsette, men det bør om mulig gjøres ganske ubehagelig for den enkelte å komme unna med trusler om drap og barnevoldtekt som hevn på en kvinne som ytrer seg offentlig. Og mens de sitter der og hater kan vi andre fortsette gjøre tingene våre.

Read More

…debattinnlegg i en riksavis! Barnlig glede over å mene noe, på ordentlig, på trykk i Aftenposten. En søt liten sak om Stemmerettsjubileet, med utgangspunkt i innlegget litt lenger ned på siden her.

Mvh kulturviter og kulturverner Basso.

IMG_1594

Read More

Jeg skrev nylig litt om Stemmerettsjubileet 2013, og at jeg håper det kan bli en anledning til å bringe nye debatter omkring representasjon og likestilling på banen både i medier, offentlige markeringer så vel som rundt kjøkkenbordet.

I dag kom det en viktig påminnelse fra Karianne Bjellås Gilje via en kronikk i Aftenposten om allmenne, demokratiske rettigheter som ikke bare en kvinnesak, men en felles likestillingssak. Mer mannsrepresentasjon i Stemmerettsjubileet! Hun skriver:

“Å etterlyse engasjement fra kvinner synes å gå på autopilot når temaet er like rettigheter for begge kjønn. Hvis dette får prege debattene om dagens kvinneundertrykking, kan årets mange markeringer resultere i en eneste lang liste over saker kvinner bør engasjere seg (mer) i fremover. Jeg tror ikke kvinner trenger flere slike lister. Kjønnsundertrykking angår hele samfunnet.”

Likestilling for meg i dag handler om retten til valg, om å ha mulighet til å handle og bli hørt uansett alder, kjønn, etnisitet og klasse. Et flertall av de jeg kjenner sitter i en priviligert situasjon der de kan ytre og tvitre meningene sine fritt, politisk korrekte meninger som de fleste nikker bifallende til. Økomat, resirkulering og pappaperm. Noe av det farligste som finnes er å kun omgås de man er enige med hele tiden.

For jeg kjenner også dem som sitter hjemme og fnyser over at likestillingen og innvandringen har gått for langt “i detta landet” (hei pappa!). Menn på trygd som mener Jens må gå. Som ikke leser kronikker i hovedstadsaviser men som ytrer sin misnøye i en Facebookstatus. Som ikke går i fakkeltog eller feirer offentlige jubileer. De er også enige med hverandre. De har også stemmerett.

Stemmerettsjubileet handler om representasjon, deltakelse, rettigheter. Det er en ypperlig anledning til å sette fokus på sosiale, kulturelle og kjønnsmessige ulikheter, og kan bli en interessant opptakt til neste års Grunnlovsjubileum. Jeg digger at vi fokuserer på bra damer i fortid og nåtid i månedene som kommer, og gleder meg til å lese utgivelsene i Aschehoug-serien “Stemmer”.

Jeg håper vi fortsetter snakke om bedre balanse i kjønnsrepresentasjon i arbeids- og organisasjonsliv – i mars skal jeg blant annet delta på Kulturvernkonferansen 2013 som fokuserer på kulturvern og likestilling. Og jeg håper vi snakker mer om kroppskrig, seksuell identitet og hverdagsfeminisme. Aller mest håper jeg at alt snakket fører til handling. Free your mind and your ass will follow.

Camilla Collett-arrangementet på Biblioteket i Bergen i dag er forøvrig ikke et kvinnearrangement. Og Stemmerettsjubileet ikke et kvinnejubileum.

Read More

Akk, den kroppen, den kroppen. Du vet de lemmene som henger fast til halsen. Sjelden har voksne jentekropper og livene de lever blitt portrettert mer tilbakelent enn i HBO´s Girls, som har sesongpremiere nå til helgen. Jeg var svoren fan av forrige sesong, og er klar som en eggstokk for neste. Ok, det foregår i en passe snever setting og er veldig hvitt, but I can relate.

Mange har ment mye om Girls (to lesverdige essays i forrige utgave av Fett, blant annet), og nylig var New York Post ute med en slags anmeldelse av den nye sesongen. Fokus her er på den “patologiske ekshibisjonisten” Lena Dunham, den smått genierklærte hovedpersonen, regissøren og manusforfatteren bak serien. Anmelderen omtaler Dunham som “a woman with giant thighs, a sloppy backside and small breasts” – det er JAGGU IKKE NOE DU SER OFTE GITT! Tenk at både Adam og visstnok enda en kis “can’t get enough of her blobby body”. DET SKUKKE VÆRRA MULIG!

Et bilde av Lena Dunham sammen med sin medskuespiller Allison William, en gang hun hadde på seg en kontroversielt kort shorts:

LÅR!!! FÅ DEM VEKK! KLE PÅ DEG!!! (Du til høyre altså)

En av skribentene på det lesverdige nettstedet xojane.com har også bitt seg merke i nevnte anmeldelse, og viser også til hvordan Kate Winslet i sin Titanic-tid ble omtalt som tjukkebollefeita evt.”curvy”. At hun lå der naken på divanen og ba Jack tegne henne som en av sine franske tøser. “Because, you know, nothing is ever so funny as a non-skinny woman who thinks she looks good.”

Et bilde av Winslet:

Tjukka

Jeg synes selv jeg likner ganske mye på 26 år gamle Dunham. Jeg liker å se noen med myke overarmer og sidespekk på skjermen. Det er ganske vanlig skal du vite, bare ta deg en tur på svømmehallen en januar formiddag. Manboobs og kosemager side om side med bikinifantomer med definerte ryggmuskler. Kvardagskroppen. MOT NORRRRMALT.

Folk har stort sett ikke problemer med nakenhet på tv og film. Men som New York Times skriver i en bisetning i sin omtale av den nye sesongen: “Nudity doesn’t shock viewers, but imperfection does”. Så jeg hytter litt med neven og bare “you go girl”. Men det er det ikke alle som gjør. I alle fall ikke anmelderen i New York Post. Eller en av mine venninner, som synes det ble “vel mye kropp” å forholde seg til. Lena Dunham vet veldig godt hva hun gjør, og gir en lang faen. Og det gjør Hannah også.

Sånn. Da har jeg også ment noe om Girls og kroppen til Lena Dunham. Vær så god. Kos deg med en ny sesong!

Read More