— Anette Basso

Archive
media

Snart er dagen her – alle kvinner til allmenningen!

8. mars viser vi vår solidaritet med våre søstre og kamerater i Bergen og verden. Selv skal jeg feire med kameratslig kvinnebrønsj hos en rødstrømpet venninne før vi tar turen til Torgallmenningen for appeller og marsj fra kl. 14.00. Senere på kvelden blir det nok en tur på Landmark for en festlig avslutning på en dag som er basert på mye alvor.

Feminister fyrer seg opp til å flagge sine meninger, ikke bare i gatene men også i mediene. Her er et knippe ferske saker til diskusjon før eller etter at toget er gått:

Hvorfor bør vi slutte oss til parolen om å styrke (framfor å endre) arbeidsmiljøloven? 

Går det greit å kalle seg feminist når du lever som lykkelig husmor?

Kan pornografi være «empowering» for den enkelte kvinne, selv om/hvis den skader kvinner?

Kan du kritisere patriarkatet når du lar deg forsørge av en mann? 

Er det mulig å leve likestilt i et samfunn uten full likestilling? 

Har det noen hensikt å diskutere årsakene til dagens kjønnsforskjeller – eller bør vi heller spørre om de alltid skal være slik?

Hvilken bok bør du kjøpe til deg selv og lillesøstra di i disse dager? 

Har du andre tips? Gjerne om noen som har skrevet smart om solidarisk feminisme også utenfor landegrensene våre? Eller om feminisme og klasse?

Husk at det er lov å være uenige – det er gjennom diskusjonene vi (stort sett) blir smartere!

(Bildet er hentet herfra, sjekk ut!)

Read More

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Dazed & Confused skriver et fint stykke lesning om ravescenen i Beograd på begynnelsen av 90-tallet, med Klub Industrija som euforisk midtpunkt. Her er noen av bildene. Championgensere, Filatopper, fargede solbriller og bleket hår. Generelt god stil.

Fikk lyst å dra på rave selv. Hollah at me dersom det er noe som skjer i et lagerlokale eller på en fjelltopp nær meg.





Read More

Festspill er gøy, fredag er gøy, men ta deg tid til å

1. Lese Maria Dyrhol Sandvik sin kommentar om voldtekt som strategi, der hun oppfordrer oss til å snakke mindre om offeret og mer om overgriperen. Og sjekk ut motstanden mot å gjøre nettopp det i kommentarfeltet (jeg forsøkte, tro meg).

2. Se ukas avsnitt av Full Patte, også kjent i min husholdning som Verdens Beste Svenske Feministhumorserie. Søstrene heter Bianca og Tiffany Kronlöf, og de snakker også om overgriperen. Låten “Fatta din position” finnes også på Spotify. 

Så jävla viktigt. God helg.

Read More

Du leser vel Zelda-stripen i Dagbladet hver dag?

Synd at nevnte avis daglig kjører på med budskap som Zelda selv ville ha hyttet med neven mot. Mindre slanketips, mer Lina Neidestam.

Read More

Jeg krymper meg alltid litt når noen skal snakke om sosiale medier. Men så gjør jeg det plutselig selv. I jobbøyemed så klart, og resultatet er smarte skrivetips, fremfor nok en guide til hvordan du skal få flere følgere.

Tipsene er hovedsakelig rettet til bedrifter som skriver i sosiale medier, men jeg tror du kan ha nytte av de også som privatperson. Det er ikke bare det du skriver som er med på å formidle hvem du er, men også måten du skriver på.

Hva du faktisk vil si i sosiale medier får du stå for selv, vi i Språkfolk kan hjelpe deg å finne tonen. Språk er merkevarebygging, og vi tror på god tekst. Det er bra business, rett og slett.

Les hele intervjuet med meg via våre hjemmesider, her har du en smakebit:

– Tenk før du skriver: Velg ordene dine med omhu. En egen bedriftsordliste er et nyttig verktøy.

– Historiefortelling er en fin måte å drive kommunikasjonen fremover på. Vis til prosjekter som er ferdige, lærerike artikler, nye samarbeidspartnere og ansatte.

– Vær kortfattet og si én ting om gangen: planlegg heller flere oppdateringer dersom dere har mye på hjertet.

– Nyttig nerd: å dele fagkunnskap er flott, så lenge du kan formidle kunnskapen på en forståelig måte. Da treffer du både fagfolk og familie.

– Bruk tid! Planlegg kommunikasjon på nett og i sosiale medier inn i arbeidshverdagen, og jobb med å utvikle språket ditt. Det vil lønne seg.

Read More

Guinness smaker digg. Jeg liker å drikke Guinness. Jeg liker også stilige folk. Så fint da, at Guinness har laget en reklamefilm om stilige folk.

I republikken Kongo finner vi subkulturen sapeurs, trolig de best kledde kisene på hele det afrikanske kontinentet. Arbeiderklassemenn som setter sin ære i å kle seg opp når jobben er gjort. Ganske likt skinheadkulturen slik jeg kjenner den. Blankpussede sko og nystrøkne skjorter. Like viktig i Brazzaville som i Bergen og Brighton.

Reklamesnutten går sin hedersgang i ulike medier, og får fortjent kudos fra reklamebransjen. Guinness´ forrige reklamefilm vakte også oppsikt – du har kanskje sett den? 

Her har du reklamesnutten og dokumentaren som følger med. Klikk deg gjerne videre til mer utfyllende lesestoff i form av den glimrende artikkelen “Who Is The Dandy Man”.

Mmhh. Guinness.

Read More

Jeg hangler meg avgårde etter forrige ukes febernederlag, og ligger stort sett på sofaen med Livsnerven a.k.a datamaskinen på magen.

To ting har begeistret, berørt og fått tankene til å tikke. To tv-programmer fra statskanalen som gjør at jeg gleder meg til å betale lisens over nyttår: den svenske miniserien Tørk aldri tårer uten hansker og den norske dokumentaren 70-talls-feministene.

70-tallsfeministene vekket Norge til å tenke likestilling, og fikk blant kjempet frem en abortlovgivning som vi ikke kan ta for gitt, særlig ikke i disse dager. De 13 damene vi møter var både sinte og synlige, blide og beinharde. Og fremdeles fryktelig inspirerende. Les gjerne Under Arbeid sin tekst om programmet, damene og feminisme.

På 80-tallet kjempet mange homofile for livet i møtet med AIDS-viruset, samtidig som de kjempet for at kjærligheten deres skulle bli akseptert av familie og samfunn. Serien, basert på Jonas Gardells romantrilogi, er både vakker og hjerteskjærende. Og virkelig. Les gjerne Frank Rossaviks kommentar om samme tema.

Både dokumentaren og miniserien handler på ulike måter om menneskeverd. Om frihet og retten til å leve livet som man vil. Der våre formødrefeminister kom sammen og delte erfaringer om å ønske seg muligheten til å arbeide, til å bestemme over sin egen kropp kom de homofile i Stockholm sammen, i et fellesskap av kjærlighet, skam og begjær.

Tenk at det er så kort tid siden. Det går faktisk fremover. Og det er bare å fortsette.

Read More

Gårsdagens tragiske hendelse går som forventet ikke upåaktet hen i Facebookgruppen til Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN). Dette er et tilfeldig utvalg av kommentarer. Sånn er det.

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.46

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.15.23

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.13.35

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.12.49

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.55

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.31

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.11.02

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 11.10.14

Read More

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

Read More

“Alle” skal på Øyafestivalen denne uka. Ikke jeg. Jeg skal være i Bergen og feire min egen Bassofestival.

Det gjorde jeg i fjor også, på det tidspunktet hvor jeg innså at masteroppgaven var laaangt i fra å være ferdig, og at jeg kanskje var litt deprimert i det jeg satt alene på en benk ved Lille Lungegårdsvann og gråt mens jeg hørte på Bon Iver (som spilte på Øya), First Aid Kit (som også spilte på Øya) og Stone Roses (jepp, de spilte også på Øya).

I år feller jeg ingen tårer, og masteroppgaven er forlengst (?) levert/glemt/gjemt. Min Bassofestival blir ekstremt laidback og budsjettvennlig, altså den rake motsetningen av festivalen som foregår i Oslo. Et par punkter står likevel på agendaen:

– Lese ferdig denne boken

– Se ferdig Orange Is The New Black på Netflix (og hente eyelinertips fra Flaca)

– Nippe til Campari og se denne videoen fra Angel Haze om og om igjen:

– Grille. BBQ-style.

Read More

Venter du på studielånet? Har du fått restskattesmell? Har du brukt opp lønna på grillmat og utepils? Og er du sulten? La meg da tipse deg om bloggen A girl called Jack. Hun deler oppskrifter på mat som er sunn, smakfull – og jæla billig.

Småbarnsmoren Jack Monroe har blitt småberømt i Storbritannia for å blogge om å leve på et 1o punds matbudsjett per uke – 10 britiske pund tilsvarer i skrivende stund under hundre kroner. En kan forøvrig ikke sammenlikne direkte til norske forhold med mindre man regner på forskjeller i pris- og lønnsnivå, og jeg er ingen økonom. Men jeg jobber deltid, har gjennomgående lite penger å rutte med, og prioriterer de helt sikkert “feil” i forhold til allmenn snusfornuft.

Jeg tenker sjelden på penger i det jeg legger varer opp i handlekurven. Jeg tenker på hva jeg har lyst på, hva som er sunt (nok), og om det er realistisk at jeg kommer til å ta meg tid til å lage og spise opp all maten jeg kjøper.

Nå skal jeg betale første avdrag av skattesmellen jeg pådro meg, og må begynne å tenke pris, også på mat. Jeg har en romsligere økonomi enn Jack Monroe, og jeg liker stort sett alt. Om jeg forsøker tenke og leve litt mer som henne kan jeg bruke penger jeg sparer på andre ting – en ny plate, eller den boken om norsk likestillingshistorie som jeg har ønsket meg. En drink på Ujevnt og en ny, sort strømpebukse.

For nå må jeg velge og prioritere. Som de aller fleste av oss faktisk må. 

Mange av oppskriftene hun deler er vegetarmat, og da må jeg nesten gi et lite nikk i retning den nynorske Veggisbloggen, som lenge har ligget bokmerket på min Mac. Mye nam uten mø og bæ.

Monroe har fått mye kudos blant annet for sine gulrot-kummin-bønneburgere, en curry med aprikoser, og noen fristende gulrot-koriander-falafler. Jeg forsøkte meg med passe hell på squash-og-mynte-fritters forleden dag – nam! Dessuten har hun grønne nok fingre til å holde liv i en rekke urteplanter, noe jeg selv har ønsker og ambisjoner om å få til (hjelp meg!).

IMG_3347[1]

Jeg kaster for mye mat, det gjør kanskje du også. Og jeg har noe å lære når det gjelder å porsjonere ut maten i fornuftige mengder, og bruke tid på å planlegge. Ei jente som heter Jack er en fornuftig stemme å lytte til. Sjekk ut alle hennes Below the line-oppskrifter her. Bønner på boks, here I come! Korianderplante, vær så snill å ikke dø!

Read More

…går det bra. I et slags post-bursdagsfeiring-og-Malakoff-festival-yolofest-vakuum har jeg sittet på jobb og stirret inn i en dataskjerm i cirka seks timer nå. Klikker meg inn på saker om Den Dagen for to år siden, og mangler ord. Da lar jeg heller andre få bruke sine ord til fornuftige ting, og disse tre får tommelen opp i dag:

– Ali Esbati fra Manifest Analyse skriver om hvordan samfunnsdebatten etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya har utviklet seg her til lands, og er inne på noe. Poenget han har med “de talende klassenes” forhold til ytringsfrihet og hvor grensene for det som er akseptabelt skal gå bør tas til etterretning:

Här finns ett slags systemfel, som har att göra med självförståelsen i de talande klasserna. De har positioner varifrån det offentliga samtalet kan behandlas som en pikant sällskapslek, inte som en arena där verkliga livsvillkor står på spel. Där det pågår en ständig dragkamp om var gränserna för det acceptabla ska dras – inte juridiskt, men socialt.

Man behøver ikke være enig i alt (og han møter motbør fra de som mener at debattklimaet er blitt åpnere og bedre de siste årene), men jeg synes det er mycket bra skrevet. Tanken på at denne mannen bak blant annet denne kronikken har muligheter for en ministerpost fra høsten av gjør meg oppriktig bekymret. Husk å bruke stemmeretten you guys.

Anne Enger minner Hadia Tajik på at kultur-Norge bygges nedenfra. Demokratiske lavterskeltilbud landet over i form av biblioteker, kulturskoler og fritidsklubber ER viktig, og utgjør en grunnmur for at alle de nye kulturbyggene i Norge faktisk tas i bruk og fylles i fremtiden. Kultur-Norge er ikke bare bykultur og signalbygg. Igjen et fornuftig klasseperspektiv mellom linjene her…

Jeg og mange med meg venter forøvrig i spenning på at Kulturløftet III legges frem nå i august. For Norges Kulturvernforbund, som jeg tidvis engasjerer meg i, fylles ventetiden med forberedelser til Kulturminnedagene i september. Temaet for markeringen i år er “Historiens kvinner og menn – deltakelse, fellesskap og handling” –  følg med på hvordan kulturvernsorganisasjoner og annen frivillig kultur og museer i din kommune skal markerer disse deeeeilige dagene her.

Undreverset har som alltid smarte betraktinger å by på, denne gang er det pungdyret Mads Larsen som blir analysert/får gjennomgå. Eller rettere sagt de holdningene han har til kvinner, sex og sjekkekultur som han ble berømt for gjennom det litterære mesterverket Pornopung, hvis filmatisering går på kino akkurat nå.

Jeg har lest Pornopung jeg. Og jeg tror det var omtrent på det tidspunktet jeg begynte å gå med en button der det sto “Feminist? Ja visst!”.

Ha en fin mandag da du. Her har du en fluffy okse:

Read More

(utdrag fra en Facebook-chat tidlig fredag ettermiddag)

Sitter her og leser D2. Av og til hater jeg alt når jeg leser D2. D2 skriver om niåringer som lager gourmetmat og har gratinerte snegler som favorittrett og lager sin egen vinaigrette.
– Sist ble det fenalår og parmesanost, sier Trym. – Hva serverer du til det? – Trøffelhonning, for eksempel.

Han må jo få kose seg litt når moren er kokainavhengig og faren er en horebukk.
Hvem faen kjøper trøffelhonning til ungen sin?
De skal spise leverpostei de.
Den kjipe gule.

– Det beste jeg vet? Det tror jeg må være andebryst. Det lager jeg ganske ofte. (Sebastian, 13)

Jeg kler ikke sjalusi.
Jeg også vil ha andebryst ganske ofte.

Jeg blir irritert over hvor irritert jeg blir av D2
JEG VIL IKKE VÆRE EN AV DEM MEN SÅ ER JEG DET LITT LIKEVEL!!!
Jeg vil også spise andebryst 🙁

Det er jo en spesiell rase det der bilaget er laget for.
Og det er ikke oss, tror jeg.

Jeg tror og håper ikke det. Men det er ganske nærme en fredagsbibel for mange i min nære krets. Jeg kan sette pris på en artikkel om parkarkitektur as much as the next one, men ofte blir jeg bare sittende og riste på hodet.

Jeg leser det omtrent hver fredag.

Ja altså, den ligger jo her på jobb, rett foran meg.

Mye bra, Mye jeg ikke kan relatere til om det sto om livet

Nettopp. Det er vel helst det at mange jeg kjenner tror det er sånn ting er, bør være, for de fleste. Mens det faktisk er en ganske marginal målgruppe av Det Norske Folk. D2-verden er en ganske liten verden.

En liten rar verden. Steinalderdiett og sånne gymsokker for voksne? Det vil jeg ha meg frabedt.

Kan du love meg at du aldri vil gå med gymsokker for voksne?

Jeg kan ikke love deg verden, selv om jeg vil. Men akkurat det, det kan jeg love deg Anette.

Du det holder ganske lenge for meg det altså. Verden kan vente. Aldri-gymsokk-garanti – det vakreste du kan gi. Noen. Noengang.

Read More

Sommerutgaven av bladet Folkemusikk er å finne i en Narvesen-hylle nær deg – jeg fikk min utgave i posten, fordi jeg har vært så heldig å få lov å bidra med en konsertanmeldelse fra Nattjazz.

IMG_2971

IMG_2974

Det stemmer. Jeg + folkemusikk = sant.

I alle fall nesten. Jeg avslører i anmeldelsen min bakgrunn fra leikarring og mitt forhold til tretakten, og innleder det hele med en referanse til svensk D-beat. Akkurat det tror jeg ikke har skjedd i bladet Folkemusikk tidligere.

Bladet inneholder en rekke bra saker som du ikke trenger å ha folkemusikkbakgrunn eller en mastergrad i kulturvitenskap for å ha glede av. Jeg falt umiddelbart for overskriften “Kaffi, lappar og masurka”, tilhørende en nydelig og velskrevet sak fra Folkemusikkveka i Ål i Hallingdal signert Bergljot Nordal.

Du kan også lese at munnspillinteressen er økende, samt en variant av den obligatoriske “vinylsalget øker”-saken. Nazismedebatt finner du også, i tillegg til en rekke fine intervjuer med folk som brenner for folkemusikk. Løp og kjøp!

IMG_2976

De har forøvrig kontor på idylliske Valdres Folkemuseum på Fagernes og “er du i nærleiken, stikk innom kontoret for ein hyggeleg prat. Her blir du servert kaffi og serinakaker.”

Å være frilanser kan være skikkelig gøy av og til. Ta kontakt om du vil ha tekst fra mine tørre hender og klissete tastatur.

Read More