— Anette Basso

Archive
litteratur

NRK sine boksider på internettet formidlet nylig at kortromanen er i vinden. I konkurranse med usosiale medier og Netflix vil folk ha korte bøker, som de kan lese ferdig på én kveld. Saken tipser oss om ni slike kortromaner – jeg har allerede Maria Navarro Skaranger sin «Alle utlendinger har lukka gardiner» på leselisten framover.

Litt tilfeldig er jeg (som vanlig) dønn on point når det kommer til trender og har nylig lest disse tre bøkene. Tina Åmodt, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Linnéa Myhre har alle skrevet hver sin relativt korte roman, alle under 200 sider.

«Det blir aldri lyst her» (2014), «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» (2009) og «Evig søndag» (2012) kan hver for seg lett leses på én kveld. Hvis du legger fra deg smarttelefonen og logger deg av Netflix. Jeg anbefaler alle tre, men særlig Skomsvold sin tristmorsomme roman er verdt tiden din.

Processed with VSCOcam with f2 preset

 

Read More

Denne høsten slippes en bok som alle subkulturinteresserte kan kose seg med. Særlig de av oss som liker å se på hva folk har kledd seg i gjennom tidene. For å signaliserte at de hørte til en gruppe, en epoke, en musikkstil.

Prosjektet og boken What We Wore tar sikte på å

“create a people’s style history of Britain from 1950 to the present day. It’s about people and their personal stories: why they wore what they did, and what it meant for them”

Sjekk ut nettsidene for smakebiter fra acid house-hoder, mods, bikere, gotere, ravere, pønkere og kids som vokste opp på totusentallet. Jeg har valgt ut et par favorittbilder:

Apropos det siste bildet: Channel 4 og Dazed& Confused har samarbeidet om dokumentarserien Music Nation. Den tar for seg de ulike scenene i undergrunnen gjennom de 25 siste årene i Storbritannia, og først ut er UK Garage-episoden Brandy & Coke.

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

Jeg er stolt innehaver av et knippe studiepoeng i ymse kjønnsfag. Naturlig nok har jeg da lest en liten hyllemeter med feministisk faglitteratur. Hjemme har SCUM Manifesto sin plass i bokhyllen, sammen med queerteori, norsk likestillingshistorie, og Marilyn French’ “The Womens Room”. Sistnevnte er en murstein av en roman, og fremdeles ulest. Skjerpings, Basso.

Et par blogginnlegg tilbake omtalte jeg “Alltings Början” som en feminstroman. I en kommentar spør superblogger og Mallorca-elsker Ingvild Telle om jeg har tips til flere feministromaner. Og nå spør jeg dere om det samme.

Men hey, hva er en feministroman? En roman skrevet av en feminist? En roman der feminismen som ideologi er uttalt? En roman om feminister? Jeg er usikker. Litteraturteori er ikke mitt fag. En problematisering omkring kjønn bør i alle fall være tilstede i fortellingen.

Hva med “Amtmannens Døtre”? Er Simone de Beauvoirs “Gjesten” en feminstisk roman? Helene Uris “Kjerringer” fra 2011? Alle disse har jeg lest. Kjør meg opp med gamle, nye, norske, internasjonale, nordiske, lavmælte, provoserende, ukjente, omdiskuterte feministromaner. I mellomtiden kan jeg kanskje begynne med mursteinen fra Marilyn French.

Read More

Når bra folk sier at de leser en bra bok er det verdt å lytte. For en stund tilbake nevnte Ingvild Telle i en bloggpost fra Mallorca at hun holdt på å lese “Alltings början” av Karolina Ramquist, en for meg helt ukjent tittel og forfatter. Men Ingvild er kul, og etter å ha lest litt om boken virket den også kul, kul nok til at jeg bestilte den på nettet. Svenske pocketbøker er billige y’all! Under femtilappen!

borjan

Jeg sluker ikke bøker i samme tempo som før. Jeg vet ikke om det skyldes mangel på tid eller dårlig prioritering. Eller kanskje dårlige bøker. Eventuelt en kombo. Kanskje har det også noe med at jeg ikke tør å gå på biblioteket fordi jeg har utestående lån som har forfalt for lenge siden. Amnesti, please.

“Alltings Början” er ferdiglest. X antall eselører markerer alle de gangene bybanen nådd min endestastjon og jeg må gå av. Ut av vognen, ut av fiksjonen, ut i virkeligheten. Skjønt, jeg bærer boken med meg, ikke bare i sekken men også i sinnet. Historien om jenta som blir voksen og forholdet til mannen som er så feil men så riktig samtidig vekker en viss gjenkjennelse. Nittitallskoloritten er velkjent, det svenske språket lett å forstå, og referansene til feministisk litteratur og tankegods familiære. Mange av tingene hovedkarakteren Saga gjør har jeg selv gjort – et tiår eller to senere.

Saga er bevisst på kjønnsmaktordning og genussystem, hun er datter av en radikalfeminist men ambivalent til morens idealer. Hun speider gjennom røyklagte klubblokaler etter den ene Mannen mens venninnene “blir” lesbiske og flytter inn i feminstistkollektiv. Hun blir betatt, besatt, og forsøker overbevise seg selv (og andre) om at det er hun som har kontrollen. Historien fremstår selvbiografisk á la Knausgård og er skrevet med en viss…etterpåklokskap.

“Alltings Början” er en oppvekstroman fra Individualismens tiår, en roman som lukter CK One og høres ut som cd-hylla til den kule storesøsteren du aldri fikk. Primal Scream, Saint Etienne, Suede, Massive Attack, Fugees. En roman om “nöjesreportere” og festfiksere, om eldre menn og unge jenter. Om rastløsheten mot slutten av kvelden, jakten på noe nytt. Om å egentlig ville noe annet enn det man bør, om makt og frigjøring, om teori versus praksis. Den er ingen brannfakkel, men den er morsom, ærlig og kul.

Read More

Kollega på Den Mindre Relevante Deltidsjobben står ved pulten min for å spørre meg om noe. Der ligger denne boken, nettopp ferdiglest.

“Uff”, sier han og peker med et skjevt smil, “du må ikke lese om sånne triste ting”. Han retter seg opp og går videre, jeg svarer med et tamt “hehe”.

“Hehe”? Det jeg burde ha svart, i en ideell verden der jeg hadde Talens Gave (funfact: jeg er flink å skrive, elendig å snakke) var:

“Ja, det er trist å lese om hvordan mennesker (i hovedsak kvinner) får verdigheten sin krenket, noen ganger livet ødelagt, av en overgriper. Hvordan både kvinner og menn, samt rettsvesen og politi, sliter med å forstå gråsonevoldtekt, hvordan vi skiller mellom “verdige” og “uverdige” offere. Det er skikkelig trist å lese at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter hvert eneste år i Norge, der rundt ti prosent av dem blir anmeldt. Og at kun 12 prosent av disse anmeldelsene ender med fellende dom. Det er skikkelig trist at det er tilnærmet straffefrihet for å voldta, særlig når man voldtar noen man kjenner fra før. Er du ikke enig, kjære Mannlige Kollega?”

Kollega hadde sett på meg med vide øyne og stotret “eh…jo?” før jeg fortsatte:

“Er det ikke trist å tenke på at du kanskje kunne ha begått et overgrep, at du kanskje har gjort det uten å helt vite om det? Har du, kjære Mannlige Kollega, noen gang har sex med en annen som ikke aktivt har gitt sitt samtykke til det? Kanskje havnet i en seng, hatt lyst, gjennomført det, og vært bittelitt i tvil om at den du hadde sex med kanskje ikke hadde så lyst? Kanskje du var full, kanskje h*n var likeså? Er det ikke trist å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde fått noen konsekvenser for deg, kun for h*n?”

Kollega hadde kanskje svart, som mange andre gutter jeg har diskutert gråsoneovergrep av typen nachspielvoldtekt med, at jooo, det var trist, men også ganske forståelig, det er jo ganske vanlig…

“HVORDAN I HELVETE SYNES NOEN DET ER OKEI Å TVINGE, MASE ELLER TRUE SEG TIL SEX MED EN ANNEN PERSON??? HVA FAEN FÅR MAN UT AV Å LIGGE MED NOEN SOM IKKE ER ÅRVÅKEN NOK TIL Å SENDE SIGNALER OM HVORVIDT DET ER GREIT AT DU HAR SEX MED VEDKOMMENDE?”

Stum kollega.

“Og vet du, det eneste som gjør noen utsatt for et overgrep er å være i nærheten av en overgriper.” 

Det er en faktasetning som fortjener å bli gjentatt. Til kolleger, til venner, til sønner, døtre, kjærester, folk som skal velge ut strykemerker til russedressen. Ikke ha sex uten samtykke – er du i tvil, dropp det. Ikke snakk til meg om hvordan jeg skal unngå å bli voldtatt (det finnes nok av de som gjør det), snakk om hvordan du skal unngå å voldta.

Menn MÅ være med i samtalen, menn har ansvar for å forebygge voldtekt. Ikke bare den Store, Skumle (Mørke) Voldtektsmannen, men vanlige gutter, menn, fedre, sønner. Få av dem vil begå overgrep, flere av dem vil befinne seg i gråsoner, noen har kanskje allerede vært der.

Min kjære Mannlige Kollega inkludert. Kanskje jeg skal legge Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt på pulten hans. Kan hende han blir litt trist da.

PS. Lære mer om menn som har begått voldtekt? Her er en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra tidligere i år.

PPS. Historier fra menn som har blitt voldtatt? Mannlige bidragsytere til Project Unbreakable, via Buzzfeed.

Read More

I dag er en fin dag. Jeg fikk to fine timer i parken før jeg måtte på jobb, og begynte lese i en bok. “Bak Lukkede Dører – en bok om voldtekt” av Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse ble utgitt i fjor, og fokuserer på voldtektene der overgriper og offer kjenner hverandre fra før. Tung tematikk i sommervarmen, men nødvendig, viktig og velskrevet. Etter kun ett kapittel kjente jeg sinnet hamre i brystet, og det var på tide å komme seg på jobb.

Noe av det første som møter meg i min daglige dont på Internettet er så dette:

Firmaet Russedress finner det altså for godt å være med på å legitimere voldtekt.

Begrep som “smakløst” eller “lite gjennomtenkt” er ikke en gang begynnelsen på hvor lite greit dette er. Etter murring i sosiale medier ble jeg oppmerksom på en annen versjon av strykemerkene på Russedress sine nettsider, der “Rohypnol-reklamen” tilsynelatende er strøket ut.

Jeg skulle ønske den aldri hadde vært der, og at ingen mennesker under noen som helst omstendigheter synes det er okei å begå overgrep ved å putte dop i drinken til noen andre. Av erfaring (heldigvis begrenset) vet jeg at dette er skummelt, nedverdigende, fysisk ubehagelig og ganske enkelt JÆVLIG LITE GREIT. Og ulovlig. Russedress oppfordrer sine mannlige tenåringskunder til en kriminell handling, en målgruppe som virkelig burde få motsatt budskap hamret inn i det (kuk)hodet som snart skal ut i voksenlivet.

Merk forøvrig at Russedress også synes det er morsomt (eller ekkelt?) at noen er homofile. Og Star Whores? Den var også ny. Hva med strykemerket “Jeg ville aldri ha ligget med en jente som ikke aktivt samtykket til det” på russedressen i stedet? Eller “Legg skylden på overgriperen, ikke offeret”? Hva med “Just Did It – fordi vi begge hadde lyst?”.

Nå var det ikke meningen å ødelegge lørdagen din, stikk ut i sola og kos deg. Eventuelt kan du bli inne, lese mer om Bak Lukkede Dører her og her, eller bare kjøpe boken. Håper du får deg et digg ligg med gjensidig samtykke og glede i kveld.

Read More

Jeg fikk en brillefin fødselsgave fra en fin fyr, skrevet av en flink fyr om noe jeg har lurt på lenge. “Høyrepopulismens hemmeligheter” av Ketil Raknes ble utgitt på Spartacus Forlag i fjor, og er brennaktuell i forkant av Stortingsvalget i september.

En av grunnene til at Raknes’ bok faller i smak hos meg er at den føles veldig personlig. Målet hans er å forstå og forklare logikken i en høyrepopulistisk velgers verden. Jeg kommer selv fra et hjem der Fremskrittspartiet er Svaret og Arbeiderpartiet (dvs. “kommunistene”) er Roten Til Alt Ondt. Nei til EU, føkk medieeliten, send innvandrerne hjem der de kommer fra, ja til lavere skatter og billigere sprit. Og jeg forstår disse velgerne.

De fleste jeg kjenner fnyser av FrP’s politikk og velgermasse. For de er jo som meg. En som “vet bedre”, som leser de riktige avisene, betaler skatt med glede, synes handlingsregelen er fin, har utdanning utover videregående skole, og er liberal i synet på flerkultur og innvandring.

Raknes analyse “bygger på den enkle tesen om at velgere ikke er uopplyste, dumme og lette å lure”, som det står i omslaget. Jeg har sans for metodene han har valgt, ved å intervjue politikere, journalister og samfunnsvitere, delta på valgvaker – forfatteren er selv aktiv SV’er, men det er ikke så lett å få øye på i selve teksten. Og det er et kompliment. Å skulle skrive tilsyntelatende “nøytralt” om noe man kanskje er svært uenig i krever distanse og selvkritiske briller.

Hvordan har høyrepopulismen vokst seg såpass stor? Måten FrP og tilsvarende partier snakker på treffer det han kaller “globaliseringens tapere, de som føler seg forlatt og oppgitt av de andre partiene”. Han pinpointer antielitisme, innvandringsskepsis eller ekskluderende nasjonalisme, og forkjærlighet for autoritære verdier som felles for høyrepopulister i de landene han har sett på (Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA). Noe av suksessen ligger i komboen venstreorientert økonomi og høyreorientert moral. Også FrP er fan av velferdsstaten. De vil bare ikke dele den med alle de som kommer utenfra.

Både partiene og velgerne blir karikert, kjeftet på, latterliggjort, foraktet. Det er så fryktelig enkelt å la være å ta dem på alvor, og det fungerer som bensin på bålet for de som brenner for Fremskrittspartiets politikk her til lands. Når min far stemmer FrP gjør han det like mye som en protest, en stemme til alt han er imot, like mye som det han stemmer for. En oljeflekkete fåkkefinger til Jens og alle “oss andre”. Det er mange med ham, og de er ikke ekstreme. Det er bare å løfte blikket ut ifra sin egen navle og vennekrets. Og forsøke å forstå. “Høyrepopulismens hemmeligheter” er et godt utgangspunkt.

Og apropos den store stemmerettskampanjen rettet mot unge velgere som ble satt igang i dag (den føles foreløpig noe…ufresh):

Hva jeg stemmer er mitt valg, og et veloverveid et. Jeg føler stort sett at jeg har vunnet i Lotto over det faktum at jeg er født i Norge, men det er også farlig å være altfor fornøyd. Denne artikkelen om vår generasjon og oljepengene som en dag tar slutt var en grei påminnelse i så måte. 

Bruker du stemmeretten din for eller imot? På vegne av deg selv eller med tanke på de som står svakere enn deg? Stemmer du taktisk eller med hjertet eller begge deler? Les deg opp, snakk med vennene dine, se partidebatter på tv. Kanskje du ønsker revolusjon, kanskje du føler at ingen av partiene snakker din sak, muligens er du høyrepopulist (eew!) – det handler om å bidra innenfor de reelle rammene som er det norske demokratiet.

Read More

Første gang jeg deltok på et karneval var det utkledd som heks. Spiss hatt, hjemmesnekret sopelime, og en langhåret knallgrønn (!) parykk. Med naturlig mørkbrunt hår og like mørkbrune øyne var jeg aldri prinsessemateriale, og da kunne jeg like godt gå motsatt vei.

Med Magica fra Tryll som min heltinne i Andeby og senere The Craft som favorittfilm har jeg heiet på heksene hele livet. Heksene er de stilige, slemme og mystiske damene, med magiske krefter og kule kjæledyr. Kråker og katter, boblende brygg og forførerisk fremtoning.

Nå kunne denne interessen for okkulte kvinner sporet av i retning å bli gother eller fan av finsk symfonimetall, men så ille gikk det heldigvis ikke (selv om jeg hadde svart hår i en periode). Jeg valgte heller å studere kulturvitenskap og høre på Siouxie Sioux (som hadde bursdag i går!):

I forbindelse med mitt masterprosjekt og tilhørende feltarbeid i Finnmark fikk jeg tatt turen til Vardø og heksemonumentet på Steilneset, som åpnet sommeren 2011. 91 mennesker ble brent på bålet der fra slutten av 1500-tallet og frem mot slutten av 1600-tallet. Historiker Rune Blix Hagen har skrevet utførende om trolldomsprosessene i Finnmark, og jeg anbefaler å sjekke ut Hekser, gitt ut på Humanist Forlag. I en artikkel via forskning.no peker han på at den norske hekseforfølgelsen (av både kvinner og menn) var

“blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger”

DSC_1022DSC_1029DSC_1025

I disse dager er Liv-Helene Willumsen, også historiker ved Universitetet i Tromsø, aktuell med boken Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark, basert på hennes doktorgrad om trolldomsprosessene i Finnmark. Den forteller blant annet om hvordan jenter helt ned i åtteårsalderen anklages for og innrømmer å ha inngått pakt med Djevelen, hvordan de dømmes til å bli brent levende, og senere blir frikjent.

De som snakker varmt om norsk, kristen kulturarv synes ofte å glemme denne delen av norsk historie, og at demonologi faktisk var inkorporert i dansk-norsk lovgivning fra 1617. En av de beste og mest groteske beskrivelsene av europeisk hekseforfølgelse finnes forøvrig i skjønnlitterær form, i Jens Bjørneboes trebindsverk Bestialitetens Historie (særlig i Kruttårnet), som jeg pløyde gjennom den sommeren jeg jobbet som museumsvakt. Oppløftende lesning i solveggen. Not.

Hekseprosesser finnes fremdeles i dag, blant annet i India. Wicca-bevegelsen holder på med sitt i mer eller mindre dype skoger, og Universitetet i Bergen tilbyr studier i Hekseprosessene og den magiske verda. Bergen hadde sin Anne Pedersdotter, som Nils Gilje har skrevet om i Heksen og Humanisten (les den!). Min største faglige forbilde Bente Alver har også sett  på hvordan hekseprosesser kan forstås som maktkamp og jakt på annerledes tenkende i Mellem mennesker og magter: Magi i hekseforfølgelsenes tid (les den også!). 

Gjennomgående handler heksehistoriene om religion, frykt, om jakt på årsak og forklaring, om kontroll og/over kvinner. Men også om mystikk, magi og demoner, sabbater på Lyderhorn og sex med Satan.

Ses ved Heksesteinen på Nordnes ved neste fullmåne folkens.

Read More

2012 var et horribelt år på litteraturfronten for min del, i alle fall for bøker som ikke var relatert til masteroppgaven. Et prosjekt som var vellykket nok, men som drepte all lese- og skrivelyst. Til nå.

Biblioteket er for alltid min venn, men siden jeg er kald og lat tenkte jeg begynne Prosjekt Lese Mer Skjønnlitteratur begynne i mine egne bokhyller, som inneholder en del uleste bøker. Bøker jeg har plukket opp i bruktbutikker, på en flyplasskiosk, glemte bøker fra den gang jeg selv jobbet i bokhandel. Jeg har valgt meg ut tre stykker:

bøkerBjørneboe, Nedreaas og Sandel. Tre norske, litt tilfeldig. Jeg har begynt på sistnevnte, Alberte og Friheten (1931), bok nummer to i den klassiske serien om Alberte. Den første leste jeg for mange år tilbake, full av “dååååån jeg ER Alberte”-følelsen hele boken gjennom. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Jeg kom forøvrig over en fiffig omtale av hvordan Sandel, blant flere kvinnelige forfattere inkludert dagens bursdagsbarn Camilla Collett, var opptatt av å skrive kvinnene inn i bylitteraturen fra den kvinnelige flanørens handlende og vandrende perspektiv.

Så mens jeg flanerer meg avgårde til Pingvinen fremdeles iført arbeidstøy og leser om Albertes liv i Paris og drikker Olden kan dere begynne nedtellingen til åpningen av Litteraturhuset neste torsdag (som jeg seff ikke har billetter til). Ses i Østre Skostredet i løpet av våren.

Read More