— Anette Basso

Archive
kunst og design

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 18.11.15.


BTs kunstanmelder Øystein Hauge har anmeldt to aktuelle utstillinger, begge av tyrkiske kunstnere. Han mener at den ene, Sükran Morals utstilling på KODE, setter følelsene i sving. Den andre, gruppeutstillingen Mother Tongue på Galleri 3,14, blir du klokere av. Hauge omtaler Morals verker som omhandler barnebruder og steining av kvinner som opprørende å forholde seg til og enkle å ta avstand fra.

Disse er «objektivt dokumenterbare». Andre verker er subjektive og utviser Morals «overdrevne emosjonalitet». Disse er problematiske, mener Hauge.

Fra et feministisk ståsted er Hauges vurdering interessant. Flere av medlemmene i Feministisk initiativ i Bergen har sett utstillingen og opplever den som hyperrelevant. Moral er i aller høyeste grad et tenkende, rasjonelt menneske og en kunstner med en politisk agenda, preget av at hun er kvinne og at hun er kvinne i et tyrkisk samfunn.

Å konstruere en motsetning mellom det emosjonelle og det rasjonelle er klassisk patriarkalsk tenkning. Fakta mot følelser, hode mot kropp. Klassiske dikotomier, som også knyttes til kjønn og brukes normativt. Hauge omtaler «kvinnekroppens betydningssystem». Kvinnekroppen rommer et komplekst sett av betydninger, som har variert med tiden og gjennom ulike kulturer. Det gjør også mannskroppen og transkroppen.

Kroppen vår er avgjørende for hvordan verden møter oss og hvordan vi møter verden. Kvinners kroppslige autonomi og seksualitet har vært forsøkt og blir undertrykket verden over. At Morals behandling av disse temaene, inkludert framstillingen av en kvinnes orgasme gjennom onani, faller under betegnelsen «sensasjonalistisk» er betegnende nok i seg selv.

Hauge setter spørsmålstegn med hvorfor KODE trekker fram den «for lengst utdebatterte forbindelsen mellom det personlige og det politiske». Forbindelsen involverer et maktperspektiv – hva som er viktig å diskutere – og den forbindelsen er ikke utdebattert. Et eksempel er #jegharopplevd, hvor norske kvinner delte titusenvis av personlige beretninger om trakassering og overgrep.

Debatten var heftig. De fleste lyttet, noen ble overrasket, andre protesterte: Anekdotene var uinteressante. De kunne ikke dokumenteres. Dette var føleri. Kvinnene overdriver. Jeg delte selv mine erfaringer, og ja, det var emosjonelt.

Jeg reagerte også emosjonelt på flere av verkene i utstillingen, særlig verket Ethic, som viser en blodig arm dinglende fra en hyenes munn. Bak ruller ord over en liten skjerm, med sitater fra truslene Moral mottok etter en performance i 2011. Ordene ryster og gir gjenklang. Feministisk initiativ mottok som kjent en drapstrussel i valgkampen. E-posten som inneholdt konkrete trusler om voldtekt, tortur, drap og skjending hadde som hensikt å true oss til taushet og føle frykt. Ordene utviste det samme hatet mot kvinner som Moral ble utsatt for og som mange andre kvinner som ytrer seg i offentligheten møter.

Det knøt seg i magen da jeg sto framfor kunstverket. Det mener jeg er positivt. Kunsten har rom for følelser, enten det er Knausgårds skam eller Morals vrede. Kritikerne står selvsagt fritt til å like det eller ei. Vår jobb som feminister er å tenke ut politiske løsninger og virkemidler mot sexisme, rasisme og homofobi. Vi mener at mangel på likestilling er et samfunnsproblem og ikke et privat anliggende. I likhet med Sükran Moral føler vi det også på kroppen. Det personlige er politisk – og i dette tilfellet et relevant stykke kunst som både setter følelser i sving OG som en blir klokere av.

Read More

Jeg følger ikke mye med på fashion, men i disse dager ruller det mye rart og fint over Instagramfeeden min. Veldig lite engasjerer meg, men så dukket nykommeren Caitlin Price opp:

Caitlin Price AW 15

Caitlin Price AW 15

Bildene er lånt fra Dazed and Confused sine nettsider. De har fingeren på pulsen vettu. Jeg drømmer om en tracksuit som er like glorete og vakker som den rosa der. Inntil videre får det duge med Adidas. Synlig stringtruse? Tror jeg dropper det. Kjørte den looken litt for hardt sent på nittitallet.

Men, det jeg ville snakke om her var egentlig assosiasjonene som ble vekket i møte med bildene. Caitlin Price er britisk og hun har trolig god peiling på britisk streetwear og subkultur. Jeg kom til å tenke på filmen Fish Tank, som er en av mine favoritter av nyere britisk sosialrealisme. Har du ikke sett den så må du se den nå med en gang.

Hovedkarakteren Mia er 15 år gammel og drømmer om å danse. Drømmer om en utvei fra en ganske kjipa tilværelse i en kjipa blokkleilighet i Øst-London, omgitt av kjipe venninner. Skjult skjør og sårbar, tøff i trynet, alltid i joggebukser. Og milevis unna mote-London.

Fish Tank
Fish Tank
Fish Tank

Men håret! Den stylingen er ren chola. Du vet, gatesmarte gjengjenter med beautygamet on point. Ta gjerne en titt på filmen Mi Vida Loca. Cholas har vært til inspirasjon for motefolk før, og FKA Twigs kjørte i en periode en lignende sveis. Sett inn protester om cultural appropriation her eller les denne saken fra The Guardian.

Mi Vida Loca
FKA Twigs

Poenget mitt? Caitlin Price har gode referanser og et øye for subkultur. Men er det streit å stjele cholastilen?

Read More

Denne posten skal ikke handle overfladiske norske, kvinnelige artister og deres (u)ekthet som bevist av norske forskere. Dette er rett og slett ting som gjør godt for øyet, mitt øye i alle fall. Noe å titte på en tirsdag når resten av verden er grå, gal og grusom.

Et parfymeønske, et knippe skingirls fra den gang da, et soverom fylt av planter som ikke dør og noen  jæla fine kopper.




PS. I anledning min nyvunnede og overfladiske interesse for interiør og fine ting har jeg skaffet meg en Pinterest. Sjekk ut.

Read More

Sånn ser det ut. I alle fall hvis du gjør som denne fotografen:

“Sarah Schönfeld squeezed drops of various legal and illegal liquid drug mixtures onto negative film which had already been exposed. Each drop altered the coating of the film.”

Resultatet er vakkert å se på. Herunder følger speed, LSD og MDMA. Les mer om prosjektet “All You Can Feel” på hjemmesiden hennes.

Bonustolkning av hvordan ulike kjemiske substanser ser (og høres) ut: musikkvideoen til Nordpolens “När mitt blod pumpar i dig”. Dopamin er dirigent.

Read More

– Det var vel ikke helt det eg hadde forventet.

Utsagnet kom fra mann (50-ish) etter at tre runder med taktfast applaus og begeistrede utrop hadde lagt seg i Logen Teater i går kveld. Siste fremvisning av Origin of Species hadde trukket fullt hus, og jeg vil påstå at det kommende publikum i København med rette kan jekke opp sine egne forventninger til stykket, som handler om Darwins oppdagelser og teori om artenes opprinnelse.

Jo Strømgren Kompani er et navn jeg pleier å stole på at leverer ting jeg liker, og i likhet med Carte Blanche ser jeg det som en garantist for kvalitet innenfor dans og teater. Under Festspillene og ellers forsøker jeg å få med meg så mye som mulig av danseforestillinger. Dans kan få meg til å begynne å grine, bli gira, fullstendig oppslukt, av rytmen, kroppene, musikken, svetten.

Kanskje er det min bakgrunn fra jazzballett som fremdeles sitter i, en hobby jeg forøvrig la på hylla når jeg fylte femten. Kroppen var keitete og rar og tynn og alle de andre jentene hadde en schwung over hoftene som jeg aldri fikk til. Jeg klarte ikke engang å fylle ut en jazzbukse. Dette skulle endre seg. Hello ass. I love you.

Origin of Species var mer, bedre, rarere enn jeg hadde forventet, og jeg lo høylytt opptil flere ganger. Jeg var i utgangspunktet i latterlig godt humør etter en latterlig bra lørdag i verdens beste by. Det som møtte meg på Logens lille scene var et overflødighetshorn av et teater/dansestykke, fylt av digresjoner, energi, humor, levert av Mungo Park Companys danske skuespillere – tre svette menn i til tider bare trusa. “I´m fit”. Mhm.

Bak humoren og dansen lå likefullt en tankevekkende påminnelse om hvor revolusjonerende og radikal darwinismen var, i møtet med et grunnleggende religiøst verdensbilde. Naturlig utvalg og “survival of the fittest” kan også være en ganske skummel tanke og utnyttes av ulike interesser, noe Jo Strømgren også lykkes i å få frem på snedigseriøst vis.

I all sin quirky burleskhet var kanskje ikke helt det en del av kjernepublikummet på noen-og-femti hadde forventet. Men likefullt en solid (dar)win. Høhø.

Read More

Som nevnt åpnet Festspillutstillingen i dag, signert Gardar Eide Einarsson. I det jeg og min midt-på-treet kunstinteresserte venn ankom Bergen Kunsthall var forsamlingen i ferd med å løses opp. “Festspillene er i gang og det er fremdeles vernissasjevin igjen” kom det tørt fra min sidemann.

Min korte karriere som kunstkritiker var stort sett basert på å lese Tommy Olsson-tekster i Morgenbladet parallelt med 30 studiepoeng i nyere kunsthistorie (jeg siterte Kristian Skylstad fra en privat samtale på Underskog i en eksamensoppgave, og fikk en B). Mer trengte du beviselig ikke for å bli kunstredaktør i Natt & Dag dengang.

Nå er mye glemt og jeg går ikke så ofte på kunstutstillinger som før. Festspillutstillingen er en av de jeg alltid pleier å få med meg. Børre Sæthre i 2007 er en av de aller beste kunstopplevelsene jeg har hatt noen gang. Husker dere denne?

Årets utstilling bærer tittelen Versuchsstation des Weltuntergangs. Noe er nevnt om å lete etter sammenhenger, konspirasjoner. Vel. Det første jeg så var Abbath:

IMG_2648

Gardar Eide Abbathsson? Fan av Immortal, metalbandet fra Os? Som skal spille på Verftet under Bergenfest sitt LOUD-arrangement 15. juni? Min tanke er fri. Men altså:

IMG_2649

“Jeg merker at jeg synes dette er veldig kult”, hvisket jeg til min sidemann. Gardar Eide Einarssons festspillutstilling når i mine øyne ikke helt opp til Sæthres, men begge er kule typer, med dønn ro på popkulturelle referanser. Jeg liker at kunst skal være kult. Så enkel er jeg. Blod, sex, død, vold, musikk. Jeg liker kunst som trigger mine egne referanser. Derfor liker jeg også årets Festspillutstilling. Kult. Enkelt og greit.

IMG_2652

IMG_2656

Read More

På fredag spiste vi god mat kokkelert av matblogger og venninne Alisa, besøkte utstillingsåpningen til en venn (sjekk ut Lars Korff Lofthus på Entrée), før Admir rundet av ballet på Café Opera. #yolo

matbildeutstillingvoffutstillingvoff2utstillingbeateutstilling3utstilling2admir

 

Jeg lover å slutte si yolo snart.

Read More