— Anette Basso

Archive
kulturvitenskap

Christian Tybring-Gjedde er redd. Livredd faktisk. Som vanlig for at Den Norske Kulturen™ skal forvitre, dø, bli revet i fillebiter av alle disse brysomme menneskene fra øst. I et sedvanlig forsvar for staten Israel hyller han deres sterke standpunkt mot islam. Det synes han også Norge burde ha. Ingen står opp for Norge, vi har blitt et svakt demokrati, sier han i følge Dagbladet.

– Hvor er Norge om 20-30 år? Er det noen som tenker den tanken i det hele tatt? Om 20-30 år? Ja, de aller fleste av oss er i live om 20-30 år. Hvordan ser Norge ut da? Har vi noe forsvarsmur mot dette vi ser som kommer inn over landet vårt? Nei. Vi har ikke det. 

Foredraget generelt er så facepalm at Det Mossaiske Trossamfund har tatt avstand fra det. Men ut ifra sitatet over: jeg vil vite rent konkret hva det er Tybring-Gjedde vil forsvare “oss” mot. Og hva det er han ønsker å forsvare. Jeg vil også sende ham på noen innføringsemner i kulturvitenskap. Og jeg vil bare…riste ham litt. Bare litt risting. Ikke være slem, bare…rrrrrriste litt i ham. Shaken Gjedde Syndrom.

Newsflash: norsk kultur er i endring. Den har vært det i ganske lang tid. La oss bruke 200 år som et passende tidsperspektiv, siden vi feirer Grunnlovsjubileet i disse dager. En ung nasjon hadde hastverk med å definere en Norsk Kultur. På løpende bånd kommer Asbjørnsen og Moe tråkkende på leting etter folkeeventyr, J.C Dahl´s sublime malerier av vill vestlandsnatur, Edvard Grieg – nasjonalromantikk! Det nasjonale gjennombrudd! Norske sagn og brudeferder i Hardanger, Ibsen, Bjørnson, rosemaling og nynorsk!

Dette kan alle kulturvitere, og egentlig de fleste andre nordmenn. Det er noe vi aner at vi feirer når vi kler oss i bunad på 17. mai. Hurra for Norge!

Kultur skjer, blir skapt, og endrer seg. I løpet av 200 år, og i løpet av 20 år. Noen deler av kulturen velger vi ut som verneverdig, selv har jeg vært engasjert i Kulturvernforbundet. Vi verner om materiell og immateriell kultur. Om gamle byggeteknikker, om folkeminner og husflid.

Det hadde vært fint om Tybring-Gjedde hadde vært en engasjert kulturverner, velkommen skal han være. Men han vil verne noe større, noe dypere. Sitat fra aftenposten.no 3. januar 2013:

– Det er vår kulturarv som vi har arvet gjennom generasjoner, som vi bør videreføre. Innvandring fra ikke-vestlige land fører til at det blir en segregering, med etnisk norske et sted og innvandrere et annet sted. Og da får du ikke en felleskapssfølelse, sa Tybring-Gjedde, som mener innvandring truer den norske kulturarven.

Innvandring truer norsk kultur. Det er ikke et nytt synspunkt. Faktisk ganske gammelt, la oss ta turen tilbake til midten av 1800-tallet. På det tidspunktet vi fikk vår egen grunnlov hadde det i flere generasjoner innvandret finner til nordområdene våre, blant annet mine egne forfedre- og mødre. På 1700-tallet ble disse kvenene tatt godt imot. De dyrket jorden og arbeidet, og Finnmark trengte folk. Dette endret seg i det nasjonsbyggingen tok til. Jeg har skrevet en masteroppgave om kvener, men la meg kjapt sitere regjeringen.no:

På 1860-tallet ble for første gang «den finske fare» påpekt fra norsk offisielt hold. Årsaken var utvikling av finsk nasjonalisme fra 1860-tallet, som også innbefattet interesse for forholdene til de finske innvandrerne, kvenene, i Nord-Norge. Dessuten hadde antallet innvandrere økt kraftig, og finsk/kvensk språk og kultur var blitt dominerende i flere lokalsamfunn i Finmark og Troms.

Den finske fare. Innvandrere som ble sett på som en trussel mot det Nye Norge. Høres det kjent ut? Løsningen ble fornorskingspolitikken, rettet mot samer og kvener. Ikke et særlig hederlig kapittel i nyere norsk historie. Å assimilere mennesker til å “bli” norske, frata dem språket og eiendomsretten, har vi heldigvis sluttet med.

Kvenene fra øst tok aldri over Norge og norsk kultur. De forble en minoritet, en relativt taus en sådan, og nå anerkjent som en nasjonal minoritet med et eget språk. De har bidratt til en rik kultur i våre nordlige fylker, der nordmenn, samer og kvener har levd side om side i flere hundre år. Noen kaller seg med stolthet i stemmen for en nordkalottcocktail.

Christian Tybring-Gjedde burde ta seg en cocktail og slappe av. Norge lever, demokratiet, språket, kulturuttrykkene våre. Norge utvides. Norge har utfordringer når det gjelder innvandring og integrering. Blant annet hvordan vi skal møte islam som kultur og religion, i politikken og i hverdagen vår.

Jeg ser med spenning frem mot de neste 20-30 årene, og er optimist. Ikke naiv, men optimist. Jeg er ikke livredd, og vil forsvare det jeg tror på – likestilling, likeverd, anti-diskriminering. Tybring-Gjedde, du er en pyse.

PS. Interessert i å lese mer om kvensk historie? Se her. Eller spør meg.

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

21 år gamle Jane fra Kristiansand mener Norge blir mindre norsk for hver dag som går. Tradisjonen og kulturen vitrer hen. Jane er bekymret og blogger om det.

Innvandrere som oppfører seg pent kan bli, de andre må dra. Poenget til Jane er:

“Jeg mener det er på tide vi gjør landet “vårt” igjen slik det var før! Våre forfedre kjempet ikke for Norge for at det skulle falle sammen og bli bokstavelig talt renovert og gitt bort til innvandrere og asylmotakere. Vi må snart “sperre” grensa og sile ut dem som virkelig ikke burde være her.” 

Jane har fått gjennomgå i min twitterstrøm. Men heller enn å peke på rettskriving og veive med rasismeflagget kan vi heller ta en titt i kommentarfeltet og se hvor mange som uttrykker enighet med det hun skriver. Trolig en hel del unge mennesker, vanlige folk fra vanlige familier, jenter, gutter, muslimer, afrikanere. Og idioter:

“Æ må nu bare spørre dokker kor i det svartsvidde hælvette dokker klare å finne ut at det innlegge hær e rasistisk ? Ta nu å se på statestikken over krimminalitetn i norge! Trur ikke dokker e så trangsynt vis dokker har en datter som blir voltatt av en gjæng med utlenndinga. Å før å ikke snakke om dæm som har blitt det. Næi det e rætt å slætt tragisk det som jolde på å skje med vårt kjære land!”

Og denne:

“Nordmenn for nordmenn, kina for kinesere, russland for russere og midtøsten for muslimer!! Jeg skjønner ikke åssen dere som er etniske nordmenn kan ta side med muslimer og hvor synd det er på de?? Få dritten ut av landet vårt, før vi snart må forandre selv det Norske flagg for at de finner det støtende mot Islam!! Jeg er dritt lei av å se flere muslimer og innvandrere enn nordmenn hvor enn jeg snur meg i Oslo, Lillestrøm, Strømmen osv osv ,, NÅR SKAL DERE VÅKNE?? DE TAR OVER LANDET VÅRT!!”

Andre reagerer med å føle seg fremmedgjort. De føler på kroppen at flere tenker som Jane og dette påvirker identitetsforståelsen deres:

“Vi bor her med dere, og jeg skjønner godt om noen provoserer, men dette gjelder ikke alle!! det er så hardt å ikke kunne plassere meg selv. Jeg er verken fra midtøsten, eller fra Norge tydeligvis. Jeg føler meg ikke 100% hjemme noe sted! Det er hardt..klarer aldri å bevise nok at jeg ikke er ”typisk utlendning”, for fordommene er der uansett jo.. media, kommentarfelt.. over alt!”

Vi versus dere, oss versus dem.

Jeg anbefaler Jane å ta en titt på dokumentarserien Norsk Nok? på NRK, som i høst har gitt nyttige og nære innblikk i hvordan innvandrere og nordmenn lever side om side med hverandre (i Oslo, vel å merke). Integrering, segregering, konflikter oppstår, relasjoner bygges. Noen har bodd i Norge i over 20 år uten å ha en eneste norsk venn.

Kanskje øker forståelsen for at der finnes folk i samme nabolag som “oss” som lever på en annerledes måte, både med tanke på etnisk bakgrunn, sosio-økonomiske forhold, kulturell praksis, religiøs tro, forståelse av kjønn, arbeid og status. Kanskje folk som Jane kan ta et steg tilbake og forsøke forstå. Det er ikke enkelt. Det er ikke å være naiv. Det er å vise respekt. Og det må gå begge veier. Har vi noe annet valg?

Jane møter ikke uventet støtte i facebookgruppen til SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge), og velger å svare i kommentarfeltet:

janeteland

Jeg håper Jane er klar over hva slags ytringer og aktivitet som ellers foregår i denne gruppen når hun velger å tre inn i diskusjonen. Jeg har scrollet gjennom denne siden mange ganger, og forsøkt å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Hva er de så redde for? Hva er det de ønsker å bevare? Har de rasjonelle forslag til hvordan vi skal kunne gå fremtiden i møte?

Enn så mye Jane og hennes støttespillere drømmer seg tilbake til det gamle, gode Norge der alt var likt og enkelt og greit (?) så snur ikke samfunnsutviklingen. Norsk kultur er i endring, har alltid vært det, vil alltid være det. Det kan gjøre vondt. Men det skjer.

Read More

Sommerutgaven av bladet Folkemusikk er å finne i en Narvesen-hylle nær deg – jeg fikk min utgave i posten, fordi jeg har vært så heldig å få lov å bidra med en konsertanmeldelse fra Nattjazz.

IMG_2971

IMG_2974

Det stemmer. Jeg + folkemusikk = sant.

I alle fall nesten. Jeg avslører i anmeldelsen min bakgrunn fra leikarring og mitt forhold til tretakten, og innleder det hele med en referanse til svensk D-beat. Akkurat det tror jeg ikke har skjedd i bladet Folkemusikk tidligere.

Bladet inneholder en rekke bra saker som du ikke trenger å ha folkemusikkbakgrunn eller en mastergrad i kulturvitenskap for å ha glede av. Jeg falt umiddelbart for overskriften “Kaffi, lappar og masurka”, tilhørende en nydelig og velskrevet sak fra Folkemusikkveka i Ål i Hallingdal signert Bergljot Nordal.

Du kan også lese at munnspillinteressen er økende, samt en variant av den obligatoriske “vinylsalget øker”-saken. Nazismedebatt finner du også, i tillegg til en rekke fine intervjuer med folk som brenner for folkemusikk. Løp og kjøp!

IMG_2976

De har forøvrig kontor på idylliske Valdres Folkemuseum på Fagernes og “er du i nærleiken, stikk innom kontoret for ein hyggeleg prat. Her blir du servert kaffi og serinakaker.”

Å være frilanser kan være skikkelig gøy av og til. Ta kontakt om du vil ha tekst fra mine tørre hender og klissete tastatur.

Read More

Første gang jeg deltok på et karneval var det utkledd som heks. Spiss hatt, hjemmesnekret sopelime, og en langhåret knallgrønn (!) parykk. Med naturlig mørkbrunt hår og like mørkbrune øyne var jeg aldri prinsessemateriale, og da kunne jeg like godt gå motsatt vei.

Med Magica fra Tryll som min heltinne i Andeby og senere The Craft som favorittfilm har jeg heiet på heksene hele livet. Heksene er de stilige, slemme og mystiske damene, med magiske krefter og kule kjæledyr. Kråker og katter, boblende brygg og forførerisk fremtoning.

Nå kunne denne interessen for okkulte kvinner sporet av i retning å bli gother eller fan av finsk symfonimetall, men så ille gikk det heldigvis ikke (selv om jeg hadde svart hår i en periode). Jeg valgte heller å studere kulturvitenskap og høre på Siouxie Sioux (som hadde bursdag i går!):

I forbindelse med mitt masterprosjekt og tilhørende feltarbeid i Finnmark fikk jeg tatt turen til Vardø og heksemonumentet på Steilneset, som åpnet sommeren 2011. 91 mennesker ble brent på bålet der fra slutten av 1500-tallet og frem mot slutten av 1600-tallet. Historiker Rune Blix Hagen har skrevet utførende om trolldomsprosessene i Finnmark, og jeg anbefaler å sjekke ut Hekser, gitt ut på Humanist Forlag. I en artikkel via forskning.no peker han på at den norske hekseforfølgelsen (av både kvinner og menn) var

“blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger”

DSC_1022DSC_1029DSC_1025

I disse dager er Liv-Helene Willumsen, også historiker ved Universitetet i Tromsø, aktuell med boken Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark, basert på hennes doktorgrad om trolldomsprosessene i Finnmark. Den forteller blant annet om hvordan jenter helt ned i åtteårsalderen anklages for og innrømmer å ha inngått pakt med Djevelen, hvordan de dømmes til å bli brent levende, og senere blir frikjent.

De som snakker varmt om norsk, kristen kulturarv synes ofte å glemme denne delen av norsk historie, og at demonologi faktisk var inkorporert i dansk-norsk lovgivning fra 1617. En av de beste og mest groteske beskrivelsene av europeisk hekseforfølgelse finnes forøvrig i skjønnlitterær form, i Jens Bjørneboes trebindsverk Bestialitetens Historie (særlig i Kruttårnet), som jeg pløyde gjennom den sommeren jeg jobbet som museumsvakt. Oppløftende lesning i solveggen. Not.

Hekseprosesser finnes fremdeles i dag, blant annet i India. Wicca-bevegelsen holder på med sitt i mer eller mindre dype skoger, og Universitetet i Bergen tilbyr studier i Hekseprosessene og den magiske verda. Bergen hadde sin Anne Pedersdotter, som Nils Gilje har skrevet om i Heksen og Humanisten (les den!). Min største faglige forbilde Bente Alver har også sett  på hvordan hekseprosesser kan forstås som maktkamp og jakt på annerledes tenkende i Mellem mennesker og magter: Magi i hekseforfølgelsenes tid (les den også!). 

Gjennomgående handler heksehistoriene om religion, frykt, om jakt på årsak og forklaring, om kontroll og/over kvinner. Men også om mystikk, magi og demoner, sabbater på Lyderhorn og sex med Satan.

Ses ved Heksesteinen på Nordnes ved neste fullmåne folkens.

Read More

I går deltok jeg på Christiekonferansen, som i regi av UiB har blitt en av Norges viktigste møteplasser mellom akademia og samfunn. I forkant utlyste UiB, Bergens Tidende og Studentersamfunnet en skrivekonkurranse for studenter der de etterlyste bidrag omkring kunnskap. Jeg tok oppfordringen, selv om jeg ikke lenger er student. Dette er teksten jeg sendte inn, premiert med en invitasjon til det som ble en enormt lærerik dag.

Alt kan googles, skriver kulturredaktør Hilde Sandvik. For en som vokste opp i et hjem uten leksikon har internett vært enormt viktig for min personlige kunnskapervervelse. Hver dag lærer jeg noe nytt, enten i form av aktuelle kronikker i nettavisene, nye låter og utgivelser fra ukjente artister, eller middagsoppskrifter. Mer eller mindre nyttig kunnskap funnet på nett kan være utgangpunkt for handling. Det øynene leser på skjerm kan hendene skape foran komfyren.

Oppskrifter på det meste kan finnes få tastetrykk unna, men enkelte ting kan vanskelig læres ved å kun lese om det. Kanskje kan kunnskapen ikke formuleres i ord, men gjennom handling og håndverk. Handlingsbåren kunnskap defineres fra offisielt hold som et

“kunnskapsfelt der de praktiske ferdighetene utgjør hovedgrunnlaget og de må ofte erverves gjennom samhandling mellom mester og elev over lang tid”

Å lære nye ferdigheter er en prosess som skjer sammen med andre. Du kan ikke lære deg å sykle uten å sitte på en sykkel. En wiki-artikkel om svømming hjelper deg fint lite på dypt vann. Språk læres gjennom å stotre seg frem til kombinasjoner av bokstaver og lyder.

Handlingsbåren kunnskap handler om å prøve, herme, lære, snekre, strikke og smake seg til kunnskap, i fellesskap. Tradisjoner over generasjoner – det tar tid, det krever tålmodighet, og den forsvinner hvis ikke tradisjonsbærerne har noen å videreformidle kunnskapen til.

Folk og fag

Som kulturviter har jeg bakgrunn fra et fagmiljø som er svært opptatt av tradisjon og kulturarv. På Høyden studerer vi blant annet folkloristikk, kulturarvspolitikk og tradisjonsmat, formidlet av forskere som ofte selv praktiserer den kunnskapen de lever av å skrive om.  Kulturvitenskapens teoretiske pensum er i så måte med på å videreføre handlingsbåren kunnskap.

Grunnlaget er likevel den primære praksisen som gjøres der ute. Håndverk som går i arv fra generasjon til generasjon, fra båtbygging til bunadssøm. Learning by doing, på godt norsk. Når jeg var liten bakte min mor brød hver uke. Saftige, luftige grovbrød. I et innfall om nybakt brød til lunsj ringte jeg henne for å spørre om oppskriften. Hun dro på det, nja, en dæsj med det, en håndfull dette. Hvor mye vann? Nei, til deigen føltes riktig. Det endte med butikkbrød den dagen. Hvordan kan jeg vite når deigen føles riktig? Oppskriften ligger i hendene, ikke ingrediensene. Den tause kunnskapen nådde ikke frem per telefon.

Bevaring og bruk

Norges materielle og immaterielle kulturarv beskyttes og praktiseres aktivt på frivillig basis av tusenvis av medlemmer i organisasjonene under Norges Kulturvernforbund. I våre rekker finnes interesserte amatører så vel som erfarne tradisjonsbærere. Asbjørnsen og Moes eventyr er en del av vår kulturarv som formidles gjennom utgivelser fra Norsk Folkeminnelag, og som benyttes både i barneskolen og i kulturforskning. Norges Husflidslag gjennomfører over 55.000 studietimer i husflid hvert år, Forbundet Kysten fremmer bevaring og bruk av tradisjonelle fartøyer og kystmiljø, og Norsk Kulturarv rydder kulturminner og har som slagord “vern gjennom bruk”.

Som medlem av en kulturvernsorganisasjon får man et nettverk av andre som deler interesser, ferdigheter og kunnskap. Som kanskje ikke kan googles, men læres gjennom handling.

Å holde løfter

Kulturvernforbundet lover å videreføre den tause og handlingsbårne kunnskapen gjennom aktiviteter over hele landet. For oss var momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner et svært viktig tiltak gjennom Kulturløftet II. Kulturdepartementet ønsker nå innspill til neste Kulturløfte, og jeg håper vi blir hørt på ønsket om bedre rammevilkår for kulturvernsorganisasjonene. En fast og hensiktsmessig departementstilknytning og grunnstøtte til alle 21 organisasjoner vil gjøre det enklere å bruke tiden på å verne kultur fremfor å innkalle til møter, søke penger og snu på kroner i alle lokallag.

Vår kapital er frivilligheten, vår kompetanse er kulturvern, og vi vil formidle kunnskap om når deigen føles riktig, i samarbeid med blant andre landets museer og andre frivillige organisasjoner. Vi vil også lære mer om hvordan vi kan arbeide med å digitalisere kulturarven vi er opptatt av å bevare, og sørge for at tradisjoner formidles på nye måter til nye generasjoner. Og min mor skal lære meg å bake brød.

Read More

I dag lanseres boken “Krysskulturelle barn og unge. Om tilhørighet, anerkjennelse, dilemmaer og ressurser” skrevet av Lill Salole, psykologisk samfunnsviter med bakgrunn fra andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Jeg ble oppmerksom på dette via Twitter, der noen uttrykte forventning om en spennende fagbok for alle som interesserer seg for flerkulturkompetanse.

Tittelen er grei – boken tar for seg unge menneskers krysskulturelle identitet, med fokus på hvordan de selv opplever den. Bra! Som kulturviter der innenfraperspektivet ofte står i fokus setter jeg pris på forskning som gir den som forskes på en egen stemme (barn er generelt underrepresenterte), og jeg har vært borti en del faglitteratur omkring beslektede emner.

Jeg liker begrepet krysskultur, som Salole også har valgt som navn på sin egen bedrift. Salole opplever seg selv som en global nomade og deltakende observatør, i spenningsfeltet mellom å være på innsiden og utsiden av ulike grupper og kulturer. Selv for en med streit etnisk norsk kulturell bakgrunn er dette relevant – vi har alle ulike roller vi trer inn i avhengig av situasjon og relasjon, og noen har et veldig bevisst forhold til det.

Å evne å observere både seg selv og andre utenfra er en finfin kompetanse, og en viktig metode for mange forskere innen blant annet sosialantropologi og kulturvitenskap. Jeg benyttet meg selv av observerende deltakelse som metode i mitt eget masterprosjekt, og lærte minst like mye om meg selv som om den kvenske minoriteten jeg skulle studere.

Profesjonelle helse- og sosialarbeidere er trolig en av hovedmålgruppene for Saloles bok, men jeg mistenker at de fleste av oss kan dra nytte av innholdet mellom de 292 sidene. I en nylig publisert artikkel hevdes det at kulturkompetanse blir neglisjert innenfor barnevern, BUP og ved høyskolene. Dette er ikke mine fagfelt, men er du generelt opptatt av samfunnet rundt deg synes jeg det er viktig å ta med seg følgende:

“For mange nordmenn er det vanskelig å sette seg inn i minoritetenes følelser, særlig når man ikke selv har erfaring med å tilhøre en minoritetsgruppe som til enhver tid forventes å leve etter majoritetens premisser og standarder.”

Majoriteten av oss har aldri opplevd å tilhøre ulike kulturer samtidig. Jeg vet ikke hvordan det føles på kroppen å komme til Norge fra et annet land, eller født inn i en familie med en annen hudfarge eller religion. Og mange tør heller ikke spørre direkte den det gjelder. Kanskje oppleves det som null stress for noen, og ekstremt konfliktfylt for andre. Eller noe midt i mellom. Artikkelforfatter Leoul Mekonen minner om at alle mennesker i bunn og grunn er etnosentriske, og at det krever en viss porsjon ærlighet for å våge å komme ut av sin “politiske korrekthet”.

Ikke dermed sagt at du skal tjomslig klappe noen på skulderen og rope “HVORDAN FØLES DET Å VÆRE NEGER?”. Å sjekke sitt eget (hvithets)privilegie, knekke kulturelle koder og oppnå en større forståelse av krysskulturelle erfaringer kan heller starte med å bla i Saloles bok. Det skal i alle fall jeg gjøre.

Les mer om utgivelsen på Gyldendals nettsider, og mer om prosjektet og forfatteren på Krysskultur.no.

Read More

Som kulturviter stiftet jeg flere ganger i løpet av studietiden kjennskap med “the noble savage” – den primitive figuren, upåvirket og ubesudlet av moderniteten, rå og naturlig, med en ren og edel sjel. I vårt pensum var det særlig fokus på hvordan samene tidlig ble ansett som edle villmenn, presentert som eksotiske innslag på verdensutstillinger, med et harmonisk og mytisk forhold til Naturen. Reinsdyr og runebommer, y’ all.

Dette endret seg, og den romantiske primitivismen ble erstattet med en syn på villmannen som underlegen, farlig, og mindreverdig. Rasehygieniske tiltak tuftet på en tvilsom fysiognomisk “vitenskap” kom som et resultat av dette, og den delen av vår nære historie, fra samer til indianere, er ingenting å være stolt av.

Min sensor på masteroppgaven, folklorist Stein Mathisen, har blant annet skrevet utførlig om temaet i artikkelen  ”Hegemonic Representations of Sámi Culture. From Narratives of Noble Savages to Discourses on Ecological Sámi” (trekk pusten), der han blant annet konkluderer med at en slik patriarkal konstruksjon av samene som naturfolk har vært med på å påvirke og begrense individers handlingsrom i den samiske kulturen. Jeg digger den mannen. Og han digget masterprosjektet mitt. Digg.

Selve begrepet om “the noble savage” dukket først opp i et skuespill fra 1600-tallet:

I am as free as nature first made man,
Ere the base laws of servitude began,
When wild in woods the noble savage ran

Og nå kommer vi til den egentlige hensikten bak dette blogginnlegget, nemlig min nye favorittband denne uka.

Jeg vet ikke om de fire britiske jentene i Savages løper så mye rundt i skogene, men de fikk i alle fall rast i fra seg under South by Southwest i Texas forrige uke. Innsatsen ble belønnet med en “Best New Track” hos Pitchfork, for låten “She Will”. Post-punk-vibber med en i særdeleshet rå trommis, som benytter enhver anledning til å gi cymbalene juling. Ikke så nobelt, men veldig bra.

Read More

Jeg har endelig betalt NRK-lisensen, og det med glede. Jeg er rimelig hekta og begeistret over “Hvem tror du at du er?“, serien der norske kjendiser graver i familiehistorien ved hjelp av arkivarer landet rundt. Som en konsekvens av serien opplever en av Norges Kulturvernforbunds største organisasjoner DIS Norge stor pågang av interesserte som lurer på hvor oldemor egentlig kom fra, og om der er noen skjulte og saftige skandaler i nær og fjern slekt. Alle har et opphav, enten om det er i Bergen, Norge eller en annen kant av verden. Ergo folkelig appell. Dagsavisen hadde en finfin reportasje om jakten på røtter nå i helgen som var, sjekk ut.

Min egen familiehistorie var utgangspunkt for masterprosjektet jeg fullførte før jul. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på min farfars kvenske bakgrunn, som han aldri fortalte noe om videre til barn og barnebarn. Min favorittepisode er da selvsagt den hvor Eivind Hellstrøm møter professor Einar Niemi og går fra å ha samisk opphav til kvensk på få minutter. Min farfar ble selv født i Finnmark i 1929, og på den tiden var det ikke så fett å være kven eller same i Norge. Fornorskningspolitikken er ikke et pent kapittel i Norges historie, foråsirresånn.

Å drive halvsentimental slektsforskning var åpenbart ikke grunnlag for å skrive en masteroppgave, men det lå som en underliggende motivasjon, og jeg lærte mer om hans liv (og mitt eget) gjennom å forske på kvensk identitetsoppfatning og kultur. Røtter og føtter og alt det der. Her står jeg forøvrig på en bergknaus i Vadsø en sen sommerkveld og speider ettertenksomt ut i havet og inn i fortiden:

DSC_0965

En i slekten har gjort litt mer grundig research i vår finskættede familiehistorie,og dokumentert Basso´ene flere hundre år tilbake. Alt vi sitter igjen med er årstall, stedene de blir født, stedene de dør. Man aner konturen av mer eller mindre dramatiske fortellinger, om vandring over landegrenser, tallrike familier, navneendring, og mye barnedød. Sånt som hadde gjort seg på tv.

Som regel er det mindre dramatisk enn som så. I min slekt har de fleste levd små arbeiderklasseliv i Nord-Norge og på Sunnmøre. Et par løsunger kanskje, men ingen store bragder eller Eidsvollsmenn eller mordere. Tror jeg. Jeg vet jo ikke. Derfor snuser jeg på tanken om DIS Norges nybegynnerkurs på Kronstad Hovedgård 27. februar her i Bergen, åpent for alle interesserte. Generelle tips for nysgjerrige nybegynnere finnes forøvrig her.

Read More