— Anette Basso

Archive
kroppskrigen

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Mensen skjer. Stort sett hos de fleste kvinner du kjenner i fruktbar alder én gang i måneden. Ikke nødvendigvis så kjekt eller stilig eller behagelig, for noen helt forjævlig eller kanskje overflødig. For hekkeløper Isabelle Pedersen ødela mensen faktisk hele VM:

– Jeg har hatt problemer med at mensen ikke kommer når den skal. Det har plutselig gått to uker, seks uker, åtte uker. Den har ikke vært der den skal, sier en åpenhjertig hekkeløper.

Så så, Isabelle. Tenk positivt.

Der er mest sannsynlig flere kvinner i din umiddelbare nærhet som menser akkurat NÅ. Over hele kloden menses det, i bøtter og spann (eller i stadig mer populære menskopper). I noen deler av verden er det fremdeles et stort tabu, mens (!!) i flere kulturer markeres en jentes første menstruasjon som en stor begivenhet og grunn til feiring. Hey, det finnes til og med en egen nettbutikk for første-mensen-partyeffekter!

Ah, historiene vi kan fortelle. Om smerteblod, overraskelsesblod, oralsexblod, våkne-opp-på-det-japanske-flagget-blod. Indre demninger som brister, MENGDER av blod. Og kramper, kvalme, chuncks, cravings, kviser – bare noen av bestanddelene i noen av de beste og verste mensenhistoriene på internettet.

Min favoritt? The Tupperware Incident. Eller denne:

“In that moment I stopped moving, I felt something drop. Out of my pants. It was my pad. My thick pad, so soaked with blood it’s shape could not be made out. It was like I’d given birth to a pile of medical waste. It had gotten so wet with blood it had come unstuck from my panties, and slipped out of my shorts. Blood covered my thighs and stained my shorts.”

Mensen kan være litt flaut, veldig morsomt, skikkelig plagsomt, men er som alle andre artige kroppsfunksjoner heeelt naturlig. Ei den der mensen, hekkeløper eller ei. Og kos deg med et par morsomme mensproduktreklamer. God mens.

Read More

TLC Norge hadde for to dager siden premiere på dokumentarserien Den perfekte meg med tidligere modell Kathrine Sørland i hovedrollen. Første del heter “Size Zero” der målet er å slanke seg til en størrelse 0 eller tilsvarende 32 i norske størrelser. Altså er “perfekt” synonymt med størrelse null? Hm.

Programmet har møtt sterk kritikk lenge før premieren, men er ment fungere som skremselspropaganda fremfor en slankeguide. Sørland sier at:

– Jeg selv tenkte at jeg bare skulle slanke meg, men innerst inne så er det jo begynnelsen på et eller annet slags spiseproblem. Så jeg håper veldig mange unge jenter vil se på dette programmet, og tenke seg om en gang ekstra før de begynner å slanke seg.

Jeg mistenker at serien er lett inspirert av BBC3-dokumentarene med Cherry Healey som programleder. Healey har utforsket emner som kvinners alkoholvaner, mammarollen og kroppsbilde, og har i tillegg til å filme sin egen fødsel og vært brisen foran kamera (ikke samtidig altså) vært åpen om sin egen bakgrunn med tendenser til spiseforstyrrelser. Lettbent, men sympatisk formidlet.

Jeg har ennå ikke sett programmet. Jeg  tror “Size Zero” har gode intensjoner men feiler i gjennomføringen – Sørland kunne ha laget programmet uten å sette seg selv på slankekur. Hvorfor skal hun “bare slanke seg”? Var ikke de andre elementene i programmet nok til å få frem poenget? Hadde jeg vært mer vennlig innstilt dersom serien tok utgangspunkt i en kvinne jeg personlig kan relatere meg mer til enn en blond, vakker eks-modell?

Programlederen veier før slankekuren 55 kilo og er en størrelse 36. At en 32 år gammel kvinne med et etter samfunnets øyne svært heldig genetisk utgangspunkt og som etter eget utsagn “elsker sauser og sjokolade” røper at hun ble “sliten og trøtt” og synes at hun selv “så stygg og skranglete ut” vil neppe skremme dem som ønsker å bli tynnere.

Folk med et trøblete eller forvrengt kroppsbilde vil ofre søvn, sosialt liv, overskudd og helse for å bli tynn, bedre, perfekt. La det skrangle la det rock’n’roll.

Disiplin. Styrke. Sunnhet. En smalere midje. Det er en fin linje mellom å være opptatt av å holde seg i form til å falle for fristelsen til selvpining for speilbildets skyld. Å balansere på riktig side av den linjen er en kunst, som noen aldri vil mestre. Ikke dermed sagt at alle TLC-tittere løper på badet og stikker fingrene i halsen i reklamepausen. Jeg stoler på at enkelte beholder sin kritiske sans, og muligens vil se programmet slik Sørland og Skofteland Film har intendert.

Men disse fornuftige seerne og de mer sårbare som blir inspirert til å selv bli mer perfekt i betydningen tynnere trenger ikke Sørlands slankereise mot nullpunktet. Det vi alle trenger minst av alt er nok et medieprodukt som fokuserer på kvinnekroppen som det evige oppussingsprosjekt.

Read More

Det står nå så mye rart på dette internettet, stol på meg, jeg tilbringer mye tid der. Dagens beste/verste er langt oppe på lista over provoserende, hjernedøde ting jeg har sett på nett, og stol på meg, jeg har sett mye.

Britiske AskMen.com (med over 15 millioner lesere verden over og 13.000 følgere på Twitter) serverer en fjong guide til alle gutta som synes dama har blitt litt vel rund i kjaken og over baken i Top 10 Subtle Ways To Tell Her She’s Getting Fat

Hvor skal man begynne. Med punkt nummer ti på listen kanskje? Der du kjøper klær til henne en størrelse eller to for små? Subtilt. Smart. Eller hva med å “lekent” knipe henne i sideflesket? Det gjør du fordi

“when you make contact with any unwanted flab: She recoils and feels embarrassment. Use this reaction to your advantage”

Du kan også plassere gamle bilder av henne og hennes dengang veldreide kropp rundt omkring i kåken. Og om hun skulle fatte mistanke må du selvsagt blånekte med et

““Do you actually think I would be that manipulative?” Of course you would, but she doesn’t need to know that”

Jeg vet så inderlig godt at slike saker skrives, publiseres og leses i utallige magasiner, men jeg klarer ikke la være å bli oppriktig månebedotten. Hvem er disse mennene? Og kvinnene som er sammen med dem? Finnes de? Er det jeg som er naiv? (Ja, det er jeg, og det lever jeg godt med.)

Det er meningen at dette skal være morsomt. Humre-humre, tjomslig dult i skulderen, hehehe, akkurat sånn er det, tjukke damer liksom, lol. Jeg ler ikke. Det er nok et eksempel på kroppskrig, på hvor internalisert kroppshat og fedmeskam er i (den vestlige) kulturen vår. Hvor en kvinnes verdi som attraktiv måles i antall kilo og centimeter.

Hold deg på tå hev og innenfor de rimelige rammene for hvordan kroppen din skal se ut jente, så skal det nok gå deg vel. Og du vil slippe at kjæresten din med vilje lager for lite mat til deg slik at du skal bli bevisst på at du spiser for mye.

Vi er ganske flinke til å plage oss selv. Men gutta skal ha for et par ærlige forsøk på det samme.

Read More

Klokken er formiddag og jeg er på jobb. Som vanlig drikker jeg vann fra min geniale 0,75 liters flaske, som jeg har beholdt siden London-turen i mars. Ved min side står det også en kopp med grønn te. Mmmh. Når du drikker grønn te er det nemlig lurt å drikke vann ved siden av, grunnet teens vanndrivende egenskaper. So far so good denne morgenen. Jeg koser meg, tar telefoner, sjekker Twitter

HVA SKUER MITT ØYE? ET SLANKETIPS FRA NORGES STØRSTE KVINNEMAGASIN??!

 

kk vann fett

kk vann fett lol

Jeg setter vannet i halsen. Hva er det jeg driver med??? UFRIVILLIG VANNSLANKING??? Abort mission!

Jeg kaster vannflasken i nærmeste bosskasse med skjelven lanke før jeg leser videre. HJELP, “grønn te – kombinert med regelmessig trening – bidrar til å stimulere fett-tap, spesielt rundt magepartiet”!!!

Hjertet banker frenetisk cirka tjue centimeter ovenfor min lille marsipanrull ved bukselinningen. Jeg koser diskret (man er jo på jobb) med den bleke valken mens jeg hvisker “tilgi meg, jeg visste ikke hva jeg gjorde”.

Enda godt jeg konsumerte mer enn et par øl og en fruktig ananasdrink* i går kveld, KK beroliger meg nemlig med at “alkohol, brus og juice inneholder nemlig en del kalorier som kan legge seg på skinka”. Jeg klapper meg ømt på min Acne Jeans-bekledde og fyldige svans, og tenker på Strandaskinke. Pizza med ost. Og Strandaskinke. Mmmh. Jeg vet hva jeg har å gjøre i ettermiddag.

Denne komboen? Aldri mer. Takk KK.

IMG1106

* De som vet, de vet. Kall meg Kim Kardashian.

Read More