— Anette Basso

Archive
feminisme og likestilling

Det finnes mange fine ressurser på nett for den som er interessert i (forskningsbasert) lesestoff om likestilling og kjønn her til lands. Denne lille huskelisten er like mye for meg selv, slik at jeg kan huske å klikke meg innom med jevne mellomrom. Noe er direkte lenker, noe er omveier til en pdf.

– Kilden Informasjonssenter for kjønnsforskning oppdaterer jevnlig, og er selve KILDEN. Søk, finn, slå deg løs!

Senter for likestilling (UiA / Agderforskning) har en ressursbank for likestilling, og er en god vei videre. Her kan du finne snacks som FAFO-rapporten om undersysselsetting og ufrivillig deltid, en stortingsmelding fra 2008-2009 om menn, mannsroller og likestilling, nyttig info om lovverk om likestilling og diskriminering, og mye mer.

– Agderforskning og Senter for likestilling leverte i fjor en prosjektrapport om kvinners politiske interesse og deltakelse, i anledning Stemmerettsjubileet.

Maktutredningen og publikasjonene derunder begynner å bli noen år gamle, men likefullt en hel del relevante (og noen vel akademiske og knotete i stilen) tekster fra smarte folk

– Leter du etter frivillige organisasjoner i Norge med kjønns- og likestillingsprofil og/eller engasjement for kjønns- og likestillingsspørsmål? Sjekk ut orgbase.no – jeg fant blant annet AKKS Bergen i basen, fine fine organisasjonen.

– Innvandring og integrering er også likestilling – her finnes nøkkeltall og fakta fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI)

– KRIPOS om voldtektsituasjonen, publisert for ett år siden. Ubehagelige tall og sannheter.

– Det rødgrønne Justis- og beredskapsdepartementet publiserte rett før valget i fjor sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner. De skriver innledningsvis:

“Vold i nære relasjoner er årsak til, konsekvens av og uttrykk for manglende likestilling mellom kjønnene. Både menn og kvinner kan være voldsutøver og voldsutsatt, men det er i hovedsak kvinner som utsettes for den gjentagende og kontrollerende partnervolden”

Handlingsplanen kan leses her.

Jo mer man vet jo bedre. Har du en oversikt over hva makthavere mener og forskning viser så kan du bedre call out bullshit. Slå i bordet med tall og fakta. Boom.

Read More

Du leser vel Zelda-stripen i Dagbladet hver dag?

Synd at nevnte avis daglig kjører på med budskap som Zelda selv ville ha hyttet med neven mot. Mindre slanketips, mer Lina Neidestam.

Read More

Gudrun Schyman er nødvendigvis ikke et husholdningsnavn her i Norge, men i Sverige vet alle som leser aviser hvem denne damen er:

I september er det Riksdagsvalg i Sverige. Schyman er midt i en valgkampanje for Feministisk Initiativ, hvor hun er talsperson og ikke leder, og går til valg på “ut med rasisterna, in med feministerna”. Partiet fikk en drøss med nye medlemmer etter Fittstim-dokumentarserien, hvor Schyman forøvrig ble avspist med tre setninger. Politikken deres er så enkel og human som overhodet mulig:

“Vi vill att alla ska ha samma rättigheter, skyldigheter och möjligheter inom alla områden i livet”

Hun opplever at interessen for feministisk politikk aldri har vært større, og peker i en kronikk fra i går på at feminismen ikke eksisterer i et vakuum:

“Att intresset för feminismen nu ökar hänger ihop med att allt fler ser hur diskriminering utifrån olika grunder i själva verket hänger ihop. En diskriminering kommer inte ensam. (…) Kvinnohat, sexism, rasism, homofobi och vägran att ge funktionsnedsatta stöd finns i en samtidighet i samhället.”

FETT skrev i en bisetning på sine Facebooksider at feminisme handler om å være grei. Det er jeg enig i. Mer grei mot seg selv, mot andre, det innebærer anti-rasisme, anti-diskriminering. Et ønske om å åpne samfunnet vårt, pushe grenser i riktig retning, gi rom. Feminismen er opprørsk men generøs, den krever og den gir. Som Gudrun Schyman sier: “Jag tror mer på kärleken än på hatet!”

Feminisme er ikke å begrense rettigheter. Feminisme er ikke å utelukke menn. Feminisme er å anerkjenne at kjønn er makt, og at kvinner står svakere stilt i samfunnet på bakgrunn av sitt kjønn. Feminisme er å forstå at lønn og kjønn henger sammen. Feminisme finnes i mange former, feminister er ikke alltid enige om midlene for å nå målet. Målet er noe mer, noe bedre og mer rettferdig:

“Komplexiteten i vårt samhälle och kunskapen om hur olika orättvisor flätas samman med varandra finns inom feminismen.”

Sverige har et eget feministisk parti og sin Schyman. Jeg ønsker meg det samme i kjære Norge. Da gir jeg faen i om svenskene har færre OL-gull, de vinner uansett. Og jeg håper F! endelig får sin plass i den svenske Riksdagen og EU-parlamentet.

Bonus: Schyman i en nytolkning av eklinglåta Blurred Lines:

Read More

I går var jeg på en debatt om klasse, kjønn og språk, og forskjellene/myter om forskjeller mellom Norge og Sverige angående disse temaene. Sitter ennå og grubler litt på mye som ble sagt, men tenkte litt på noe som den svenske bloggeren Hanapee skrev i sitt innlegg om feminisme nå nylig:

“Jag vill inte använda begrepp som “strukturer” eller “normer” av den anledning att jag tror att jag tappar de jag faktiskt vill nå med den här texten då.”

I gårsdagens debatt snakket Åsa Linderborg om klasse og kjønn, og brukte ord som diskurs, dialektisk, struktur og patriarkat. Hvem snakker hun til da? Ikke til arbeiderklassen. Ikke til jenter som ikke har gått på universitetet. Ikke til meg, for ti år siden. Da jeg kanskje kunne trengt det som mest.

Hun var forøvrig enig i at den svenske feminismen kan oppfattes som litt for akademisk. Hun snakket om “grasrota”, men ikke til den. Har vi en liknende utfordring? Hvordan snakker vi med andre feminister, og hvordan snakker vi med venner og bekjente som ikke kan så mye om feminisme?

Synes forøvrig Hanapee sitt innlegg er lesverdig og konkret (og det har engasjert mange, publisert via den svenske utgaven av Natt & Dag).

Om hvordan vi kanskje må oppleve på kroppen, bokstavelig talt, at feminisme er viktig for oss FØR vi i det hele tatt klarer å tenke på/i strukturer og diskurser. 

Read More

Sylferske norske tekster om feminisme og likestilling kommer som perler på en snor:

I lys av blå initiativer om reservasjonsrett, krymping av fedrekvote, deltidsansettelser og oppheving av sexkjøpsloven skriver tekstforfatter Eline Garmaker:

“Jeg tror at det er noe som går i feil retning og jeg tror det er på tide å vende nesen forover og stikke halsen fram. Jeg tror at kvinner i Norge har det veldig bra, men jeg tror menn har det bedre.”

En ærlig betraktning fra hverdagen, med en oppfordring om å stå på barrikadene og verne om rettighetene våre – preach søster! Men du trenger ikke brenne BH´en din.

Innlegget er publisert i Dagsavisen, og samme avis bringer i dag “nyheten” om at norske kvinner fremdeles gjør mest husarbeid. De unge, høyt utdannede kvinnene og mennene er de mest likestilte, men som dagens rapport fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) viser:

“Totalt gjør 7 av 10 kvinner det meste av husarbeidet, og de gjør mest på tvers av alder og utdanning. Selv i parforhold der kvinnen har høy utdanning, gjør hun mest i 64 prosent av tilfellene.”

Snart bokaktuelle og slagferdige Marta Breen kommer med et lite apropos hentet fra idiotavisen Nettavisen – la damene stå for de feminine pliktene, da får mannen et bedre sexliv. Eller noe sånt.

Hvem sin tid er mest verdt? Og hvorfor reproduserer vi gamle mønstre? Les mer om NorLAG-rapporten via Kilden Informasjonssenter for kjønnsforskning her – veldig interessante funn om familieliv og velferdsstaten.

PS. Følg NOVA på Twitter – fakta-o-rama og fabelaktig forskning om sosiale forhold og endringsprosesser.

PPS. Vi trenger mer feminisme.

Read More

For å følge opp gårsdagens innlegg om voldtekter og rimelig tvil – her er to ferske innlegg fra andre siden av svenskegrensen som tar for seg nettopp samtykke og mannens rolle i voldtektsdebatten:

Forfatter Marcus Priftis oppsummerer et knippe av sakene der voldtektsmenn har blitt frikjent tross tunge bevis for at et overgrep har funnet sted. Han skriver:

“Vilken rövarhistoria som helst verkar kunna fungera i rätten. Kan man bara påstå att man är socialt förståndshandikappad finns det en chans att domstolen går på ens linje och fastställer att man ”saknat uppsåt att våldta”. Det är alltså vad gärningsmannen tänker som spelar roll. Inte vad han faktiskt gör.”

Uppsåt betyr hensikt. Voldtektsmannen forklarer at han ikke hadde som hensikt å voldta. Han skjønte ikke at jenta hadde 2 i promille, at han låste døren og tok fra henne mobiltelefonen skjedde selvfølgelig uten hensikt. At noen roper “NEI!” kan jo lett forstås som et ønske om dominant sex. Kjedelig atferd, men ikke urimelig nok til at man skal behøve å ta rettslig ansvar for (u)gjerningene sine.

Jeg skrev nettopp om dette i bloggposten om mannedyret. Og Marcus Priftis er enig:

“Det innebär att rättsväsendet anser att en sådan likgiltighet och brist på empati ligger inom ramen för ett normalt manligt beteende. Följdfrågan blir oundviklig: vad ska vi då ta oss till med männen?”

Han mener det er på tide

“Att slå tillbaka mot domstolarnas och samhällets kränkande syn på män som oförmögna att kontrollera och ta ansvar för sina drifter. Det behövs en mansrörelse mot det pågående omyndighetsförklarandet av männen.”

Leder av Feministisk Initiativ Sissela Nordling Blanco sier i samme kanal at rettsvesenet må øke sin kompetanse. En samtykkelovgivning kan virke normerende mener hun:

“I stället för att man måste bevisa på vilket sätt man har gjort motstånd kommer gärningsmannen få förklara på vilket sätt den har förvissat sig om att det finns ett samtycke.”

Sex skal være gjensidig. Og voldtekt bety brudd eller mangel på samtykke. Uansett om det står skrevet i lovboken skal det diskuteres og innprentes – og følges.

Enkelt. Og så vanskelig.

Read More

Antall anmeldte seksuallovbrudd i Norge øker. Over 1100 i 2012. Det anslås at det begås mellom 8000 – 16.000 voldtekter i Norge hver eneste år. Kilder for disse tallene, med flere, finner du blant annet i denne boken og denne KRIPOS-rapporten.

Voldtektsbestemmelsen i norsk straffelov er ikke i overensstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder. I Norge krever blant annet Amnesty at voldtektslovgivningen endres slik at “voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke”, en definisjon som har møtt kritikk fra blant annet Civita.

I mange europeiske land blir nå manglende samtykke, ikke tvang, ansett som det konstituerende elementet i voldtekt.

Se så til Gulating Lagmannsrett, der en 34 år gammel mann nå har blitt frikjent for en voldtekt han først ble dømt til over fire års fengsel for

“Lagmannsretten skriver at det er klar sannsynlighetsovervekt for at mannen der har gjort som han ble dømt for i tingretten, nemlig å ha tiltvunget seg sex ved bruk av trusler og vold. (…)

Derimot frikjennes han for voldtekt etter straffeloven. (…)

I en straffesak må det bevises utover rimelig tvil at den tiltalte er skyldig. (…)

Lagmannsretten mener at det verken for punktet om forsettlig voldtekt eller grovt aktløs voldtekt kan bevises utover rimelig tvil at 34-åringen er skyldig.”

Hva betyr bevises utover rimelig tvil?

Hvordan beviser man en voldtekt?

Hva er “rimelig tvil”? Versus “klar sannsynlighetsovervekt”?

Hvem dømmer?

Hvem voldtar?

Hvem går fri for 155.000 kr?

Denne saken leser jeg forøvrig få dager etter denne grusomme historien om særdeles rå og hensynløse overgrep. Er det rart man blir koko?

Read More

Hver dag følger jeg gode diskusjoner og innlegg i en Facebookgruppe kun for kvinner. Selskabelige kvinns, y’all know what I’m preachin’!

Når kvinner diskuterer likestilling og feminisme handler det til tider om menn. Om ting menn gjør og sier, og hva kvinner sier om og gjør med menn. Jeg vet ikke om noen menn blir overrasket, men når feminister snakker om dere skjer det som regel i en respektfull tone. I alle fall i nevnte forum. Stort sett.

Fornuftige kvinner tror menn er istand til å utvise fornuft. Vi håper i alle fall på det, og forventer det. Noe som gjør meg usigelig trist er når kvinner (og menn selv) hevder at Mannen er et enkelt mannedyr som tenker med mannekuken og dermed kan unnskyldes for mange teite ting. “Åh, han er bare en mann, hva mer kan vi forvente”.

Min mor gjentok dette flere ganger når jeg vokste opp. Mest humoristisk, som i “blunk-blunk, stol aldri på en mann, de tenker bare på én ting” til andre kvinner hun kjente.

I et innlegg om en datingside for utro menn og kvinner (WTF?) kommer det en treffende kommentar:

“Det er jo ganske vanlig å tenke at menn er mer aggressive, dyriske, ukontrollerte og bare tar for seg, selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Hvis jeg hadde vært mann hadde jeg vært RASENDE over å bli sett på som så dyrisk at jeg kun lever etter instinkt.”

PREACH!

På Twitter kom et annet gullkorn, som en kommentar til denne velskrevne artikkelen om voldtekt som et manneproblem:

Nevnte artikkel sier blant annet følgende:

“Vad har samhället för bild av män i sexuella situationer?

Är de djur, offer för sina drifter, som förlorar både hörsel och empati när de blir kåta? Blir de lite dumma i huvudet när blodet rinner till könet?

Gång på gång ser vi hur rättsväsendet låter bli att ifrågasätta förövarnas absurda eller motsägelsefulla beteende. Hur kontexten är att en man alltid vill ha sex, i princip på vilket sätt som helst, bara för att det finns en kvinnokropp tillgänglig.”

Hvis vi legitimerer, i spøk eller på alvor, at menn er dyr så vil menn tenke at det er greit å være dyr. Hva mer kan vi forvente liksom. Det er jo forbannet trist å tenke på. Og hadde jeg vært mann hadde jeg vært rasende over å bli nedvurdert på den måten.

Kjønnsroller ass. Break free.

PS. Det var ikke meningen å nedvurdere dyr i dette innlegget. Selv er jeg begeistret eier av en kastrert hannkatt.

Read More

Tidligere prostituerte Tanja Rahm skrev et brev til sine tidligere kunder på bloggen sin. Aftenposten publiserte teksten på sine debattsider, og den er snart tidenes mest leste sak på nettsidene deres.

Med rette. Jeg har lest den ti ganger siden i går. Dette er uhyre direkte og sterkt skrevet. Og hun er sinna. Jeg blir også sinna. Og i det følgende har jeg ikke lyst å være særlig nyansert.

Hadde teksten hatt en “slik opplevde jeg å selge kroppen min” fremfor en “til deg som kjøpte kroppen min”-vinkling ville den kanskje vært enklere å svelge. Teksten, et personlig vitnesbyrd som ikke har som hensikt å være balansert eller diplomatisk, har blitt møtt med et lass av “jamen du hadde jo et valg”, at hun er hyklersk og dobbeltmoralsk, hun tjente jo faktisk gode penger på noe hun tilbød frivillig. Et lite utvalg fra Aftenpostens (modererte) kommentarfelt:

– Tror det går mer på å ta ansvar for egne valg, om du du reklamerer med at du selger kroppen din, blir det søkt å moralisere ovenfor de som faktisk tar imot tilbudet.

– Om det er et oppgjør med alle sine kunder, så mister hun troverdighet hos meg når hennes egen rolle som tilbyder ikke er gjenstand for samme.

– Har noen virkelig trodd at menn som kjøper sex bryr seg om kvinnen? Hva mannen måtte føle eller kvinnen måtte føle er irrelevant; den ene betaler for en tjeneste som en annen tilbyr.

– Personlig er jeg ikke bruker av prostituerte, jeg har heller ingenting imot de som gjør det. De tar et bruk et tilbud noen frivillig tilbyr, en transaksjon mellom to voksne mennesker, jeg har rett og slett ingenting med hva folk gjør på soverommet.

– Å godta et tilbud fra noen som tilbyr noe du vil ha, er vel omtrent like egoistisk som å kjøpe elektronikk som feks iphone og alle andre ting med lithiumbatteri, diamanter og biler produsert av ved hjelp av barnehender eller ved slavelønn/forhold.

– Men samfunnets moraliserende pekefinger burde ta innover seg at ikke alle mener at salg eller kjøp av sex er så ille som de skal ha det til. Sex er sex. Ikke nødvendigvis noe mer enn en massasje med og for underlivet. 

Istedet for å fokusere på det teksten faktisk handler om. Mannen. Mannen som kjøper sex. Mannen som kommer med pengene sine og kjøper en kvinnes kroppsåpninger. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Ikke alle menn kjøper sex. Men noen menn gjør det. Kanskje én gang, kanskje jevnlig. Kanskje på tur til Riga, Rio eller Praha. Kanskje en kjapp blowjob i et smug ovenfor C. Sunds gate (noe jeg bevitnet flere ganger det året jeg bodde i nevnte gate). Kanskje skamfull alene, kanskje sammen med en kompis. High five liksom.

Du som kjøper sex. Jeg. Synes. Du. Er. Ekkel. Jeg gir meg blaffen i eventuelle edle motiver du måtte ha, og om du “lider” av å ikke få tilgang til sex og nærhet på “vanlig” vis. Sex er for faen ingen menneskerett.

Men du ser muligheten. For de er jo der, disse kvinnene. De tilbyr en tjeneste, og du betaler. Alle er fornøyde. Business er business. Salg, transaksjon, tjeneste, tilbud.

Teksten til Tanja bør bli pensum på ungdomsskolen. Sammen med en visning av Lilja 4-ever og dokumentaren The Price of Sex, som ble vist i Bergen i fjor. Så kan vi selvsagt diskutere saken videre, inkludere aspekter som forbud vs. regulering av sexkjøp, frivillig vs. tvunget prostitusjon, lytte til de prostituerte, spørre kundene, se på kvinner som kjøper og menn som selger sex, gi rom for nyansene.

Men noen ganger trenger vi bare å lytte til en rasende kvinnes erfaringer og tanker om Mannen som kjøper sex.

Read More

Jeg hangler meg avgårde etter forrige ukes febernederlag, og ligger stort sett på sofaen med Livsnerven a.k.a datamaskinen på magen.

To ting har begeistret, berørt og fått tankene til å tikke. To tv-programmer fra statskanalen som gjør at jeg gleder meg til å betale lisens over nyttår: den svenske miniserien Tørk aldri tårer uten hansker og den norske dokumentaren 70-talls-feministene.

70-tallsfeministene vekket Norge til å tenke likestilling, og fikk blant kjempet frem en abortlovgivning som vi ikke kan ta for gitt, særlig ikke i disse dager. De 13 damene vi møter var både sinte og synlige, blide og beinharde. Og fremdeles fryktelig inspirerende. Les gjerne Under Arbeid sin tekst om programmet, damene og feminisme.

På 80-tallet kjempet mange homofile for livet i møtet med AIDS-viruset, samtidig som de kjempet for at kjærligheten deres skulle bli akseptert av familie og samfunn. Serien, basert på Jonas Gardells romantrilogi, er både vakker og hjerteskjærende. Og virkelig. Les gjerne Frank Rossaviks kommentar om samme tema.

Både dokumentaren og miniserien handler på ulike måter om menneskeverd. Om frihet og retten til å leve livet som man vil. Der våre formødrefeminister kom sammen og delte erfaringer om å ønske seg muligheten til å arbeide, til å bestemme over sin egen kropp kom de homofile i Stockholm sammen, i et fellesskap av kjærlighet, skam og begjær.

Tenk at det er så kort tid siden. Det går faktisk fremover. Og det er bare å fortsette.

Read More

Folk (dvs. kvinner) føder over en lav sko. En av dem heter Caroline og er fotballfrue. En annen er Mia Skäringer, og jeg synes måten hun forteller om fødsel på er morsommere. Egentlig synes jeg alt Mia Skäringer gjør og sier er morsomt. Og klokt og alvorlig og reflektert. Bra forbilde.

Read More

Jeg er stolt innehaver av et knippe studiepoeng i ymse kjønnsfag. Naturlig nok har jeg da lest en liten hyllemeter med feministisk faglitteratur. Hjemme har SCUM Manifesto sin plass i bokhyllen, sammen med queerteori, norsk likestillingshistorie, og Marilyn French’ “The Womens Room”. Sistnevnte er en murstein av en roman, og fremdeles ulest. Skjerpings, Basso.

Et par blogginnlegg tilbake omtalte jeg “Alltings Början” som en feminstroman. I en kommentar spør superblogger og Mallorca-elsker Ingvild Telle om jeg har tips til flere feministromaner. Og nå spør jeg dere om det samme.

Men hey, hva er en feministroman? En roman skrevet av en feminist? En roman der feminismen som ideologi er uttalt? En roman om feminister? Jeg er usikker. Litteraturteori er ikke mitt fag. En problematisering omkring kjønn bør i alle fall være tilstede i fortellingen.

Hva med “Amtmannens Døtre”? Er Simone de Beauvoirs “Gjesten” en feminstisk roman? Helene Uris “Kjerringer” fra 2011? Alle disse har jeg lest. Kjør meg opp med gamle, nye, norske, internasjonale, nordiske, lavmælte, provoserende, ukjente, omdiskuterte feministromaner. I mellomtiden kan jeg kanskje begynne med mursteinen fra Marilyn French.

Read More

Anti-voldtektskampanjen Kjernekar har fått stor oppmerksomhet i løpet av det siste døgnet. Kripos er initiativtaker, og kampanjen retter seg hovedsakelig mot gutter og menn. Budskapet er at du skal passe på:

“40 % av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest. Vær en kjernekar – følg med litt ekstra når det er fest og si fra når noen mister kontrollen”

YES! Det er på tide med en kampanje som gjør voldtekt til mannesak og ikke bare kvinnesak, og som bygger på omsorg fremfor frykt. Å avmystifisere Voldtektsmannen og få frem at de fleste av oss kan havne i en slags seksuell gråsone, særlig når det er alkohol med i bildet. Det er likevel et par ting som skurrer eller murrer i bakgrunnen her.

“Å miste kontrollen kan skje alle”. Ooops, jeg mistet kontrollen og voldtok noen? Oooops, jeg mistet kontrollen og ble voldtatt? Jaja, sånt kan skje alle? Formuleringen som benyttes i kampanjeteksten er litt uklar.

– Fylla har skylda? En kjernekar jeg kjenner sa: “Det blir litt kjipt å si at alle kan bli en voldtektsmann, bare de drikker nok”.

– Selv føler jeg også at jeg ikke aller mest behøver å bli passet på (av en mann), men at menn passer på å ikke voldta.

– Det er alltid Noen Andre som voldtar. Ikke du, nei selvsagt, du er jo en kjernekar.

Kjernekar er en snill kampanje som ikke provoserer. Om kampanjen hadde rettet seg direkte mot overgriperen mistenker jeg at majoriteten av menn hadde følt seg fremmedgjorte. “Vær en kjernekar og ikke voldta”? “Vær en kjernekar og ikke ha sex med noen uten samtykke”? Det er kanskje en kampanje du selv kan føre blant deg og dine, som foreldre kan føre ovenfor sine barn og lærere til sine elever.

Kjernekar er en bra begynnelse, og et prisverdig initiativ med bra timing. Jeg håper at flere menn vil tenke at voldtekt er en sak som angår dem, som angår vennene deres, og at den blir snakket om på guttevorspiel og på puben. Ja takk til bevisste kjernekarer.

Lik Kjernekar her!

Read More

Når bra folk sier at de leser en bra bok er det verdt å lytte. For en stund tilbake nevnte Ingvild Telle i en bloggpost fra Mallorca at hun holdt på å lese “Alltings början” av Karolina Ramquist, en for meg helt ukjent tittel og forfatter. Men Ingvild er kul, og etter å ha lest litt om boken virket den også kul, kul nok til at jeg bestilte den på nettet. Svenske pocketbøker er billige y’all! Under femtilappen!

borjan

Jeg sluker ikke bøker i samme tempo som før. Jeg vet ikke om det skyldes mangel på tid eller dårlig prioritering. Eller kanskje dårlige bøker. Eventuelt en kombo. Kanskje har det også noe med at jeg ikke tør å gå på biblioteket fordi jeg har utestående lån som har forfalt for lenge siden. Amnesti, please.

“Alltings Början” er ferdiglest. X antall eselører markerer alle de gangene bybanen nådd min endestastjon og jeg må gå av. Ut av vognen, ut av fiksjonen, ut i virkeligheten. Skjønt, jeg bærer boken med meg, ikke bare i sekken men også i sinnet. Historien om jenta som blir voksen og forholdet til mannen som er så feil men så riktig samtidig vekker en viss gjenkjennelse. Nittitallskoloritten er velkjent, det svenske språket lett å forstå, og referansene til feministisk litteratur og tankegods familiære. Mange av tingene hovedkarakteren Saga gjør har jeg selv gjort – et tiår eller to senere.

Saga er bevisst på kjønnsmaktordning og genussystem, hun er datter av en radikalfeminist men ambivalent til morens idealer. Hun speider gjennom røyklagte klubblokaler etter den ene Mannen mens venninnene “blir” lesbiske og flytter inn i feminstistkollektiv. Hun blir betatt, besatt, og forsøker overbevise seg selv (og andre) om at det er hun som har kontrollen. Historien fremstår selvbiografisk á la Knausgård og er skrevet med en viss…etterpåklokskap.

“Alltings Början” er en oppvekstroman fra Individualismens tiår, en roman som lukter CK One og høres ut som cd-hylla til den kule storesøsteren du aldri fikk. Primal Scream, Saint Etienne, Suede, Massive Attack, Fugees. En roman om “nöjesreportere” og festfiksere, om eldre menn og unge jenter. Om rastløsheten mot slutten av kvelden, jakten på noe nytt. Om å egentlig ville noe annet enn det man bør, om makt og frigjøring, om teori versus praksis. Den er ingen brannfakkel, men den er morsom, ærlig og kul.

Read More

Du ødelegger kjærligheten! Det mener i alle fall sexolog Kristin Spitznogle.

På bloggen sin mener hun det er “på tide med et oppgjør med det som også utgjør feminismens destruktive tankegods”. Likestillingen har ikke ført til likeverd. Feminismen frigjorde kvinnen fra mannen og skapte “meg-generasjonen” påstår Spitznogle, “en generasjon kvinner som fornekter sine naturlige behov for kjærlighet og trygg tilknytning”. Og den generasjonens kvinner sliter. Fordi:

“Vi prøver å være overmennesker – vi skal fortsatt være perfekte mødre og bake cupcakes, vi skal ha hjem som kan fremstilles i interiørmagasiner, vi skal så i tillegg ta doktorgrader og ha beundringsverdige karrierer, vi skal være fantastiske elskerinner, vi skal være frilynnede og drikke vin hele natten, vi skal være evig-unge skjønnheter og ikke se ut som om vi gjør noen av delene. Det er et tyranni, og vi har skapt et kvinnelig monster-ideal”

Jovisst finnes det et press mot kvinner i alle aldre, av ulike slag. Ubønnhørlig merkes dette på kroppen verden over hver eneste dag. Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Feminismen kan frigjøre kvinner (og menn) fra dette presset! WAHEEEY!

Jeg ble mye mer bevisst på at disse idealene er uoppnåelige/uønskede jo mer jeg identifiserte meg som feminist. Jo mer jeg leste desto mer forsto jeg, og det ga meg mot til å handle. Feminismen har gjort meg gladere og friere, og har gitt meg mer overskudd til å tenke og bry meg om annet enn cupcakes. Cupcakes gjør meg ikke glad og fri (leppestift derimot, det gjør meg veldig glad). Kanskje ikke en doktorgrad heller.

Likestillingen har i følge Spitznogle ødelagt forholdet mellom kvinner og menn  – “troen på at vi må være like genererer nemlig en manglende respekt for, og fornektelse av våre grunnleggende behov for, de kvaliteter det andre kjønn besitter”.

Kvinner har et grunnleggende behov for de kvalitetene menn besitter –  og omvendt. Hvordan Spitznogle da kan forklare homofil og lesbisk kjærlighet forblir uavklart. I hennes verden tiltrekkes motsetningene av hverandre. Det å nikke anerkjennende til at kvinner og menn er fra heeelt ulike planeter er utgangspunktet for “et nært og sterkt liv sammen”.

Kall meg en krakk, men hva søren. Kall meg også en feminist. Kall meg en som ikke har noe trøbbel med å se en partner (og andre) som et likeverdig menneske, som kan være lik og ulik meg selv, være enig og uenig med meg. Jeg vil ikke dele min kjærlighet med noen fra en annen planet. Det tror jeg vil funke heller dårlig. Jeg tenner ikke på aliens.

Vær stolt av å være kvinne, sier Spitznogle. Jeg er født som kvinne. Og trives med det. Men det er ikke noe jeg har oppnådd. Hva med å være stolt av ting jeg kan og gjør? Hva i huleste ligger i begrepet “å tillate seg selv å være kvinne”?

Kvinne skal også la mannen være mann. Spitznogle sier: 

“Husk at menn er “enkle” vesener som kommer fra en kvinne; som er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; som alltid vil lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således alltid hige etter en kvinnes aksept og beundring”

Foruten en overdreven bruk av semikolon er det mye som gjør meg uggen i dette lille avsnittet. Gi nå faaaaen i å undervurdere menn på den måten. At mannen er “enkel” brukes bare som en felles unnskyldning for å være en idiot. “Hehe, han er jo bare en mann”. Nei. Menn er mennesker og det skal stilles menneskelige krav til menn. Og ouuuh, mannen vil beundres, o la la. Da får han gjøre noe beundringsverdig da.

Jeg er så lei av å forklare kjønn og kjærlighet i motsetningspar. Ja, kjønnet ditt er utgangspunkt for hvordan du erfarer og blir forstått i verden. På godt og vondt. Vi er mer like enn ulike. Vi deler de samme følelsene, av skuffelse, eufori, sorg, sinne – og forelskelse.

Kanke vi alle bare være huuuumans og være glade i oss selv og hverandre da liksom. Og være feminister såklart.

Read More