— Anette Basso

Archive
feminisme og likestilling

Kjære leser! Dette er en tekst som ble ført i pennen for Feministisk initiativ Bergen-Hordaland, i min rolle som talsperson. Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 18.11.15.


BTs kunstanmelder Øystein Hauge har anmeldt to aktuelle utstillinger, begge av tyrkiske kunstnere. Han mener at den ene, Sükran Morals utstilling på KODE, setter følelsene i sving. Den andre, gruppeutstillingen Mother Tongue på Galleri 3,14, blir du klokere av. Hauge omtaler Morals verker som omhandler barnebruder og steining av kvinner som opprørende å forholde seg til og enkle å ta avstand fra.

Disse er «objektivt dokumenterbare». Andre verker er subjektive og utviser Morals «overdrevne emosjonalitet». Disse er problematiske, mener Hauge.

Fra et feministisk ståsted er Hauges vurdering interessant. Flere av medlemmene i Feministisk initiativ i Bergen har sett utstillingen og opplever den som hyperrelevant. Moral er i aller høyeste grad et tenkende, rasjonelt menneske og en kunstner med en politisk agenda, preget av at hun er kvinne og at hun er kvinne i et tyrkisk samfunn.

Å konstruere en motsetning mellom det emosjonelle og det rasjonelle er klassisk patriarkalsk tenkning. Fakta mot følelser, hode mot kropp. Klassiske dikotomier, som også knyttes til kjønn og brukes normativt. Hauge omtaler «kvinnekroppens betydningssystem». Kvinnekroppen rommer et komplekst sett av betydninger, som har variert med tiden og gjennom ulike kulturer. Det gjør også mannskroppen og transkroppen.

Kroppen vår er avgjørende for hvordan verden møter oss og hvordan vi møter verden. Kvinners kroppslige autonomi og seksualitet har vært forsøkt og blir undertrykket verden over. At Morals behandling av disse temaene, inkludert framstillingen av en kvinnes orgasme gjennom onani, faller under betegnelsen «sensasjonalistisk» er betegnende nok i seg selv.

Hauge setter spørsmålstegn med hvorfor KODE trekker fram den «for lengst utdebatterte forbindelsen mellom det personlige og det politiske». Forbindelsen involverer et maktperspektiv – hva som er viktig å diskutere – og den forbindelsen er ikke utdebattert. Et eksempel er #jegharopplevd, hvor norske kvinner delte titusenvis av personlige beretninger om trakassering og overgrep.

Debatten var heftig. De fleste lyttet, noen ble overrasket, andre protesterte: Anekdotene var uinteressante. De kunne ikke dokumenteres. Dette var føleri. Kvinnene overdriver. Jeg delte selv mine erfaringer, og ja, det var emosjonelt.

Jeg reagerte også emosjonelt på flere av verkene i utstillingen, særlig verket Ethic, som viser en blodig arm dinglende fra en hyenes munn. Bak ruller ord over en liten skjerm, med sitater fra truslene Moral mottok etter en performance i 2011. Ordene ryster og gir gjenklang. Feministisk initiativ mottok som kjent en drapstrussel i valgkampen. E-posten som inneholdt konkrete trusler om voldtekt, tortur, drap og skjending hadde som hensikt å true oss til taushet og føle frykt. Ordene utviste det samme hatet mot kvinner som Moral ble utsatt for og som mange andre kvinner som ytrer seg i offentligheten møter.

Det knøt seg i magen da jeg sto framfor kunstverket. Det mener jeg er positivt. Kunsten har rom for følelser, enten det er Knausgårds skam eller Morals vrede. Kritikerne står selvsagt fritt til å like det eller ei. Vår jobb som feminister er å tenke ut politiske løsninger og virkemidler mot sexisme, rasisme og homofobi. Vi mener at mangel på likestilling er et samfunnsproblem og ikke et privat anliggende. I likhet med Sükran Moral føler vi det også på kroppen. Det personlige er politisk – og i dette tilfellet et relevant stykke kunst som både setter følelser i sving OG som en blir klokere av.

Read More

Norske mediemenn har oppdaget at kvinnekampen ikke er over. Men når kronikkblekket tørker, vil de bidra i kampen for likestilling?

Dagbladets Kjetil Rolness har avlyst kvinnekampen. Denne uken tok Aksel Braanen Sterri til motmæle, i en faktabasert og eksempelrik tekst som viser at likestilling ikke er oppnådd. Til farsdagen ønsket Dagsavisens Bernt Erik Pedersen seg en pause fra folk som skal fortelle ham om hva det er å være mann. Han kjenner seg ikke igjen i maskuline stereotypier om bacon og bålbrenning.

La meg vifte med en rosa klut – gutter, redningen er her! Det kalles feminisme. Norske kvinner har kjempet jevnt og trutt for likestilling i over hundre år! Endelig er dere klare til å ta kampen sammen med oss også utenfor kronikkspaltene! Eller?

For «kvinnekampen er ikke over», slik Sterri påpeker. Mange menn behøver fremdeles å overbevises om dette – kvinner i mindre grad. Kvinner er mer bevisste på at kjønnsdiskriminering skjer, fordi kvinner oftere diskrimineres på grunnlag av kjønn. En del menn har begynt å føle på det samme og har åpnet øynene for at kjønnsdiskriminering skjer – i barnehagen, på skolebenken, under jobbintervjuet, i styrerommene, langs bardisken, i historiebøkene og i politikken. Med et nødvendig interseksjonelt perspektiv vet vi også at sjansen for å bli utsatt for diskriminering øker dersom en eksempelvis har en mørkere hudfarge eller en funksjonsvariasjon. Deres stemmer kommer til å runge høyere i tiden som kommer. Da må vi lytte.

For hvem lytter vi til? Harald Eia har rett i at menns vurderinger og anerkjennelse veier tyngre enn kvinners. Dermed lytter flere menn (og kvinner) når det er en mann som snakker. For mange av oss formidler disse kronikkene lite nytt. Det oppleves som et paradoks at medieoffentligheten nå bruker enkelte menns stemmer som et bevis på at likestilling er noe å bry seg om. Et massivt kor av kvinnestemmer har sunget det samme budskapet lenge – uten å nå like mange ører og generere like mange kronikker som Eia. Som artisten Björk nylig påpekte: «Alt en mann sier, må en kvinne si fem ganger for å bli hørt». En kan bli bitter av mindre, men det kommer vi jo ingen vei med.

For om norske menn har diskutert og reflektert over Eias, Rolness´ og Sterris kronikker, så jubler jeg nesten uten forbehold. At mannsrollen er i endring og at menn har oppdaget at de også er et kjønn (og at de kan diskrimineres på grunnlag av det) kommer likestillingskampen til gode.

La oss da endelig slå fast at mangel på likestilling er et problem, både for hun, han og hen.
La oss komme med flere innspill til løsninger på problemet, enn utspill som drøfter hvorvidt problemet finnes.
La oss få på plass en effektiv og treffsikker likestillingspolitikk.
La oss diskutere forslag om reell likelønn, sekstimers arbeidsdag, likestilt foreldrepermisjon, omvendt voldsalarm og normkritisk seksualundervisning.
La oss utvide trange kjønnsroller og riste av oss stereotypier.
La oss gjøre det enklere å bli vurdert ut ifra våre egenskaper, og ikke ut ifra kjønn, seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap.

Som interseksjonell feminist er jeg optimist. Når vi utvider feminismen og inkluderer flere blir veien til målet om likestilling kortere. Da er mulighetene større for at vi alle får like mye makt til å påvirke samfunnet og vårt eget liv. Menn, er dere med?

intersectionality

Read More

De siste ukene har vært noen av de mest lærerike og, i mangel av et bedre ord, inspirerende ukene i mitt liv. Denne fantastiske gjengen er blant dem som har jobbet fram Feministisk initiativ Bergen – Hordaland. Nå går mesteparten av fritiden med til å dra på #lyttetur, planlegge strategi, utforme valgprogram, diskutere politikk, lese, skrive og drikke et par øl i ny og ne.

Så mange nye venner på så kort tid, med så mange erfaringer, meninger og viljer. Jeg føler meg rett og slett priviligert, gira og dønn klar for å gønne på hele veien til valgnatta i september.

Vi gjør det virkelig sammen!
Feministisk initiativ

Read More

Nå skrives det mye om Feministisk initiativ i mediene. Bra! Vi har allerede sikret oss nok underskrifter til å stille til kommunevalget, noe som gjør femtekandidaten her helt månebedotten. Hæ, skal jeg liksom være med på å føre en valgkamp nå? Hvordan i huleste gjør man det? Veien blir til mens vi løper!

Valgprogrammet til F! Bergen/Hordaland kommer snart. Først må vi trygge underskriftene våre og samles om hvilke saker vi vil jobbe for lokalt. Vi trenger kunnskap og flere folk med på laget.

I mellomtiden kan du lese hvorfor vi har startet Feministisk initiativ i kronikken min i Bergens Tidende – jeg er en rosa panter!

Processed with VSCOcam with f2 preset

Read More

Forrige uke spurte jeg om vi vil ha og om vi trenger et Feministisk initiativ i Bergen og Hordaland. Ser ut som om jeg har latt meg overbevise i positiv retning. Femtekandidaten er stolt og glad!

De siste dagene har gått i en rasende fart og mange tanker har blitt tenkt av flinke folk som gjerne vil stille til valg i september. Stay tuned for mer nytt om Feministisk initiativ Bergen/Hordaland!

PS. Følg oss på Facebook og Twitter.

Feministisk initiativ Bergen/Hordaland

Read More

Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudryn Schyman utfordret i går Bergen til å danne sitt eget feministiske og anti-rasistiske parti i forkant av kommune- og fylkestingsvalget i høst. I over to timer foreleste hun om maktkritikk og likestillingspolitikk for et fullsatt bibliotek, på et av sine berømte homepartys.

Noen tok utfordringen – sjekk ut Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland på Facebook. Det ryktes om et slags lanseringsmøte mandag 23. mars. Det trengs 500 underskrifter innen 31. mars, dersom Feministisk Initiativ Bergen/Hordaland skal kunne stille til valg.

Jeg tenker – what the hell, kjør på. Nå vet jeg ikke hvem som er engasjert i saken hittil, men jeg deler gjerne mine to kroner dersom det faktisk skal etableres et rosa alternativ i Bergen og Hordaland (og eventuelt nasjonalt):

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være solidarisk, inkluderende og kritisk, og en forkjemper for anti-diskriminering i alle ledd av kommune- og fylkespolitikken.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør etterstrebe representativitet i alder, kjønn, etnisk bakgrunn, funksjonalitet og legning.

Et lokalt Feministisk Initiativ bør være en kunnskapsrik støttespiller og en torn i siden når det trengs.

Et lokalt Feministisk Initiativ må fronte en likestillingspolitikk fundamentert i fakta framfor synsing.

Hvordan gjør man det lokalt og konkret? Hva ønsker vi oss i Bergen? Her kommer enda flere innspill fra undertegnede, sånn på sparket:

En trygg by for alle! Sikre tilgjengelighet for funksjonshemmede og eldre i byrommet! Mer og bedre kollektivtrafikk! Kjønnsnøytrale stellerom! Barnehager der folk bor! Flere tverrkulturelle møteplasser! Smartere boligløsninger! Styrkede støttetiltak for prostituerte og voldsutsatte kvinner! Offentlige barnehager som lar barn være barn framfor å tvinge dem inn i rosa og blå båser! Mindre seksualisering av det offentlige rom! Mer kunnskap om seksuell og reproduktiv helse i helsevesen og skole!

Noen kjappe utdrag om stort og smått fra svenske F! sitt program kan også være til inspirasjon:

En feministisk og bærekraftig kommune- og fylkespolitikk: 

«En feministisk politik grundas på respekt för de miljömässiga och mänskliga resurserna – och hushållar med dem – med sikte på att skapa en hållbar utveckling. Ett gott liv på jorden kräver att vi människor samverkar med miljön, naturen och jordens naturtillgångar på ett balanserat och uthålligt sätt.»

Et feministisk og helthetlig lokalbudsjett: 

«En feministisk ekonomi uppmärksammar flödet mellan olika samhällssektorer och är medveten om att en kortsiktig besparing kan dyka upp som en kostnad i nästa led om inte helheten beaktas – en kostnad som ofta drabbar delar av befolkningen. Indragningar utan helhetsperspektiv och grundläggande könsanalyser har till exempel under senare år främst drabbat kvinnor, äldre och barn.»

En trygg by for alle:

«Fi ska verka för att alla kommuner ska utreda den fysiska verkligheten och i detaljplaneringen arbeta utifrån ett perspektiv där medborgarna, särskilt med kvinnor i åtanke, kan känna sig trygga vid alla tider på dygnet. Alla kommuner ska upprätta en handlingsplan för hur detta ska kunna uppnås.»

Et sted å bo: 

«Fi ska verka för att varje vuxen individ ska ha rätt till en egen bostad till rimlig kostnad. Nya boende- och hyresrättsformer bör utvecklas och moderna kooperativa bosparkassor främjas. Det är särskilt viktigt att se till att lämpliga boendeformer och bostäder för utsatta grupper, såsom psykiskt sjuka och nyanlända flyktingar, finns att tillgå.»

Større kunnskap om likestilling blant de som fatter politiske beslutninger lokalt og regionalt: 

«Fi ska verka för att alla personer som på olika nivåer är involverade i samhällsplaneringen ska tillägna sig baskunskaper i jämställdhet. För detta ändamål ska kurser regelbundet anordnas på central, regional och lokal nivå.»

Følge opp debatten om en reklamefri by: 

«Fi ska verka för en lagstiftning som kraftigt begränsar reklam och istället upplåter plats åt samhällsinformation och kultur på offentliga utrymmen.»

Hva sier du? Går det an? Trenger vi det? Vil vi ha det?

Gudrun Schyman

Read More

Snart er dagen her – alle kvinner til allmenningen!

8. mars viser vi vår solidaritet med våre søstre og kamerater i Bergen og verden. Selv skal jeg feire med kameratslig kvinnebrønsj hos en rødstrømpet venninne før vi tar turen til Torgallmenningen for appeller og marsj fra kl. 14.00. Senere på kvelden blir det nok en tur på Landmark for en festlig avslutning på en dag som er basert på mye alvor.

Feminister fyrer seg opp til å flagge sine meninger, ikke bare i gatene men også i mediene. Her er et knippe ferske saker til diskusjon før eller etter at toget er gått:

Hvorfor bør vi slutte oss til parolen om å styrke (framfor å endre) arbeidsmiljøloven? 

Går det greit å kalle seg feminist når du lever som lykkelig husmor?

Kan pornografi være «empowering» for den enkelte kvinne, selv om/hvis den skader kvinner?

Kan du kritisere patriarkatet når du lar deg forsørge av en mann? 

Er det mulig å leve likestilt i et samfunn uten full likestilling? 

Har det noen hensikt å diskutere årsakene til dagens kjønnsforskjeller – eller bør vi heller spørre om de alltid skal være slik?

Hvilken bok bør du kjøpe til deg selv og lillesøstra di i disse dager? 

Har du andre tips? Gjerne om noen som har skrevet smart om solidarisk feminisme også utenfor landegrensene våre? Eller om feminisme og klasse?

Husk at det er lov å være uenige – det er gjennom diskusjonene vi (stort sett) blir smartere!

(Bildet er hentet herfra, sjekk ut!)

Read More

Det var statsminister Erna Solberg som i sin tid lanserte uttrykket om å bake kaken større. Hun snakket om økonomi, skattelette og vekst. Det skal ikke jeg snakke om, ikke direkte i alle fall. Jeg skal snakke om en søtere kake, en som alle kan få smake hvis de vil. Feministkaken er i ferd med å bakes større. Yummy!

Lite gleder meg mer enn at flere og flere snakker mer og mer om feminisme, både i den norske offentligheten og på internasjonalt nivå. Emma Watson vil ha gutta med på laget, i en slags solidaritetsbevegelse med likestilling som mål. Feminisme, wow, det angår liksom oss alle, ikke sant? Men hvordan kommer den oss til gode, og hvem får smake mest kake?

La oss si at fordelingen av makt i samfunnet ut ifra kjønn illustreres ved hjelp av et kakediagram. Menn har mest makt og får den største kakebiten. Kvinner får mindre, ikke fordi de teller kalorier – de vil gjerne ha kake, men mangler tilgang, blir hindret, kanskje noen (menn) ikke har lyst å dele.

Kaken må bakes i flere lag og smake av interseksjonalitet. Flavour of the month! Dødshipt blant de hippeste unge feministene (og relativt gammelt nytt for akademikerne). Interseksjonalitet viser hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion. Hvordan kommer makt til uttrykk i arbeidsliv, famile og fritid? Hvem får minst kake når og hvorfor?

For denne bleike, høyt utdannede kvinnen med arbeiderklassebakgrunn ble møtet med interseksjonalitet i universitetspensum en vekker. Erfaringer fra mitt eget liv sto fram i et annet lys og jeg ble brått mer bevisst. Under Arbeid sier det så fint her:

«Når man er bevisst på dette, kan man i større grad forstå at noe som ikke fremstår som et problem for en selv, kan være et problem for andre. Samtidig som at det en selv ser på som problematisk, kan se annerledes ut fra at annet ståsted. Vi oppfordres dermed til å lytte til andres erfaringer, og skape en inkluderende (men fortsatt kritisk) feminisme med et mangfold av stemmer.»

Men – interseksjonalitet er ikke en erstatning for feminisme. Jeg mener det er en del av den. Dersom vi kaster feminismebegrepet til side til fordel for interseksjonalitet kan vi bli blinde for at kvinner fremdeles er underordnet menn, stort sett overalt. Kanskje ikke alltid – her kan debattene om utdanning og barnefordeling tjene som eksempel på at strukturene muligens tilgodeser kvinner.

Menn har nytte av en interseksjonell feminisme. Hvite middelklassefeminister har godt av et interseksjonelt perspektiv på verden. De som mangler en offentlig stemme trenger interseksjonalitet for å peke på diskriminering som ikke er så synlig for hvermannsen. Og disse kronikkforfatterne viste nylig hvordan interseksjonalitet avslører dårlig humor. Når feminismen nå er i ferd med å vokse seg større og bredere enn på lenge her til lands må vi ha i mente at selv om vi har samme mål (likestilling) så tar vi ulike midler i bruk. Interseksjonalitet kan forene oss, og er et godt redskap for å bake en bedre og mer inkluderende kake.

La oss krydre feminismekaken med flere smaker. La oss finne en større kakeform. La oss bygge kaken i flere lag. La oss sikre en bedre fordeling av kakestykkene. La flere få smake deilig feminismekake.

 

 

Read More

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Jeg er friskmeldt og tilbake på jobb. Heldigvis for meg og mitt barn som aldri skal bli født arbeider jeg ikke i meglerbransjen og er mann:

Read More

Festspill er gøy, fredag er gøy, men ta deg tid til å

1. Lese Maria Dyrhol Sandvik sin kommentar om voldtekt som strategi, der hun oppfordrer oss til å snakke mindre om offeret og mer om overgriperen. Og sjekk ut motstanden mot å gjøre nettopp det i kommentarfeltet (jeg forsøkte, tro meg).

2. Se ukas avsnitt av Full Patte, også kjent i min husholdning som Verdens Beste Svenske Feministhumorserie. Søstrene heter Bianca og Tiffany Kronlöf, og de snakker også om overgriperen. Låten “Fatta din position” finnes også på Spotify. 

Så jävla viktigt. God helg.

Read More

Se deg rundt på arbeidsplassen. Hvem er det som sørger for at kaffen er klar til møtet, som rydder bordet etterpå, hvem er det som sørger for at bursdager blir markert med tilhørende kjøp av blomster og snacks, hvem booker møtet, hvem lager briefen?

Nå er jeg relativt fersk i voksenarbeidslivet selv, men noe har jeg plukket opp. Stort sett gjelder regelen om at ferskingen gjør arbeidet de mer erfarne helst vil slippe. I get it. Er du junior så er du junior. Du har mindre ansvar, og flere «drittoppgaver» (i anførselstegn, for jobben du gjør er fremdeles viktig).

Men disse små, rutinepregede oppgavene som du sjelden tenker over at noen alltid gjør er ikke alltid forbeholdt den junioransatte. Disse oppgavene er kjønnede.

Det er kvinnene som rydder bort kaffekoppene. 

En studie ved et britisk universitet kan kanskje kaste litt lys over tematikken. De har forsket på hvorfor kvinnene havner bakpå i arbeidslivet, med utgangspunkt i PR-bransjen. Det er ikke bare det at vi føder barn, men også at vi har en større og mer usynlig arbeidsmengde.

Den svenske kommentaren av Lina Thomsgård, som gjorde meg oppmerksom på undersøkelsen, påpeker at:

«När juniora tjejer i takt med ökad erfarenhet befordras eller klättrar uppåt till mer seniora poster förväntas de, eventuellt av både sig själva och omgivningen, fortfarande göra det juniora jobbet. Också. Sköta infomejlen, den dagliga webb-hygienen, boka möten, göra fint och stämma av.»

Du kjenner deg kanskje igjen? Igjen, dette er én studie med utgangspunkt i én bransje, men den peker likevel på en struktur – dette er ikke tilfeldigheter. Kanskje er det annerledes på din arbeidsplass, men som kommentatoren sier: «om vi zoomar ut, känns det ändå inte lite bekant?»

Hennes forslag er å gjøre empiriske studier på egen arbeidsplass. Er du en av kvinnene som rydder? La være. Se hva som skjer om du ikke tar på deg arbeidsoppgavene som ikke står i kontrakten din, men som du likevel gjør fordi ingen andre gjør dem, og du kan like godt gjøre dem, det gjør deg ingenting, du liker dessuten å ha det ryddig og du bruker mindre tid enn de andre på å gjøre dem…

Så, hey girl – la den som faktisk er junior gjøre juniorjobben. Så kan du bruke tiden din på det du får betalt for å gjøre.

Read More

Å sette ord på følelser kan være vanskelig. Folk er forskjellige. Nå som vi koser oss sånn i vårværet kan det være på sin plass å igjen minne om hvilke konsekvenser en voldtekt kan ha for offeret.

Et vitnesbyrd som har gjort inntrykk på meg og mange sto på trykk i avisen Nordlys. Jeg gir honnør til alle som skriver om overgrep de er blitt utsatt for. Det kan være vanskelig å lese, og helt sikkert vanskelig å skrive. Kanskje det hjelper dem personlig, kanskje får det flere til å anmelde overgrep, kanskje lyser tekstene opp gråsonene i voldtektsdebatten.

Denne teksten gjør det klart hvor fysiske konsekvenser en voldtekt har. Det gir et konkret bilde av hvordan en kropp kan reagere på et overgrep, selv uten å ha blitt utsatt for grov vold.

“I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.”

Hva gråt jeg for? Minnene var ille nok, de. Ikke å bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før seinere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.”

“Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der.”

Les hele teksten her. God mai måned, voldtektsmåneden, husk samtykke og god stemning!

Read More

Tenkte å være litt raus med litteraturanbefalingene på tampen av en feiltastisk uke. Disse tre bøkene fikk jeg for en svært sympatisk pris i innspurten av årets Mammutsalg: IMG_4224Marta Breen, Julie M. Brodtkorb og Hilde Danielsen. Tre smarte kvinner, på hvert sitt vis.

Marta Breens “Rosa streker, røde tall” (2011) er den eneste jeg har lest ferdig hittil. Hun skriver med utgangspunkt i sitt møte med det norske helsevesenet som gravid og fødende. Breen løfter blikket og gir en god innføring i begreper som vi kanskje har lest i avisene, men ikke skjønt så mye av. Det handler om velferdsstaten vår, og i etterkant sitter jeg med en litt uggen følelse i magen, og et håp om at jeg har helsa i behold lengst mulig.

Kort oppsummert: vi har det ganske greit sammenliknet med mange andre land, men tendensen er at de som er minst syke og mest ressurssterke har fått det bedre, de kronisk syke og ressurssvake har fått det verre. Gulp.

Hilde Danielsens “Husmorhistorier” (2002) gjør kulturviteren i meg glad og stolt. Hun har brukt vårt felles fag til å utforske blant annet kvinnehistorien/kvinnehistorier, sist med “Norsk likestillingshistorie 1814-2013”. I 2002 kom Husmorhistorier, som tar for seg den såkalte husmorepoken, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet. Har du en bestemor så kan hun sikkert bekrefte mye av det Danielsen skriver:

“Ei husmor brukte 14 % av arbeidstida si til oppvask. På eit år vaska ho — når familien talde fire medlemmer — 5600 glas og koppar, 12 600 tallerkenar, 2450 fat og 17 000 knivar, gaflar og skeier”

Kulturvitenskapen har aldri vært redd for å forske på det hverdagslige, det nære, det som kan avfeies som trivielt men som gjenspeiler seg i en større struktur. Å se det store i det små – Danielsen lykkes med dette, hun skriver godt og morsomt, og knytter husmorrollen opp til dagens såkalte “superkvinner” som skal mestre både hjem og lønnsarbeid.

Julie M. Brodtkorbs “Bare en kvinne?” (2012) er den blåeste boka i bunken. Det lille jeg har bladd i boken hinter like mye til å være en håndbok i kommunikasjon i politikk- og businesslivet som en innføring i såkalt borgerlig feminisme.

Med fare for å være lite raus – Brodtkorb er nok en vellykket, velstående, hvit, norsk kvinne som sikkert har de beste hensikter, men som aldri kan forstå hvorfor noen bare ikke “velger riktig”. Jeg kan ikke felle noen dom uten å ha lest selve boken, og det kan hende jeg plukker opp noen gode tips fra superkvinnen (?) Brodtkorb. Åpent sinn etc. osv.

Read More

Feirer kvinnekvelden – gratulerer til alle kvinner. Jeg har på meg høye hæler for anledningen.

Bilde tatt 08.03.2014 kl. 23.01 Bilde tatt 08.03.2014 kl. 23.00

Read More