— Anette Basso

Archive
fag og forskning

I går kunne det blitt en riktig spennende debatt på Studentersamfunnet i Bergen. Temaet var såkalte dameblader, du vet, blader rettet mot Kvinnen i egenskap av å være Kvinne. Det skulle snakkes om retusjering, kroppspress og ansvar. På scenen satt et knippe hyperkompetente kvinner: Charlotte Myrbråten fra Fett, journalist og forfatter Marta Breen (kanskje den norske feministen som har størst fanklubb) og postdoktor i medievitenskap Brita Ytre-Arne. Sistnevnte har forsket på hvordan og hvorfor kvinner leser disse bladene.

Så skulle der være en representant for disse mediene, redaktør Karine Thyness fra Det Nye. Hun trakk seg kort tid før debatten, av uviss grunn. Det gikk et sukk gjennom salen. I følge Breen og Myrbråten er dette ikke uvanlig når mote- og kvinneblader skal diskuteres, som mulig gjenstand for kritikk. Det ble likevel en bra diskusjon, om enn med svært høy grad av enighet. Og det er jo bittelitt kjedelig.

Det som derimot er gøy er når debattdeltakere evner å lytte mer enn å holde et foredrag. Rollene kledde dem: Myrbråten som aktivist, Breen som erfaren journalist med bakgrunn fra blant annet KK, og Ytre-Arne som reflektert forsker med faglig tyngde. Alle spørsmål fikk gode svar, som fortjent.

For dette er et viktig tema, ikke bare for forskere og feminister men også for oss forbrukere. Damebladenes økende grad av uutholdelig letthet, med fokus på skjønnhet, kvinnelige erfaaaaaringer og Jenny Skavlans garderobe — hvordan påvirker de oss? Hva slags rammer for kvinnelighet er det de skaper? Hvordan kan de preke et «elsk deg selv»-budskap med løkkeskrift når annonsen på neste side vil selge oss nye pupper, Nutrilettbarer og en mascara som åpenbart er juks?

— Damebladene skaper en illusjon om å være en god venninne. Egentlig så er de en sykt kjip en, mente Myrbråten. Breen og Ytre-Arne pekte på at der tidligere har vært større variasjon i innholdet i disse bladene. Forsøk på å inkludere samfunnsrelevant og politisk orientert stoff har vært gjort, men feilet i den forstand at lesertallene sank. Tilbake til feel-good!

Hva er det egentlig vi vil ha fra disse bladene? Et pusterom i hverdagen, inspirasjon til hvordan vi kan bli bittelitt mer glamorøse i vår egen grå hverdag? Betyr egentlig lesningen av Det Nye, Elle, KK, Stella og Costume så mye for oss? Hva med bestemødrenes Allers, Hjemmet og Familien? Og hva skiller dem fra mannealibiene Vi Menn og Mann?

Innrømmelse: jeg kjøper ingen av disse bladene. Jeg leser dem hos frisøren og føler et snev av «jeg MÅ ha en ny, oransje leppestift» eller «shit, kanskje en juicekur kanskje har noe for seg likevel». Jeg lar meg påvirke. Derfor kan jeg ikke kjøpe dem. Det Nye er ikke min gode venninne.

Tidligere var jeg storforbruker av de mer rendyrkede motebladene, med vekt på de danske og britiske. Jobben min var å skrive om mote, jeg jobbet i motebutikk, blogget om mote og skrev akademiske tekster om mote, subkultur og makt.

Motebladene må med i debatten om kroppspress og skjønnhetstyranni. Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kuttet båndene til moten omtrent samtidig som jeg økte min feministiske bevissthet. Attpåtil lærte jeg å bli glad i kroppen min og slutte å plage den. Jeg savnet mer fokus på dette perspektivet i gårsdagens debatt. Kanskje representerte ikke panelet de mest sårbare av oss.

Bør alle kvinner bare forstå sitt eget beste og slutte å kjøpe disse bladene? Det kommer neppe til å skje. Å kjøpe ukeblader med kvinnestoff er tradisjon, hevder Ytre-Arne. Og det er ikke slik at kvinnene ukritisk svelger alle fluffy og pastellfargede budskap. Vi skal også passe oss for å havne i fella med å automatisk nedvurdere alt som har «kvinne» som fortegn.

Hvordan vi kan påvirke bransjen til å lage et mer variert innhold, som viser et bredere spekter av kvinners liv? I tillegg til mote, skjønnhet og interiørstoff, ikke nødvendigvis på bekostning av det. Jeg foreslår ydmykt og lett inspirert av gårsdagens debatt:

– mer fokus på samfunn, forskning, politikk og utdanning, uten å bli verken Morgenbladet eller Plot

– innhold og stemmer som reflekterer at der er en ny feministisk bølge på gang i Norge, uten å bli Fett

– mer stoff om etisk forbruk, uten å bli Bellona (mer á la Grønne Jenter)

– varierte kilder og stiluttrykk — hva med å ta en titt i garderoben til en pønkejente? Plassere flere flerkulturelle kvinner på coveret? Eller kanskje en mann? Intervjue flere såkalte «modne» kvinner?

– bedre motejournalistikk som tar for seg mote både som industri og filosofi fremfor «Fem kåper du MÅ ha denne sesongen»

Til damebladbransjen (som selger helt vilt mye blader og tjener masse penger):

– hvordan kan vi påvirke dere i denne retningen? Vil dere være villige til å ta standpunkt mot retusjering, mot bruk av pels, mot bruk av tydelig undervektige modeller? Hvordan rekrutterer dere journalistene deres, og vil dere gi dem større rom for å lage den type saker jeg etterlyser? Eller sier dere «føkk it, penga rår babygirl!», og fortsetter feelgoodjournalistikken som egentlig får mange til å føle seg mindre bra?

Så, leser du disse bladene? Er du feminist? Er ståa grei nok som den er eller kan vi kreve mer på vegne av norske, kvinnelige medieforbrukere og damebladlesere? Jeg synes vi og de fortjener det.

PS. Sjekk ut bloggen til Marta Breen og hennes 55 grunner til å være feminist

PPS. Sjekk ut programmet til Studentersamfunnet

Read More

Akademisk utdanning gir unge dårlig økonomi. Well duuuh, tenker jeg, i det jeg ser overskriften på forskning.no og samtidig logger meg på nettbanken. Saken, med Universitas som kilde, forteller meg at utdanning lønner seg, men høyere utdanning gir liten gevinst på inntekt over et helt liv.

Det er et sårt tema. Jeg har bakgrunn fra den arbeidende klassen, et hjem med dårlig økonomi, foreldre i lavtlønnsjobber, familie på uføretrygd. Ingen pushet meg for å bli noe mer, noe bedre. Ingen sa “gjør leksene dine, velg riktig skolegang, velg et yrke som gjør at du slipper å slite deg ut, som gir deg økonomisk frihet”. Og det var i hvert fall ingen som sa “velg humanistiske fag på universitetet”.

Min kulturelle kapital (heisann Bourdieu) er relativt sterk. Den økonomiske not so much. Jeg tjener mindre enn de fleste jeg kjenner, mindre enn min søster som er frisør, mindre enn min kjæreste, som ikke har høyere utdanning. Det suger litt å være den som alltid er økonomisk underlegen. Men det er selvvalgt, og jeg er ikke fattig slik som overskriften sier, langt ifra. Jeg har det godt. Der er bare en skjevhet i forventninger, ønsker og realiteten.

Penger betyr lite for meg, det burde kanskje betydd mer. Men jeg ville aldri ha valgt bort universitetet (og studielånet). For meg var det den eneste riktige veien videre, jeg fortsatte med det jeg var flink til. Lese, lære, skrive, analysere. HF-fakultetet har gjort meg styrtrik. På kunnskap, på kritisk sans, på kunst, kultur, litteratur. Teorier som jeg har sett i praksis, som har endret måten jeg forstår verden og mennesker på.

Alt dette betaler ikke husleia alene. Det gir ikke rom for spontane turer til London eller Berlin, hybridbil, eller nye designputer fra Danmark. Årene som student og frilanser gjør meg ikke til en pensjonsvinner. Særlig som kvinne er det noe jeg har begynt å tenke på. Å jobbe i en liten bedrift i privat næringsliv gjør meg heller ikke til en brødvinner (ennå). Selvsagt finnes der humanister som tjener fett. Men jeg er ikke en av dem.

At jeg hele livet har snudd på krona, vaket på null, av og til i minus, at jeg aldri har hatt en BSU-konto – dette kunne vært annerledes om jeg hadde valgt et yrkesfag. Vi høyt utdannede, middelklassestrebende flinkiser i storbyleiligheter og dyre sko tenker ofte vel godt om oss selv, og livet vi lever. Vi ser tv-bilder fra “folk flest” sine hjem og ler av interiøret deres. Hadde vi sett bankkontoen og pensjonssparingen deres tror jeg tror jeg latteren hadde stilnet.

Jeg gir tusen tomler opp til alle som velger yrkesfag. Det er smart. Hvis du liker det. Fagbrev er den sikreste veien til arbeid og god lønn i ung alder, viser NIFU-undersøkelsen Universitas tar utgangspunkt i. Den friheten kan gi deg et godt liv, og jobben du gjør er viktig.

Mitt fag lå aldri i fingrene, men i hodet. Og jeg valgte med hjertet. Det betaler jeg for i dag. Men den prisen synes jeg er helt grei.

Read More

Det finnes mange fine ressurser på nett for den som er interessert i (forskningsbasert) lesestoff om likestilling og kjønn her til lands. Denne lille huskelisten er like mye for meg selv, slik at jeg kan huske å klikke meg innom med jevne mellomrom. Noe er direkte lenker, noe er omveier til en pdf.

– Kilden Informasjonssenter for kjønnsforskning oppdaterer jevnlig, og er selve KILDEN. Søk, finn, slå deg løs!

Senter for likestilling (UiA / Agderforskning) har en ressursbank for likestilling, og er en god vei videre. Her kan du finne snacks som FAFO-rapporten om undersysselsetting og ufrivillig deltid, en stortingsmelding fra 2008-2009 om menn, mannsroller og likestilling, nyttig info om lovverk om likestilling og diskriminering, og mye mer.

– Agderforskning og Senter for likestilling leverte i fjor en prosjektrapport om kvinners politiske interesse og deltakelse, i anledning Stemmerettsjubileet.

Maktutredningen og publikasjonene derunder begynner å bli noen år gamle, men likefullt en hel del relevante (og noen vel akademiske og knotete i stilen) tekster fra smarte folk

– Leter du etter frivillige organisasjoner i Norge med kjønns- og likestillingsprofil og/eller engasjement for kjønns- og likestillingsspørsmål? Sjekk ut orgbase.no – jeg fant blant annet AKKS Bergen i basen, fine fine organisasjonen.

– Innvandring og integrering er også likestilling – her finnes nøkkeltall og fakta fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI)

– KRIPOS om voldtektsituasjonen, publisert for ett år siden. Ubehagelige tall og sannheter.

– Det rødgrønne Justis- og beredskapsdepartementet publiserte rett før valget i fjor sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner. De skriver innledningsvis:

“Vold i nære relasjoner er årsak til, konsekvens av og uttrykk for manglende likestilling mellom kjønnene. Både menn og kvinner kan være voldsutøver og voldsutsatt, men det er i hovedsak kvinner som utsettes for den gjentagende og kontrollerende partnervolden”

Handlingsplanen kan leses her.

Jo mer man vet jo bedre. Har du en oversikt over hva makthavere mener og forskning viser så kan du bedre call out bullshit. Slå i bordet med tall og fakta. Boom.

Read More

Sylferske norske tekster om feminisme og likestilling kommer som perler på en snor:

I lys av blå initiativer om reservasjonsrett, krymping av fedrekvote, deltidsansettelser og oppheving av sexkjøpsloven skriver tekstforfatter Eline Garmaker:

“Jeg tror at det er noe som går i feil retning og jeg tror det er på tide å vende nesen forover og stikke halsen fram. Jeg tror at kvinner i Norge har det veldig bra, men jeg tror menn har det bedre.”

En ærlig betraktning fra hverdagen, med en oppfordring om å stå på barrikadene og verne om rettighetene våre – preach søster! Men du trenger ikke brenne BH´en din.

Innlegget er publisert i Dagsavisen, og samme avis bringer i dag “nyheten” om at norske kvinner fremdeles gjør mest husarbeid. De unge, høyt utdannede kvinnene og mennene er de mest likestilte, men som dagens rapport fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) viser:

“Totalt gjør 7 av 10 kvinner det meste av husarbeidet, og de gjør mest på tvers av alder og utdanning. Selv i parforhold der kvinnen har høy utdanning, gjør hun mest i 64 prosent av tilfellene.”

Snart bokaktuelle og slagferdige Marta Breen kommer med et lite apropos hentet fra idiotavisen Nettavisen – la damene stå for de feminine pliktene, da får mannen et bedre sexliv. Eller noe sånt.

Hvem sin tid er mest verdt? Og hvorfor reproduserer vi gamle mønstre? Les mer om NorLAG-rapporten via Kilden Informasjonssenter for kjønnsforskning her – veldig interessante funn om familieliv og velferdsstaten.

PS. Følg NOVA på Twitter – fakta-o-rama og fabelaktig forskning om sosiale forhold og endringsprosesser.

PPS. Vi trenger mer feminisme.

Read More

Jeg var i ferd med å skrive en bokanbefaling (svensk skjønnlitteratur, type mycket bra), men så kom jeg over denne RYSTENDE og PROVOSERENDE saken via Dagbladet.

Forfatter Jørn Horst Lier (vet ingenting om ham, bortsett fra at han er en forfatter som folk skriver særoppgaver om) fikk denne mailen:

At first I was like:

And then I like:

Før jeg kom med en oppfordring og en Sterk Mening som jeg synes var såpass okei at jeg skal la den avslutte denne bloggposten også:

Read More

Jeg har en mastergrad fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen. En master i kulturvitenskap, og en tverrfaglig bachelorgrad i kulturformidling med blant annet emner i kjønnsstudier, historie, kunsthistorie og medievitenskap.

Noen ganger er det vanskelig å forklare den konkrete verdien av en slik type utdannelse. Jeg ble kulturviter. Andre blir advokat, lektor, sykepleier, ingeniør. Hva har jeg fått tilbake, hva bærer jeg med meg i min daglige dont (foruten flere hundretusenvis av kroner i studielån)?

Denne artikkelen hos Huffington Post, “Who’s afraid of the liberal arts?“, fikk meg til å nikke gjenkjennende, selv om forfatteren har en annen faglig bakgrunn og arbeidserfaring. Han, som meg, har studert ulike fag, arbeidet med ting som kanskje ikke synes relevant for utdannelsen eller relatert til den forrige jobben:

“And I couldn’t overemphasize how important each previous, seemingly detached endeavor has been to the one that followed.”

Kanskje er det hungeren etter å lære noe nytt, å ikke stå stille, å bli utfordret. Like mye er det evnen til å se de store sammenhengene i de små tingene.

Humaniora lærer deg å se helheten i ting. At alt henger sammen. Og det er et nyttig verktøy også utenfor universitetskorridorene, jeg bruker det hver eneste dag. Som artikkelforfatteren sier:

“Those most likely to make an impact in this new generation will have a broad, holistic knowledge base and a drive to connect disparate interests through innovative problem solving”

I humaniora finner du ikke fasiten. Tolkninger, analyser, spørsmål, en endeløs rekke av “hvorfor er det slik” og “hvordan ble det sånn”. Side opp og side ned med historie om hvordan vitenskapene har kranglet om å definere Sannheten, hvordan de tok feil, den snikende mistanken om at vi også kanskje tar feil.

De dyktigste fagfolkene jeg har møtt har vært de som tvinger tankerekken min i en helt annen retning. De mest utfordrende stundene i masteroppgaven var når hypotesene mine ikke stemte – det skjer visst ganske ofte når man forsker på mennesker og livene deres. Tenke seg til. Da må man tenke nytt.

Og den beste følelsen i verden? Når lyspæren over hodet ikke bare lyser opp men formelig kortslutter “DING! POFF! MIND BLOWN!” fulgt av erkjennelsen om at du fra nå av aldri kan forstå verden på samme måte som før.

Kunnskap bitcheeees! DEILIG!

Du, som arbeidsgiver, har bruk for humanisten. Vi gir deg ikke Løsningen, men løsninger. Vi vil tvinge deg til å revurdere, grave og se sammenhengene, du kan lære oss å jobbe konkret og målrettet, tørre å konkludere, slik at vi skaper resultater (og tjener penger) sammen. Og vi er ekstremt gode på å lese og skrive.

Du, som humanist, har lederpotensiale. Fremfor å spesialisere kan du integrere kunnskapen din, investere lærelysten din i nye felt, og bli dritgod. Du kan til og med tjene penger. Og hvis du føler at du “kastet bort” tre-fire-fem år på faget ditt så er det din egen feil – og ikke faget sitt. Åpne verktøykassen din and get to work. All erfaring du får er nyttig.

Kanskje er det denne kruttsterke kaffen som snakker, men nå ble jeg veldig optimistisk med tanke på Livet og Fremtiden. Jeg er så vidt i gang! Det er så mye å lære! Jeg deler arbeidsplass med en håndfull andre humanister! $$$! Aaarh! THANK YOU HF-FAKULTETET!

PS. I morgen begynner Forskningsdagene 2013.

Read More

Det er ikke bare agurknytt og rojale fødsler som får lov å havne på avisenes førstesider på nett og papir. Aftenposten har i skrivende stund en fin serie av saker som viser hvordan forskning leder til innovasjon – konkrete utfall av kreative innfall (og mange, lange forskningstimer) ved landets åtte universiteter. Ny viten blir til nye produkter, som kan gjøre hverdagen enklere, redde liv, spare tid, miljø og penger.

Knut Olav Åmås skriver i sin kommentar at Norge er middels god på innovasjon, og som kjent ligger våre naboland i Finland og Sverige et stykke foran. Dette ble også tematisert på årets Christiekonferanse, der det kom frem at Finland, landet med de tusen sjøer og Nokia og Nokian og Mummitroll, bruker nesten dobbelt så mye av sitt bruttonasjonalprodukt på forskning og utvikling enn det Norge gjør.

Jeg har selv et par forslag til hva jeg synes norske universiteter bør satse på for å gjøre hverdagen enklere og livet bedre mer generelt. Det dreier seg om to fenomener jeg synes er kule og stilige – teleportasjon og hologram.

Teleportering defineres som “forflytning av et fysisk objekt ved at det oppløses og dukker opp et annet sted i samme øyeblikk det forsvinner fra sin første posisjon” og er ikke bare noe som finnes i Star Trek. Det kan på en måte sammenliknes litt med en faxmaskin (når faxet De sist?), og foreløpig er fenomenet begrenset til fotoner.

Jeg synes av kvantemekanikken kan være litt grei og dele med oss litt større partikler. Tenk så praktisk når du for eksempel har forsovet deg til jobb mandag morgen eller når du våkner fyllesyk i et klamt telt og helst vil hjem til din egen seng asap. Eller om du våkner i en veldig feil seng og vil veldig, veldig fort bort. Kaste ut en irriterende gjest fra utested? I teleportøren med deg, drukkenbolt! Jeg ser faren for at kollektiv transport vil lide under innføring av teleportering, men tenk så miljøvennlig. Aldri mer giftlokk over Danmarksplass.

Baksiden av medaljen?

“(…) prosessen tar livet av deg. Du gjenoppstår heldigvis, eller rettere sagt: en klon av deg gjenoppstår – men det er nok lurt å tenke seg om to ganger”. 

Okei. Noen må jobbe litt mer med saken.

Hologram og holografiteknikk er heldigvis litt nærmere innen rekkevidde. De siste årene har teknologien gjort store fremsteg, og nærmer seg nå et realistisk kommersielt potensiale. Også kunstnerisk har holografiteknikken bidratt til fine ting, har blant annet både levende og døde kjendiser vist seg som tredimensjonale bilder på en 2D-overflate. “How Tupac hologram worked” er nå mer googlet enn “How Tupac got killed” (hvordan det tilfellet faktisk funket, selv om det egentlig ikke var et hologram, kan du lese om her).

En rekke innovative hologramprosjekter er underveis, som potensielt gjør det mulig å “trykke” på ikoner som svever som bilder i luften. Interaktivitet bitches! Sitte i stua med popcorn på fanget og switche mellom middelmådige underholdningstilbud uten å få fettmerker på fjernkontrollen eller iPad’en! Vise seg på festen til den litt kjipe kollegaen din uten å faktisk være der! Gud så bra dette blir.

Mitt favoritthologram er det Alexander McQueen viste av Kate Moss i 2006, post-kokainskandalen som gjorde at de fleste designere vendte henne ryggen. Se så nydelig.

Herregud. Jeg gleder meg sånn til fremtiden. Jeg vil ikke dø.

Read More

Første gang jeg deltok på et karneval var det utkledd som heks. Spiss hatt, hjemmesnekret sopelime, og en langhåret knallgrønn (!) parykk. Med naturlig mørkbrunt hår og like mørkbrune øyne var jeg aldri prinsessemateriale, og da kunne jeg like godt gå motsatt vei.

Med Magica fra Tryll som min heltinne i Andeby og senere The Craft som favorittfilm har jeg heiet på heksene hele livet. Heksene er de stilige, slemme og mystiske damene, med magiske krefter og kule kjæledyr. Kråker og katter, boblende brygg og forførerisk fremtoning.

Nå kunne denne interessen for okkulte kvinner sporet av i retning å bli gother eller fan av finsk symfonimetall, men så ille gikk det heldigvis ikke (selv om jeg hadde svart hår i en periode). Jeg valgte heller å studere kulturvitenskap og høre på Siouxie Sioux (som hadde bursdag i går!):

I forbindelse med mitt masterprosjekt og tilhørende feltarbeid i Finnmark fikk jeg tatt turen til Vardø og heksemonumentet på Steilneset, som åpnet sommeren 2011. 91 mennesker ble brent på bålet der fra slutten av 1500-tallet og frem mot slutten av 1600-tallet. Historiker Rune Blix Hagen har skrevet utførende om trolldomsprosessene i Finnmark, og jeg anbefaler å sjekke ut Hekser, gitt ut på Humanist Forlag. I en artikkel via forskning.no peker han på at den norske hekseforfølgelsen (av både kvinner og menn) var

“blant de verste i hele Europa og kjennetegnes av grufulle og brutale kjedeprosesser over kort tid. Enkelte kvinner som sto fast på sin uskyld ble torturert i hjel før endelig dom. I rettsprotokollene kan vi lese om tortur med svovel og glødende tenger”

DSC_1022DSC_1029DSC_1025

I disse dager er Liv-Helene Willumsen, også historiker ved Universitetet i Tromsø, aktuell med boken Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark, basert på hennes doktorgrad om trolldomsprosessene i Finnmark. Den forteller blant annet om hvordan jenter helt ned i åtteårsalderen anklages for og innrømmer å ha inngått pakt med Djevelen, hvordan de dømmes til å bli brent levende, og senere blir frikjent.

De som snakker varmt om norsk, kristen kulturarv synes ofte å glemme denne delen av norsk historie, og at demonologi faktisk var inkorporert i dansk-norsk lovgivning fra 1617. En av de beste og mest groteske beskrivelsene av europeisk hekseforfølgelse finnes forøvrig i skjønnlitterær form, i Jens Bjørneboes trebindsverk Bestialitetens Historie (særlig i Kruttårnet), som jeg pløyde gjennom den sommeren jeg jobbet som museumsvakt. Oppløftende lesning i solveggen. Not.

Hekseprosesser finnes fremdeles i dag, blant annet i India. Wicca-bevegelsen holder på med sitt i mer eller mindre dype skoger, og Universitetet i Bergen tilbyr studier i Hekseprosessene og den magiske verda. Bergen hadde sin Anne Pedersdotter, som Nils Gilje har skrevet om i Heksen og Humanisten (les den!). Min største faglige forbilde Bente Alver har også sett  på hvordan hekseprosesser kan forstås som maktkamp og jakt på annerledes tenkende i Mellem mennesker og magter: Magi i hekseforfølgelsenes tid (les den også!). 

Gjennomgående handler heksehistoriene om religion, frykt, om jakt på årsak og forklaring, om kontroll og/over kvinner. Men også om mystikk, magi og demoner, sabbater på Lyderhorn og sex med Satan.

Ses ved Heksesteinen på Nordnes ved neste fullmåne folkens.

Read More

I går deltok jeg på Christiekonferansen, som i regi av UiB har blitt en av Norges viktigste møteplasser mellom akademia og samfunn. I forkant utlyste UiB, Bergens Tidende og Studentersamfunnet en skrivekonkurranse for studenter der de etterlyste bidrag omkring kunnskap. Jeg tok oppfordringen, selv om jeg ikke lenger er student. Dette er teksten jeg sendte inn, premiert med en invitasjon til det som ble en enormt lærerik dag.

Alt kan googles, skriver kulturredaktør Hilde Sandvik. For en som vokste opp i et hjem uten leksikon har internett vært enormt viktig for min personlige kunnskapervervelse. Hver dag lærer jeg noe nytt, enten i form av aktuelle kronikker i nettavisene, nye låter og utgivelser fra ukjente artister, eller middagsoppskrifter. Mer eller mindre nyttig kunnskap funnet på nett kan være utgangpunkt for handling. Det øynene leser på skjerm kan hendene skape foran komfyren.

Oppskrifter på det meste kan finnes få tastetrykk unna, men enkelte ting kan vanskelig læres ved å kun lese om det. Kanskje kan kunnskapen ikke formuleres i ord, men gjennom handling og håndverk. Handlingsbåren kunnskap defineres fra offisielt hold som et

“kunnskapsfelt der de praktiske ferdighetene utgjør hovedgrunnlaget og de må ofte erverves gjennom samhandling mellom mester og elev over lang tid”

Å lære nye ferdigheter er en prosess som skjer sammen med andre. Du kan ikke lære deg å sykle uten å sitte på en sykkel. En wiki-artikkel om svømming hjelper deg fint lite på dypt vann. Språk læres gjennom å stotre seg frem til kombinasjoner av bokstaver og lyder.

Handlingsbåren kunnskap handler om å prøve, herme, lære, snekre, strikke og smake seg til kunnskap, i fellesskap. Tradisjoner over generasjoner – det tar tid, det krever tålmodighet, og den forsvinner hvis ikke tradisjonsbærerne har noen å videreformidle kunnskapen til.

Folk og fag

Som kulturviter har jeg bakgrunn fra et fagmiljø som er svært opptatt av tradisjon og kulturarv. På Høyden studerer vi blant annet folkloristikk, kulturarvspolitikk og tradisjonsmat, formidlet av forskere som ofte selv praktiserer den kunnskapen de lever av å skrive om.  Kulturvitenskapens teoretiske pensum er i så måte med på å videreføre handlingsbåren kunnskap.

Grunnlaget er likevel den primære praksisen som gjøres der ute. Håndverk som går i arv fra generasjon til generasjon, fra båtbygging til bunadssøm. Learning by doing, på godt norsk. Når jeg var liten bakte min mor brød hver uke. Saftige, luftige grovbrød. I et innfall om nybakt brød til lunsj ringte jeg henne for å spørre om oppskriften. Hun dro på det, nja, en dæsj med det, en håndfull dette. Hvor mye vann? Nei, til deigen føltes riktig. Det endte med butikkbrød den dagen. Hvordan kan jeg vite når deigen føles riktig? Oppskriften ligger i hendene, ikke ingrediensene. Den tause kunnskapen nådde ikke frem per telefon.

Bevaring og bruk

Norges materielle og immaterielle kulturarv beskyttes og praktiseres aktivt på frivillig basis av tusenvis av medlemmer i organisasjonene under Norges Kulturvernforbund. I våre rekker finnes interesserte amatører så vel som erfarne tradisjonsbærere. Asbjørnsen og Moes eventyr er en del av vår kulturarv som formidles gjennom utgivelser fra Norsk Folkeminnelag, og som benyttes både i barneskolen og i kulturforskning. Norges Husflidslag gjennomfører over 55.000 studietimer i husflid hvert år, Forbundet Kysten fremmer bevaring og bruk av tradisjonelle fartøyer og kystmiljø, og Norsk Kulturarv rydder kulturminner og har som slagord “vern gjennom bruk”.

Som medlem av en kulturvernsorganisasjon får man et nettverk av andre som deler interesser, ferdigheter og kunnskap. Som kanskje ikke kan googles, men læres gjennom handling.

Å holde løfter

Kulturvernforbundet lover å videreføre den tause og handlingsbårne kunnskapen gjennom aktiviteter over hele landet. For oss var momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner et svært viktig tiltak gjennom Kulturløftet II. Kulturdepartementet ønsker nå innspill til neste Kulturløfte, og jeg håper vi blir hørt på ønsket om bedre rammevilkår for kulturvernsorganisasjonene. En fast og hensiktsmessig departementstilknytning og grunnstøtte til alle 21 organisasjoner vil gjøre det enklere å bruke tiden på å verne kultur fremfor å innkalle til møter, søke penger og snu på kroner i alle lokallag.

Vår kapital er frivilligheten, vår kompetanse er kulturvern, og vi vil formidle kunnskap om når deigen føles riktig, i samarbeid med blant andre landets museer og andre frivillige organisasjoner. Vi vil også lære mer om hvordan vi kan arbeide med å digitalisere kulturarven vi er opptatt av å bevare, og sørge for at tradisjoner formidles på nye måter til nye generasjoner. Og min mor skal lære meg å bake brød.

Read More

I dag lanseres boken “Krysskulturelle barn og unge. Om tilhørighet, anerkjennelse, dilemmaer og ressurser” skrevet av Lill Salole, psykologisk samfunnsviter med bakgrunn fra andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Jeg ble oppmerksom på dette via Twitter, der noen uttrykte forventning om en spennende fagbok for alle som interesserer seg for flerkulturkompetanse.

Tittelen er grei – boken tar for seg unge menneskers krysskulturelle identitet, med fokus på hvordan de selv opplever den. Bra! Som kulturviter der innenfraperspektivet ofte står i fokus setter jeg pris på forskning som gir den som forskes på en egen stemme (barn er generelt underrepresenterte), og jeg har vært borti en del faglitteratur omkring beslektede emner.

Jeg liker begrepet krysskultur, som Salole også har valgt som navn på sin egen bedrift. Salole opplever seg selv som en global nomade og deltakende observatør, i spenningsfeltet mellom å være på innsiden og utsiden av ulike grupper og kulturer. Selv for en med streit etnisk norsk kulturell bakgrunn er dette relevant – vi har alle ulike roller vi trer inn i avhengig av situasjon og relasjon, og noen har et veldig bevisst forhold til det.

Å evne å observere både seg selv og andre utenfra er en finfin kompetanse, og en viktig metode for mange forskere innen blant annet sosialantropologi og kulturvitenskap. Jeg benyttet meg selv av observerende deltakelse som metode i mitt eget masterprosjekt, og lærte minst like mye om meg selv som om den kvenske minoriteten jeg skulle studere.

Profesjonelle helse- og sosialarbeidere er trolig en av hovedmålgruppene for Saloles bok, men jeg mistenker at de fleste av oss kan dra nytte av innholdet mellom de 292 sidene. I en nylig publisert artikkel hevdes det at kulturkompetanse blir neglisjert innenfor barnevern, BUP og ved høyskolene. Dette er ikke mine fagfelt, men er du generelt opptatt av samfunnet rundt deg synes jeg det er viktig å ta med seg følgende:

“For mange nordmenn er det vanskelig å sette seg inn i minoritetenes følelser, særlig når man ikke selv har erfaring med å tilhøre en minoritetsgruppe som til enhver tid forventes å leve etter majoritetens premisser og standarder.”

Majoriteten av oss har aldri opplevd å tilhøre ulike kulturer samtidig. Jeg vet ikke hvordan det føles på kroppen å komme til Norge fra et annet land, eller født inn i en familie med en annen hudfarge eller religion. Og mange tør heller ikke spørre direkte den det gjelder. Kanskje oppleves det som null stress for noen, og ekstremt konfliktfylt for andre. Eller noe midt i mellom. Artikkelforfatter Leoul Mekonen minner om at alle mennesker i bunn og grunn er etnosentriske, og at det krever en viss porsjon ærlighet for å våge å komme ut av sin “politiske korrekthet”.

Ikke dermed sagt at du skal tjomslig klappe noen på skulderen og rope “HVORDAN FØLES DET Å VÆRE NEGER?”. Å sjekke sitt eget (hvithets)privilegie, knekke kulturelle koder og oppnå en større forståelse av krysskulturelle erfaringer kan heller starte med å bla i Saloles bok. Det skal i alle fall jeg gjøre.

Les mer om utgivelsen på Gyldendals nettsider, og mer om prosjektet og forfatteren på Krysskultur.no.

Read More