— Anette Basso

Boligdrømmer?

I dag leser vi om noen-og-tredve år gamle Silje som selv mener at hun eier en av Oslos kuleste ettromsleiligheter. Av bildet å dømme er jeg tilbøyelig til å være enig, snerten sekstitallsinnredning på et beskjedent antall kvadratmeter. Hun har løst spørsmålet Aftenposten stiller om hvordan det er

mulig å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo for dem som ikke har foreldre som kan hjelpe, eller bra med penger selv?

Selv bor jeg i Bergen, og jeg har begynt å lure på det samme. Det vil si, andre lurer på om jeg ikke lurer på det samme. Du vil jo vel helst eie ditt eget hjem, sant? Nå som du er ferdig utdannet og nærmer deg the big three-oh?

Jeg leier en dødsbra leilighet midt i Bergen sentrum sammen med en venninne. Store vinduer gir fra sjette etasje utsikt mot naboen Den Nationale Scene, opp mot Johanneskirken, og utover Laksevåg, Puddefjord, og fjell.  Wikipedia kaller huset vårt et av byens flotteste eksempler på funksjonalisme. Vi har en sympatisk husleie, hvitevarer som funker, balkong, to bad og en katt. Det kan knapt bli bedre. Med mindre jeg faktisk hadde eid den selv. 

I Norge eier 80 prosent av oss egen bolig, et mye høyere tall enn i våre naboland som vi ellers liker å sammenlikne oss med. Samme avis som viser bildene fra Siljes fine ettroms skrev i fjor om hvordan leietakere føler seg annenrangs. Å eie er normen, vi andre har ikke skjønt tegninga.

Jeg skjønner ikke tegninga. Jeg har aldri hatt en BSU-konto, har aldri hatt nok penger til at der er noe til overs mot slutten av måneden. Jeg spiser og drikker opp de kronene som står igjen etter at de relativt få regningene jeg har er betalt. “Det handler om prioriteringer”, liker mamma å fortelle meg. Hun har selvsagt rett, og hadde gjerne villet hjelpe meg med å skaffe meg egen bolig om hun kunne. Men det kan hun ikke. Jeg har ikke den fordelen med foreldrekapital som mange andre benytter seg av som førstegangskjøpere.

Silje på ettromsen utenfor Oslo sentrum valgte bo hjemme hos mor og far til hun hadde spart opp ti prosent egenkapital. Nå må vi spare til 15 prosent, og det vil ta en stund i min posisjon. Det kan hende jeg signerer min egen kjøpskontrakt en gang i fremtiden, at jeg kan sove i mitt eget lune hi. Det kan hende at jeg da er kvitt den lille følelsen jeg har nå om å ha noia for å binde meg fast til et sted, eiendeler, kontrakter.

Jeg verdsetter den friheten jeg har i å ikke eie mer enn jeg klarer fylle i en leiebil. I en annen tid og i en annen kultur hadde jeg muligens vært ansett som et dårlig gifteemne, med kun litt bestikk, en kasse vinglass, et skap med klær og en katt på kjøpet.

Journalisten i Aftenposten som intervjuer Silje spør på tampen:

– Men målet er kanskje en stor, flott leilighet – eller eget hus – en gang i fremtiden?

– Nei, målet er å ha råd til å leve, og å bo helt greit, sier Silje.

Siljes holdning til boligdrømmen får mine anerkjennende nikk. Sekstitallsinnredningen likeså.

0 comments
Submit comment