— Anette Basso

Å stemme i

Stemmerettsjubileet er inne i siste fase, og årets debatter omkring feminisme og likestilling har tatt mange retninger, fra familiepolitikk til litteraturkritikk.

Kvinner som hever stemmen i offentligheten har større sjanse for å møte motbør – på grunnlag av at de er kvinner, ikke nødvendigvis for meningene de ytrer. Dokument 2 viste forrige uke hvordan norske kvinner hetses og trues av (som regel anonyme) menn på nett, og jeg ble veldig mannevond av hele greia. Og kommentarfelter i saker om netthets måtte stenges nettopp på grunn av netthets. Fy faen for en bakstreversk PIKKGJENG. En gjeng av pikker. Slappe, små, ynkelige snilepikker. En netthetsende pikk ain’t no pikk of mine.

Lørdag skrev Anette S. Garpestad om “tause kvinner og feministkjerringer”. Vi er ikke likestilte, i alle fall ikke i praksis, og hun opplever å bli stemplet som aggressiv når hun egentlig er engasjert. Kronikken er i følge kommentarfeltet rabiatfeministisk og offerfetishistisk.

I dag skriver vokalisten i det ganske så stilige bandet Chvrches om reaksjonene hun selv møtte når hun la ut en screengrab av misogynistiske kommentarer som hadde blitt postet på bandets nettkanaler. Da fikk hun høre at

“This isn’t rape culture. You’ll know rape culture when I’m raping you, bitch”

“I have your address and I will come round to your house and give u anal and you will love it you twat lol”

Sånt må man bare finne seg i. Klart det er greit å true med voldtekt når man er uenig med noen sant? Sånt må man nesten regne med når man bruker stemmen sin, også til å synge. Eller blogge.

Jeg trenger ikke tillatelse eller ros fra noen som helst, kvinner eller menn, for å ytre meg. Denne lille bloggen, på det store, store internettet er min. Jeg er ikke en offentlig person, men er klar over at denne nettsiden er en del av det offentlige rom. Jeg skriver det jeg vil, når jeg vil, med fullt navn. Det er veldig mange andre som ytrer seg på denne måten, og noen av dem har større påvirkningskraft enn andre.

Jenter er ikke tause på nettet. Det blogges og tvitres over en lav sko fra kvinner i alle aldre landet over. Mange av disse presenterer et bilde og holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i, andre setter jeg stor pris på, og i en viss grad kan noen av oss identifisere oss med hverandre i et slags meningsfellesskap.

Vi skriver, vi leser, vi blir lest. Vi har en stemme, vi bruker den.

Vi er kanskje usynlige for Anette S. Garpestad, da vi ikke er på trykk i hovedstadsaviser, står på scenen på Litteraturhuset eller gir ut bøker. Jeg håper flere av oss sikter dit, at vi fortsetter bruke stemmen. Litteraturkritiker Susanne Christensen oppfordrer kvinner til å delta, stille opp og bruke stemmen på en mer poetisk måte enn jeg har kapasitet til å formulere:

“Betragt det som et mulighedsrum, brug egne standarder i stedet for at forsøge at gætte andres. Vi er dér for at tænke sammen, og det offentlige rum dør, stivner, uden stammende, rødmende, levende, søgende stemmer.”

Så keep on keepin’ on. Du kommer kanskje til å møte kritikk for det du mener og det må du tåle. Hets og trusler trenger du ikke finne deg i, uansett kjønn. Men ikke gi deg. Da vinner pikkgjengen.

0 comments
Submit comment