— Anette Basso

Archive
November, 2015 Monthly archive

Norske mediemenn har oppdaget at kvinnekampen ikke er over. Men når kronikkblekket tørker, vil de bidra i kampen for likestilling?

Dagbladets Kjetil Rolness har avlyst kvinnekampen. Denne uken tok Aksel Braanen Sterri til motmæle, i en faktabasert og eksempelrik tekst som viser at likestilling ikke er oppnådd. Til farsdagen ønsket Dagsavisens Bernt Erik Pedersen seg en pause fra folk som skal fortelle ham om hva det er å være mann. Han kjenner seg ikke igjen i maskuline stereotypier om bacon og bålbrenning.

La meg vifte med en rosa klut – gutter, redningen er her! Det kalles feminisme. Norske kvinner har kjempet jevnt og trutt for likestilling i over hundre år! Endelig er dere klare til å ta kampen sammen med oss også utenfor kronikkspaltene! Eller?

For «kvinnekampen er ikke over», slik Sterri påpeker. Mange menn behøver fremdeles å overbevises om dette – kvinner i mindre grad. Kvinner er mer bevisste på at kjønnsdiskriminering skjer, fordi kvinner oftere diskrimineres på grunnlag av kjønn. En del menn har begynt å føle på det samme og har åpnet øynene for at kjønnsdiskriminering skjer – i barnehagen, på skolebenken, under jobbintervjuet, i styrerommene, langs bardisken, i historiebøkene og i politikken. Med et nødvendig interseksjonelt perspektiv vet vi også at sjansen for å bli utsatt for diskriminering øker dersom en eksempelvis har en mørkere hudfarge eller en funksjonsvariasjon. Deres stemmer kommer til å runge høyere i tiden som kommer. Da må vi lytte.

For hvem lytter vi til? Harald Eia har rett i at menns vurderinger og anerkjennelse veier tyngre enn kvinners. Dermed lytter flere menn (og kvinner) når det er en mann som snakker. For mange av oss formidler disse kronikkene lite nytt. Det oppleves som et paradoks at medieoffentligheten nå bruker enkelte menns stemmer som et bevis på at likestilling er noe å bry seg om. Et massivt kor av kvinnestemmer har sunget det samme budskapet lenge – uten å nå like mange ører og generere like mange kronikker som Eia. Som artisten Björk nylig påpekte: «Alt en mann sier, må en kvinne si fem ganger for å bli hørt». En kan bli bitter av mindre, men det kommer vi jo ingen vei med.

For om norske menn har diskutert og reflektert over Eias, Rolness´ og Sterris kronikker, så jubler jeg nesten uten forbehold. At mannsrollen er i endring og at menn har oppdaget at de også er et kjønn (og at de kan diskrimineres på grunnlag av det) kommer likestillingskampen til gode.

La oss da endelig slå fast at mangel på likestilling er et problem, både for hun, han og hen.
La oss komme med flere innspill til løsninger på problemet, enn utspill som drøfter hvorvidt problemet finnes.
La oss få på plass en effektiv og treffsikker likestillingspolitikk.
La oss diskutere forslag om reell likelønn, sekstimers arbeidsdag, likestilt foreldrepermisjon, omvendt voldsalarm og normkritisk seksualundervisning.
La oss utvide trange kjønnsroller og riste av oss stereotypier.
La oss gjøre det enklere å bli vurdert ut ifra våre egenskaper, og ikke ut ifra kjønn, seksuell legning, kjønnsidentitet, alder, klasse, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet eller statsborgerskap.

Som interseksjonell feminist er jeg optimist. Når vi utvider feminismen og inkluderer flere blir veien til målet om likestilling kortere. Da er mulighetene større for at vi alle får like mye makt til å påvirke samfunnet og vårt eget liv. Menn, er dere med?

intersectionality

Read More