— Anette Basso

Archive
October, 2014 Monthly archive

For en konserthelg vi har i møte folkens! Fredag kveld får Bergen atter besøk av to av de beste bandene fra hovedstaden. Haust og Haraball står på scenen på GarageHaraball har jeg sett ganske mange ganger nå, sist for et par uker siden på skateparken i Gamlebyen i Oslo, og det er ALLTID bra. ALLTID bra, sier jeg. Jeg husker dem ganske godt fra en episk BDIY-gig på fabrikken. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2508

Haust er også ALLTID bra, og jeg husker dem best fra BDIY-gigen på Alrek der INGEN var. Nesten ingen. Der tok jeg dette bildet:

IMG_2349

Men Kongsberg/Oslofolket får ikke scenen for seg selv. Vestindien vender tilbake. Igjen. Og igjen. Jeg er fullstendig nøytral og ikke preget av at jeg er samboer med vokalisten når jeg sier de er JÆVLIG bra. JÆVLIG bra, sier jeg. De spilte også på Alrek en gang. Der tok jeg dette bildet:

IMG_1690

Der har du fredagen din, kjære venn. Hva så med lørdagen? Da skal du se Hjerteslag på Garage. Hvis du får deg billett da. Utsolgt-lampen blinker i det fjerne/nære.

I følge kilder nær meg, det vil si i min egen leilighet, blir albumet som kommer i januar SYKT nice. SYKT nice, sier jeg. Jeg har sett Hjerteslag veldig mange ganger nå, blant annet på Chagall for et halvt års tid siden. Der tok jeg dette bildet: IMG_3496

Hjerteslag har med seg finfine gjester – Shakanaka kommer til å sjarmere deg i senk, og Bærtur kommer til å få deg til å klø deg i hodet samtidig som det rykker i dansefoten.

Vi ses da. Det blir gøy.

Read More

Ja. Jeg måtte skrive den overskriften. Tilgi meg.

Nils Bech spiller på alle de riktige strengene. Han er kanskje den artisten som i størst grad får meg til å ville grine, smile og danse samtidig. Tekstene hans har så høy gjenkjennelsesfaktor at jeg rødmer. I love you Nils.

Albumet One Year slippes 7. november, og videoen til Punish You sirkulerer på nettet i disse dager. Visstnok filmet på et nachspiel, sammen med kunstner Ida Ekblad.

Jeg dåner. Og gleder meg vilt til at Perfect Sounds Forever presenterer Nils Bech på Østre 22. november.

Read More

Det var statsminister Erna Solberg som i sin tid lanserte uttrykket om å bake kaken større. Hun snakket om økonomi, skattelette og vekst. Det skal ikke jeg snakke om, ikke direkte i alle fall. Jeg skal snakke om en søtere kake, en som alle kan få smake hvis de vil. Feministkaken er i ferd med å bakes større. Yummy!

Lite gleder meg mer enn at flere og flere snakker mer og mer om feminisme, både i den norske offentligheten og på internasjonalt nivå. Emma Watson vil ha gutta med på laget, i en slags solidaritetsbevegelse med likestilling som mål. Feminisme, wow, det angår liksom oss alle, ikke sant? Men hvordan kommer den oss til gode, og hvem får smake mest kake?

La oss si at fordelingen av makt i samfunnet ut ifra kjønn illustreres ved hjelp av et kakediagram. Menn har mest makt og får den største kakebiten. Kvinner får mindre, ikke fordi de teller kalorier – de vil gjerne ha kake, men mangler tilgang, blir hindret, kanskje noen (menn) ikke har lyst å dele.

Kaken må bakes i flere lag og smake av interseksjonalitet. Flavour of the month! Dødshipt blant de hippeste unge feministene (og relativt gammelt nytt for akademikerne). Interseksjonalitet viser hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion. Hvordan kommer makt til uttrykk i arbeidsliv, famile og fritid? Hvem får minst kake når og hvorfor?

For denne bleike, høyt utdannede kvinnen med arbeiderklassebakgrunn ble møtet med interseksjonalitet i universitetspensum en vekker. Erfaringer fra mitt eget liv sto fram i et annet lys og jeg ble brått mer bevisst. Under Arbeid sier det så fint her:

«Når man er bevisst på dette, kan man i større grad forstå at noe som ikke fremstår som et problem for en selv, kan være et problem for andre. Samtidig som at det en selv ser på som problematisk, kan se annerledes ut fra at annet ståsted. Vi oppfordres dermed til å lytte til andres erfaringer, og skape en inkluderende (men fortsatt kritisk) feminisme med et mangfold av stemmer.»

Men – interseksjonalitet er ikke en erstatning for feminisme. Jeg mener det er en del av den. Dersom vi kaster feminismebegrepet til side til fordel for interseksjonalitet kan vi bli blinde for at kvinner fremdeles er underordnet menn, stort sett overalt. Kanskje ikke alltid – her kan debattene om utdanning og barnefordeling tjene som eksempel på at strukturene muligens tilgodeser kvinner.

Menn har nytte av en interseksjonell feminisme. Hvite middelklassefeminister har godt av et interseksjonelt perspektiv på verden. De som mangler en offentlig stemme trenger interseksjonalitet for å peke på diskriminering som ikke er så synlig for hvermannsen. Og disse kronikkforfatterne viste nylig hvordan interseksjonalitet avslører dårlig humor. Når feminismen nå er i ferd med å vokse seg større og bredere enn på lenge her til lands må vi ha i mente at selv om vi har samme mål (likestilling) så tar vi ulike midler i bruk. Interseksjonalitet kan forene oss, og er et godt redskap for å bake en bedre og mer inkluderende kake.

La oss krydre feminismekaken med flere smaker. La oss finne en større kakeform. La oss bygge kaken i flere lag. La oss sikre en bedre fordeling av kakestykkene. La flere få smake deilig feminismekake.

 

 

Read More