— Anette Basso

Archive
April, 2014 Monthly archive

Fredag til søndag, påskeferie og Pretty Shitty Kjell-festivalen, sjømat på Urban Deli, svenske punkere, norske bøker, deilig utsikt på fint hotell, brønsjbuffet med østers og sjampis på Berns Asiatiska, kalv og Barolo på Djuret, legendeband fra Frankrike, lakrisis og kirsebærtrær i Kungsträdgården, og en skikkelig blid Basso.

IMG_4323 IMG_4325 IMG_4328 IMG_4329 IMG_4341 IMG_4345 IMG_4350 IMG_4353 IMG_4354 IMG_4357 IMG_4372 IMG_4382 IMG_4390

Read More

Hjerteslag er endelig å finne på Spotify. Det gjør dermed bybaneturen hakket mer utholdelig hver morgen nå post-fråtsepåsken. Tjukkasens vår.

Noen burde forøvrig lage en skikkelig fin musikkvideo til låten Høyblokk. Jeg foreslår å la seg inspirere av disse:

Read More

I går kveld var jeg og duden dj´s på Ujevnt, fredag stikker vi til Stockholm. Snakkast!

påske

Read More

Silvana Imam + jj = fett som faen. Jeg har sagt det før: hun er en fakkin gee.

 

Read More

Christian Tybring-Gjedde er redd. Livredd faktisk. Som vanlig for at Den Norske Kulturen™ skal forvitre, dø, bli revet i fillebiter av alle disse brysomme menneskene fra øst. I et sedvanlig forsvar for staten Israel hyller han deres sterke standpunkt mot islam. Det synes han også Norge burde ha. Ingen står opp for Norge, vi har blitt et svakt demokrati, sier han i følge Dagbladet.

– Hvor er Norge om 20-30 år? Er det noen som tenker den tanken i det hele tatt? Om 20-30 år? Ja, de aller fleste av oss er i live om 20-30 år. Hvordan ser Norge ut da? Har vi noe forsvarsmur mot dette vi ser som kommer inn over landet vårt? Nei. Vi har ikke det. 

Foredraget generelt er så facepalm at Det Mossaiske Trossamfund har tatt avstand fra det. Men ut ifra sitatet over: jeg vil vite rent konkret hva det er Tybring-Gjedde vil forsvare “oss” mot. Og hva det er han ønsker å forsvare. Jeg vil også sende ham på noen innføringsemner i kulturvitenskap. Og jeg vil bare…riste ham litt. Bare litt risting. Ikke være slem, bare…rrrrrriste litt i ham. Shaken Gjedde Syndrom.

Newsflash: norsk kultur er i endring. Den har vært det i ganske lang tid. La oss bruke 200 år som et passende tidsperspektiv, siden vi feirer Grunnlovsjubileet i disse dager. En ung nasjon hadde hastverk med å definere en Norsk Kultur. På løpende bånd kommer Asbjørnsen og Moe tråkkende på leting etter folkeeventyr, J.C Dahl´s sublime malerier av vill vestlandsnatur, Edvard Grieg – nasjonalromantikk! Det nasjonale gjennombrudd! Norske sagn og brudeferder i Hardanger, Ibsen, Bjørnson, rosemaling og nynorsk!

Dette kan alle kulturvitere, og egentlig de fleste andre nordmenn. Det er noe vi aner at vi feirer når vi kler oss i bunad på 17. mai. Hurra for Norge!

Kultur skjer, blir skapt, og endrer seg. I løpet av 200 år, og i løpet av 20 år. Noen deler av kulturen velger vi ut som verneverdig, selv har jeg vært engasjert i Kulturvernforbundet. Vi verner om materiell og immateriell kultur. Om gamle byggeteknikker, om folkeminner og husflid.

Det hadde vært fint om Tybring-Gjedde hadde vært en engasjert kulturverner, velkommen skal han være. Men han vil verne noe større, noe dypere. Sitat fra aftenposten.no 3. januar 2013:

– Det er vår kulturarv som vi har arvet gjennom generasjoner, som vi bør videreføre. Innvandring fra ikke-vestlige land fører til at det blir en segregering, med etnisk norske et sted og innvandrere et annet sted. Og da får du ikke en felleskapssfølelse, sa Tybring-Gjedde, som mener innvandring truer den norske kulturarven.

Innvandring truer norsk kultur. Det er ikke et nytt synspunkt. Faktisk ganske gammelt, la oss ta turen tilbake til midten av 1800-tallet. På det tidspunktet vi fikk vår egen grunnlov hadde det i flere generasjoner innvandret finner til nordområdene våre, blant annet mine egne forfedre- og mødre. På 1700-tallet ble disse kvenene tatt godt imot. De dyrket jorden og arbeidet, og Finnmark trengte folk. Dette endret seg i det nasjonsbyggingen tok til. Jeg har skrevet en masteroppgave om kvener, men la meg kjapt sitere regjeringen.no:

På 1860-tallet ble for første gang «den finske fare» påpekt fra norsk offisielt hold. Årsaken var utvikling av finsk nasjonalisme fra 1860-tallet, som også innbefattet interesse for forholdene til de finske innvandrerne, kvenene, i Nord-Norge. Dessuten hadde antallet innvandrere økt kraftig, og finsk/kvensk språk og kultur var blitt dominerende i flere lokalsamfunn i Finmark og Troms.

Den finske fare. Innvandrere som ble sett på som en trussel mot det Nye Norge. Høres det kjent ut? Løsningen ble fornorskingspolitikken, rettet mot samer og kvener. Ikke et særlig hederlig kapittel i nyere norsk historie. Å assimilere mennesker til å “bli” norske, frata dem språket og eiendomsretten, har vi heldigvis sluttet med.

Kvenene fra øst tok aldri over Norge og norsk kultur. De forble en minoritet, en relativt taus en sådan, og nå anerkjent som en nasjonal minoritet med et eget språk. De har bidratt til en rik kultur i våre nordlige fylker, der nordmenn, samer og kvener har levd side om side i flere hundre år. Noen kaller seg med stolthet i stemmen for en nordkalottcocktail.

Christian Tybring-Gjedde burde ta seg en cocktail og slappe av. Norge lever, demokratiet, språket, kulturuttrykkene våre. Norge utvides. Norge har utfordringer når det gjelder innvandring og integrering. Blant annet hvordan vi skal møte islam som kultur og religion, i politikken og i hverdagen vår.

Jeg ser med spenning frem mot de neste 20-30 årene, og er optimist. Ikke naiv, men optimist. Jeg er ikke livredd, og vil forsvare det jeg tror på – likestilling, likeverd, anti-diskriminering. Tybring-Gjedde, du er en pyse.

PS. Interessert i å lese mer om kvensk historie? Se her. Eller spør meg.

Read More

Når brukte du sist opp et plagg?

Regnbygen vrenger paraplyen min, og jeg stiller meg under nærmeste tak. Tilfeldigvis det utenfor en klesbutikk. Jeg går inn, rister den vindskjeve luggen på plass, og titter meg rundt. Har ikke vært her inne på noen måneder, og nå har de salg. Igjen.

Midtsesongsalg med gode tilbud. 50% avslag, 75% avslag – oioi! Legger paraplyen fra meg, blar gjennom salgsstativet. Denne var fin. Og denne.  Også så billig. Ser meg rundt. Vil. Ha. Alt.

Jeg dro hjem med uforrettet sak, og fortalte om hendelsen til min romkamerat. Hun kunne bekrefte det samme. Om det å gå inn i en butikk, kjenne pulsen slå hardere, å slå kloa i alle de fine tingene, nå, fort, prøve klærne, ta avgjørelsene – at det er mer stress enn gøy. Og at man ender opp med en variant av noe man allerede eier fra før av. Jeg blir flau bare av å skrive det høyt.

Hvor kommer denne trangen til å kjøpe noe nytt fra? I mitt tilfelle er det snakk om å vende vaner, og roten ligger kanskje i å ha vokst opp med å ha lite. Alltid mindre enn de andre. Jeg har en tese om at de som har minst ofte kjøper flest (billige) ting. Kvantitet over kvalitet all the way, det kjenner jeg fra min egen oppvekst.

Jeg har nevnt i forbifarten her på bloggen at jeg ville rette et kritisk blikk på mitt eget forbruk i løpet av 2014, basert både på dårlig økonomi, dårlig plass og større kunnskap. Særlig klær er billig i Norge, og har du litt kapital og bryr deg om å se bra ut er det lagt opp til en enorm forbruksfest.

Jeg har gradvis ryddet, byttet, kastet, solgt og donert bort store deler av garderoben min. Ved årsskiftet skrev jeg en liste over 10 ting som jeg så for meg at jeg både kom til å trenge og ønsket meg, av klær og sko. Disse tingene “får jeg lov” å kjøpe nytt i 2014. 

Et overkommelig mål for mange, og det har gått fint så langt. To ting på listen henger i skapet, begge kjøpt på nyttårssalg. Dødsfine ting, som skal få selskap av et par andre godbiter når jeg drar til Stockholm i påsken (hallå Fred Perry-butikken). Listen omfatter foreløpig ikke “nødvendigheter” som undertøy, sokker, hudpleie, sminke og liknende, men det har blitt mindre av alt dette også.

Irina Lee sier i sin Pecha Kucha-snakk at å bruke opp et plagg er et av de mest miljøvennlige tiltakene du kan gjøre i hverdagen. Hun gjennomførte en to år lang og ganske streng shoppestopp, og peker på muligheter for fornyelse gjennom byttekvelder og gaver. Se hennes nettside for mer info. #raust #inspirerende #viktig

Temaet er ikke grensesprengende, kanskje litt døllt, for noen litt misjonerende – slutt å kjøpe alle tingene, bli et bedre menneske liksom. Men tenk på det, spar miljøet, og deg selv for penger, plass, og hetetokter i prøverommene. Billigkjedene skjelver i polyesterbuksene.

Read More

Gnucci – Work. Trippy saker.

Zhala – Prophet. En av årets feteste låter.

Hey girl. Snakkast på et rave nær deg.

Read More

En yndlingsparfyme er tom. CK One dufter deilig av tenåringsgutt på nittitallet, av de kule jentene som ga blaffen. Jeg blir like glad hver gang jeg tar på meg en trøye som har duften hengende igjen i tøyet. Og jeg liker fremdeles reklamene med Kate Moss i spissen like godt som jeg gjorde dengang da.

Finnes trolig på salg på en flyplass et eller annet sted. Jeg skal jo innom taxfree´en i påska.

IMG_3983

Read More

Sommer i Berlin. Det hadde vært noe. Sannsynligvis blir jeg nok en gang stuck med restskatt bak et skrivebord. Men det går an å drømme, eventuelt mimre. Tilbake til sommeren 2010.

Engangskamera, fotball-VM på utendørs storskjerm, shots, jordbær, bikini og 30 plussgrader.





Read More

Sham 69 spiller på Garage i morgen kveld. Jeg skal drikke øl, hytte med neven, og gaule med til Borstal Breakout, Hurry Up Harry, Angels With Dirty Faces, Hersham Boys og ikke minst If The Kids Are United.

Sham 69 laget musikk for gatejenter- og gutter, for pønkere og skinheads. De var et viktig band for andrebølgeskins på slutten av søttitallet og dannet grunnlaget for bølgen av britiske oi-band på begynnelsen av åttitallet. Populære var de også, med flere topp-ti hits i hjemlandet.

Ingen grunn til å sitte hjemme i morgen kveld altså – ta på deg Lonsdale-jakka og bli med!

Bonus: en dokumentar basert på andrealbumet That´s Life, sånn hvis du har en halvtimes tid til overs.

Read More

Min kollega snikfotograferte meg forleden. Sjekk den gladjenta. Dette må giffes, tenkte jeg. And I did.

output_BQWmUr

Read More